BÅLET LYSER OPP det alvorlige ansiktet til landsbylederen Kumare Wajãpi i Pairakai, en liten bosetning i jungelen nord i Amazonas.

– Noen av trærne har ånd, men det vet ikke den hvite mann. Så han kutter ned de trærne også. Vi har lært av våre forfedre at vi ikke skal kutte mye skog, for da blir skogens eier sint og skaper sterk vind som river ned husene, sier Kumare.

Og nå er det akkurat det som skjer. Før var det lange perioder uten regn om sommeren. Men for omtrent ti år siden endret det seg.

– Nå regner det mye mer, og vinden er sterkere enn før. Det er farlig i jungelen. Vi har hatt flere ulykker hvor trær har ramlet over mennesker. Jeg tror vinden en dag kommer til å rive ned hele jungelen, sier han.

Han mener også det er flere slanger enn tidligere.

– Nå ser jeg dem ofte her inne på bosetningen. Folk blir bitt mye oftere. De som har levd lenge, sier at det tidligere ikke var vanlig med slanger nær husene.

Eget territorium

Det er rundt 800 Wajãpi-indianerne fordelt på 48 bosetninger. De lever av jakt, fiske og jordbruk, og bor alle i jungelen i Nord-Brasil. Grensene for deres territorium ble fastsatt i 1996 av brasilianske myndigheter og grenser mot Fransk Guyana.

Tolk og kjentmann, Mario Braga har blant annet vært med på å utdanne lærere blant wajãpi-indianere. Han mener wajãpi-folket står overfor betydelige utfordringer.

– Det er stor interesse for landet deres på grunn av de enorme økonomiske verdiene som ligger i skogbruk, landbruk, kvegbruk og særlig gruvedrift. For indianerorganisasjonene er det krevende å stå samlet mot kapitalsterke selskaper. Myndighetene vurderer nå å gi gruveselskaper tillatelse til å jobbe innenfor indianerterritoriene. Ønsket om kortsiktig gevinst står imot ønsket om å bevare verdiene i regnskogen for fremtidige generasjoner, sier Mario Braga.

– Hvis de hvite vil drive gruvedrift, kan de gjøre det i sitt land, ikke vårt. I morgen vil jeg dra og sjekke grensene til landet vårt, sier Kumare.

Neste dag følger vi Kumare som går barbent inn i jungelen.

– Jeg har alltid med pil og bue når jeg går for å sjekke grensene. De hvite kommer for å jakte, fiske og hente trevirke ulovlig i skogen. Det blir vanskeligere og vanskeligere for oss å finne vilt, fordi de hvite jakter dag og natt. Om natten tar de store mengder fisk med garn innenfor vårt territorium. Vi respekterer dem, men de respekterer ikke oss, sier Kumare.

Etter halvannen time når vi frem til et tre de vet det er en bikube inni. Kumare svinger øksa som de har tatt med til honningjakten.

– Dette treet er veldig hardt, men vi indianere blir ikke slitne. Det er det bare de hvite som blir, sier han og gliser. Etter én times slit når de frem til honningen inni treet. Det er mindre enn de hadde håpet på – og lite å ta med hjem – så de slikker i seg det lille som er.

Vi begir oss hjemover, og Kumare konstaterer tilfreds at han ikke ser tegn til at uvedkommende har beveget seg i territoriet.

Jakt

Kumare og et par unge menn er ute med båt for å fiske og jakte. Vann spruter inn av sprekkene i aluminiumsbåten, og det skvalper godt rundt oss. Ingen har husket å ta med noe å øse med.

Vi har lagt til langs elvebredden, og Kumare tar hendene opp til munnen og plystrer en etterligning av sangen til fuglen namu. Etter noen forsøk svarer en fugl klart og tydelig. Kumare lyser opp og ser nesten overrasket ut. Han løper av sted og samler palmeblader som han omstendelig lager et skjul av. Kikkhull blir skåret ut og han gjør klar pil og bue. Han lokker og kikker. Deretter spenner han buen. En pil med spiss av hardt tre fyker ut av et av kikkehullene – så én til. Når han etterpå drar den ene pilen ut av en trestamme, viser han hvor nær han var å treffe fuglen.

En slange svømmer forbi og drar seg opp i grener som henger ned i elven. Kumare har lagt ut snøre flere steder, og på to av dem henger det storfisk – sikkert på fem kilo hver. Vi passerer en anakonda som hviler på en kvisthaug i elven, før vi svinger inn i en smal åpning i vegetasjonen. Vi dukker for grener med sylskarpe pigger før vi når hjem til Pairakai i enden av kanalen.

De fleste bosetningene har radiokontakt med hverandre, og i dag forteller to karer i en annen bosetning at de hadde vært på jakt. Hunden hadde først bjeffet veldig. Så ble det plutselig stille. Da én av dem gikk for å se etter, ble han møtt av en stor jaguar som hadde drept hunden og nå angrep ham. Han klarte å skyte den med hagle – på kloss hold.

Mangler ingenting

19-årige Jatuta og 15-årige Sikumã bor i Pairakai og har vært gift i to år. Foreldrene hadde, som vanlig er, bestemt at de skulle bli et par. Nå venter de sitt første barn. Jeg spør Sikumã om hun ser frem til å bli mor. Og det gjør hun.

– Hvorfor? spør jeg.

– Fordi det vil bli én person til som kan hjelpe til, svarer hun.

Jeg spør dem hva de eier.

– Brød, hengekøyer, stoff, bager, glassperlekjeder, CD-spiller, lommelykt, hagle og notatbøker.

– Er det noe dere kunne ønske dere, noe dere savner, som finnes andre steder?

– Nei, svarer han. Mens hun sier hun ønsker seg nytt tak på huset, senere når huset deres blir gammelt.

– Men, hvis dere kunne velge noe nå?

– Nei.

– Hvis dere måtte velge noe da, prøver jeg.

De tenker seg litt om og rister på hodet begge to.

– Nei, det er ingen ting vi ønsker oss.

Les hele historien i A-magasinet 30. mai.