Denne artikkelen sto på trykk i A-magasinet 13. juni.

En gang i uken forlater Norges mest utviste mann hjemmet sitt. Mullah Krekar haster langs gatene på Grønland. Eksosen driver fra Nylandsveien, der det er kø av nordmenn som vil hjem og holde helg. Klokken har passert halv to, og det er fredag. Krekar går til fots, fort, for å nå fredagsbønnen i tide.

Han stanser foran en nedlagt malingbutikk. Over vinduene henger reklame for Strax og Drygolin. Krekar tar en hvit kalott opp av lommen, og dekker hodet. Klar for bønn. Bare en papirlapp på døren forteller hva som finnes innenfor: «Mescid». En transkripsjon av det arabiske ordet for moské. Her holder menigheten Badi-ul-Zaman til.

Det er bare noen dager siden vi sendte en e-post via Krekars advokat, og spurte om mullahen er villig til å fortelle om sitt liv i selvpålagt husarrest. Svaret kom via sms: «Hei. Jeg er datter til Krekar. Vi har lest mailen din. Krekar har mulighet nå på fredag etter kl. 16. Ellers vil det ta en stund før han har mulighet.»

Hjemme på Grønland går Krekar mellom kjøkken og stue. Bærer inn fat etter fat. Kaker med dadler og kaker med sesam. Hjemmebakst. Kaffe. Flere sorter te og juice. Han småløper frem og tilbake, ordner og rydder på stuebordet, forklarer og serverer.

I denne leiligheten tilbringer han dagene, nettene, ukene, månedene og årene. Alltid hjemme nå, bortsett fra de to timene hver fredag.

Chatter fatwaer.

Mullah Krekar slår på laptopen, plasserer hodetelefon med innebygget mikrofon, setter lesebrillene på nesen, og logger seg inn på chatterommet Paltalk.

– Paltalk er en vidunderlig oppfinnelse. Uten Internett ville tilværelsen min vært vanskelig, sier han.

Sommeren 2008 er det amerikanske chatterommet Paltalk hans navlestreng, hans viktigste direkte kontakt med verden. Hver onsdag og søndag kveld logger han seg inn, og diskuterer politikk og religion med kurdere fra hele verden – fra en leilighet på Grønland.

Enten via Kurdisk rom, der inntil tusen brukere kan være innlogget når Krekar snakker, eller via Islams rom, der rundt 300 kan stå i kø for å stille spørsmål om sharia. Om hva skriften sier om liv og lære. Krekar svarer dem, med fatwaer. Han ler:

– Jeg kaller det ikke fatwaer, for etter Rushdie tror fremdeles Vesten at fatwa er et synonym for dødsdom. Men ja, jeg gir fatwaer. Han er født for 52 år siden, som kurder i byen Sulaymaniya, i fjellene i Nord-Irak. Han kom til Norge som en anonym mullah, en radikal islamist, plukket ut av FN fordi han og familien trengte beskyttelse. Det er 15 år siden navnet hans dukket opp på dødslisten til det kurdiske kommunistpartiet PUK, hans argeste fiende før USA kom på banen. Krekar slo seg nemlig ikke til ro i Norge. Frem til 2001 pendlet han mellom Norge og Nord-Irak, mens han bygget opp organisasjonen Ansar al-Islam. En militant, islamistisk gruppe. Kurdistans svar på Taliban.

Uønsket.

Hjemme i Heimdalsgata har han god tid til A-magasinet. Først én dag, så én dag til. De fleste spørsmålene besvarer han med historiske, filosofiske eller utenrikspolitiske foredrag. – Hvordan er det å bo i et land der man ikke er ønsket? Han lener seg over bordet og tegner Maslows behovspyramide. – Ser du, nederst finnes de behovene som må være dekket før behovene på neste trinn blir viktige, sier han. Tegner og forklarer. At han hverken får dekket behov for luft eller fysisk bevegelse. At han mangler fellesskap, mangler fravær av angst og frykt. At han leter etter menneskeverdet, som han har mistet. At han flyktet for å bli i stand til å fly, men at han nå sitter her, med vingene klippet.

– Det ser ut som om jeg til og med har mistet retten til å snakke fritt. Uansett hva jeg sier, blir det en stor politisk sak. – Hvorfor flytter du ikke tilbake til Pakistan? – Sakene som er reist mot meg her, har skapt sånn blest om meg at jeg nå ikke kan bevege meg trygt noe sted. – Du har sagt at Norge er et transittland for deg. Når vil du reise herfra, og hvor? – Jeg vet ikke når jeg skal reise, og heller ikke hvordan og hvor. – Hvor lenge kan du holde ut å leve på denne måten? – Det vet jeg heller ikke, for å være ærlig. Men akkurat nå har jeg ikke noe valg.

Han ler så smått. – Jeg er sikker på at nordmenn en dag vil bli enige om at Krekar-saken bare var en politisk lek. Til slutt vil det gå opp for folk. Imens må jeg bare vente. Nei til muslimsk Europa. Hva venter han på? Et muslimsk Europa? Krekar smiler, igjen: – Det er en selvmotsigelse. En umulighet.

Han vil ikke ha Europa med i den muslimske familie, og er uenig med de islamistene som forsøker å meisle ut et islam for Europa. Europa og islam er to størrelser som ikke kan fungere sammen. Igjen bøyd over salongbordet tegner Krekar sitt eget bilde av Vesten, begynner med Platon og Sokrates, går via Jesus og keiser Nero, sveiper innom Robespierre, så Marx og Lenin, Nietzsche og Bush.

– De er alle varianter av det samme. En vestlig filosofi som handler om konflikt, sex, økonomi og familie. Med Jesus som et unntak. I dag kan to menn gifte seg i kirken. Det er langt fra Jesu moral. Men islam setter fremdeles de samme grensene som før. Skulle islam utbredes i Europa, ville dere si at et moderne islam må akseptere homofile også i moskeen. Islam vil ikke tillate det. Å tale islam i Europa er unyttig. Bortkastet tid, sier han. Hans anliggende er Kurdistan, Kurdistan, Kurdistan. Og islam. De troende, som lever i muslimske land, de må hjelpes tilbake til den sanne lære.

Til Europa kom han for å få beskyttelse, ikke for å omvende. Derfor har han ikke tatt seg bryet med å lære mer enn daglignorsk. Han ser sjelden på norske nyheter, leser lite norske aviser. Han bodde her i ti år før mediene oppdaget ham. «En iraksk mullah som har bodd ti år i Norge, etterforskes av Politiets overvåkingstjeneste», skrev Dagsavisen 31. oktober 2001. Ett år senere var han Norges heteste kjendis.

Livet som svært viktig person i Norge startet sensommeren 2002. 13. september ble han fengslet i Amsterdam, på vei hjem fra Iran til Norge. 13. januar 2003 landet han på Gardermoen som en fri mann.

Bekymret for nesen.

To dager etter at han ble sluppet fri i Nederland, sitter Krekar og broren Khalid Faraj Ahmad i lobbyen til NRK På radioen får Krekar vite at USA vil ha ham utlevert. Trusselen fra USA ser ikke ut til å plage ham, denne januarkvelden. Han smiler til oss to som kommer fra Aftenposten, og sier at han føler seg trygg, nå som han er i Norge, for norske myndigheter har kontroll, og kjenner sine ekstremister.

Han koster på seg litt forfengelighet, og med et smil formaner han fotografen: – Vær så snill å ikke bare ta bilder av meg nedenfra. Kona blir så lei seg når jeg har så stor nese på alle bildene. Så sier han at nå skal han leve et helt vanlig liv, med familien. Han skulle ta svært feil.

Senere har Newsweek avslørt at CIA-agenter kort etter var i Norge for å kidnappe Krekar, uten å lykkes. De neste årene ble likevel en evig runddans ut og inn av rettssaler, ut og inn av fengsel, til ikke bare han selv er sliten, men til hele Norge er lei av å se ansiktet hans i enhver avis og på alle TV-skjermer. I fjor slo Høyesterett fast at: Norge har rett til å utvise Krekar for brudd på utlendingslovene.

Politiets sikkerhetstjeneste har bare én kommentar om mannen: En fare for rikets sikkerhet. Regjeringene som kommer og går, er enige med seg selv: De vil ha Krekar ut av landet. Men de får det ikke til. Norge har forpliktet seg til ikke å sende mennesker til land der de kan risikere dødsstraff. Krekar er ureturnerbar, enn så lenge. Som en stor gruppe andre kurdere i Norge.

Kona er mannen.

I dag har han ikke arbeidstillatelse, ikke rett til helsevern annet enn hvis livet står på spill, ikke rett til noen økonomisk støtte. Kona Rokhosh forsørger familien, ved å jobbe i barnehage på Tøyen. – Hun må være både kvinnen og mannen, sier Krekar.

Både kona og barna hans er blitt norske statsborgere, det var det han ønsket for dem, at de ikke skulle bli statsløse flyktninger. Den eldste datteren er 23 og studerer farmasi. Eldste sønn er 22 og studerer medisin. Yngste datter er 20 og studerer arabiske språk, sønnen på 14 går fremdeles på ungdomsskolen. Krekar sier at da det begynte å storme, var de tre eldste så store at de forsto hva som foregikk. Den yngste led mer. Men takket være stor og profesjonell innsats fra Hersleb skole, har sønnen klart seg. Faren snakker lenge og varmt om hvordan Hersleb har skjermet og støttet gutten.

14-åringen er høy og slank, og håndhilser på kvinnelige gjester, i motsetning til sin far. Krekar selv kan nok omgås fremmede kvinner, men han unngår all fysisk kontakt. Kona Rokhosh og døtrene beveger seg i det norske samfunnet, og omgås menn utenfor familien. Krekar sier det er slik kurdere er.

I boken Med egne ord, som kom ut for fire år siden, beskriver han seg selv som klassens urokråke, et barn som trivdes på scenen, var elsket av drama- og gymlærere og avskydd av mattelærere. Våpen håndterte han tidlig. I fjellene nord i Irak hadde guttungene på 10-12 år gleden av å avfyre geværsalver mot skyene for å markere at fastemåneden var over. Han bar pistol da han var 14. Ble geriljasoldat da han var 17. Før han fylte 18, hadde han skutt ned sitt første fly, og stolt båret med seg hodet til den cubanske piloten.

For frihetskjempere i Kurdistan var det to hovedveier å velge mellom: Kommunistene, eller Muslimbrødrene. Krekar valgte de siste, og sloss for Kurdistans Demokratiske Parti, motsatsen til kommunistiske PUK. Så ble han mer og mer involvert i kampen mot Saddam, og stadig sterkere tilhenger av et bokstavtro islam.

Kutte hender.

Også i Norge fengsles Krekar, først i 2003, så i 2004. Siktet for medvirkning til drap i Nord-Irak og finansiering av terrorisme. I juni 2004 beordrer Riksadvokaten siktelsene frafalt. Krekar føler seg renvasket.

Men USA vil fremdeles ha ham. I desember 2006 føres han opp på FNs liste over personer som er tilknyttet Al-Qaida. Fra nå av er alle FNs medlemsland forpliktet til å nekte ham adgang, og sperre alle hans konti. Krekars eget drømmesamfunn finnes ikke noe sted på jorden. Han sier at de muslimske statene styres av despoter og tyver. Banditter og kriminelle. Det landet som er nærmest hans eget ideal, er Malaysia.

– Et muslimsk land, med frihet for alle. Litt senere spør jeg om han støtter håndhugging som straffemetode. Krekar svarer på sin måte: – Se på denne analfabeten, kong Abdullah i Saudi-Arabia, som regjerer over 16 millioner fat olje daglig. Hvor blir pengene av? spør Krekar, og ler hjertelig. – En stakkar som stjeler fordi han er sulten, skal aldri få kuttet en hånd. Vi kan ikke være så naive at vi hugger av hånden på den som stjeler en sykkel, men ikke på den som stjeler millioner av fat med olje, sier han. For ja, han støtter kutting av hender. Men bare hvis landets lov tillater det, og dersom loven er skapt og vedtatt på demokratisk vis.

Han unnskylder seg. Forlater stuen i jakke og bukse, og vender tilbake i treningsdress. Han bestiger tredemøllen som står inneklemt mellom sofaen og verandaen.

– Like flat som Nederland, sier han, mens han går i gang treningsapparatet. Så løper han. Men stadig sjeldnere. Han burde, for kroppens skyld. Men å løpe uten konkurranse er lite motiverende.

Juvelen i kronen.

Krekar har ingenting imot å bli kalt islamist. – Jeg vil vise dem som bor i Norge de lysende sidene ved islam. Vi er et bilde av det vi tror på, og jeg er trygg på hvem jeg er. Han stryker skjegget, og sier at vel ligner han Osama bin Laden, men de to er helt forskjellige, uansett hva Erna Solberg og George W. Bush måtte mene. – Men du snakker pent om bin Laden, og har kalt ham en juvel i islams krone? – Javisst. Osama bin Laden er en god mann. En mønstermuslim. Han har viet hele sitt liv og alle sine penger til islam, sier Krekar. De to har møttes, én gang, i 1998. Da var de begge til stede på et møte i Peshawar. Bin Laden som rik pengegiver, Krekar for å tigge penger til kurdernes sak.

Kan Krekar forstå Vestens reaksjon på 11. september? – Det kan jeg. Men for Krekar er 11. september bare én av flere datoer for massedrap på sivile. Flere ble drept de tre dagene i november 2004, da USA satte i gang Operasjon Daggry mot den irakske byen Falluja. Studiesenteret for menneskerettigheter og demokrati (SCHRD) i Falluja anslår mellom 4000 og 6000 drepte. De fleste sivile. Krekar tar hardere i, og mener at 22 000 døde. – Ville det ikke vært en normal reaksjon at det nå kom 22 000 modige menn fra Falluja og senket 22 000 nye tårn i USA? spør han.

Så sier han at de er det samme, alle sammen. Bush, Rumsfeldt og Hitler. Samme ulla. Det største jordskjelvet i hans eget sinn fant sted for 20 år siden. 16. og 17. mars 1988 gasset Saddam Hussein den lille kurdiske byen Halabja. 5000 døde på stedet, tusener døde av senskader. Fotografene som kom til, dokumenterte en hel befolkning som lå død i gatene. Spebarn og tenåringer, kvinner og menn. Det var historiens største enkeltstående gassangrep på sivile. Halabja er ikke langt fra Krekars hjemsted, og 31 år gamle Krekar forlot tryggheten som flyktning i Pakistan og reiste til flyktningeleirene, for å se og snakke med de overlevende. Han glemte aldri det han så og hørte. Kurdistan, Kurdistan, Kurdistan. Etter Halabja ble kursen enda klarere for Krekar.

Husarrest.

Stengt inne i leiligheten i Heimdalsgata har dagene hans fått sitt faste mønster. Får han besøk, er det stort sett folk han har møtt i moskeen. Nyheter på Al-Jazeera kl. 11. Så to-tre timer med kurdiske nyheter, på Internett. Denne sommeren er det prisen på korn og ris som opptar ham mest. Fordi det treffer de fattige direkte.

Det er han selv som har ilagt seg husarrest. Først og fremst på grunn av sikkerheten. Men også fordi det er ubehagelig å gå på gaten, med alle blikkene. For hver gang saken hans har vært i retten – og i mediene – har frykten og presset og ubehaget økt. Nå er saken blitt så stor at han er sin egen fange.

Hvem han er redd for? Mest for USA. Dernest det kommunistiske kurdiske partiet PUK, kanskje i form av leiemordere. – De som spiller dette spillet rundt meg, har ikke fått det som de ville. De hadde planlagt en rask avferdigelse, enten i form av at jeg blir utsendt eller tilbakesendt til mitt hjemland, eller at jeg ble puttet i fengsel i mange år.

Lærte av Norge.

Han sier at årene i Norge har lært ham mye. Som at åpenhet er fint. For hvis man bygger gjerder rundt seg, kan man ikke lære noe. Før han kom hit, hadde han lært om likeverd, rett og pluralisme, men aldri opplevd det. – Her så jeg det i virkeligheten, jeg så det praktisert. Det var vakkert å se et land der lov og rett gjelder, uansett hvor man kommer fra og uansett hva man tror på. Et land der alle har samme rettigheter. Jeg tror at vi kurdere også må forandre oss på den måten Norge har gjort det, ved at hver og én forandrer seg. Det har jeg lært her i Norge. At hver og én av oss må forandre oss. Mange andre ting er også bra her. Fengslene! De er mye bedre her. Han ler, enda en gang.

Høsten 2005 sa han til Al-Jazeera at alle må vite «at et vedtak om utsendelse til Irak er en forbrytelse som ikke burde passere uten straff». I en kronikk i Aftenposten sist desember skrev Krekar at hans nærvær kanskje er en garanti for at Norge ikke blir utsatt for terror. Er han en så viktig person? – Nei, jeg er ikke så veldig viktig, det var ikke poenget. Jeg visste om en aksjon som skulle skje, og som jeg fikk stoppet. Derfor mente jeg at jeg kunne være en av årsakene til at det ikke ble gjort noen terrorhandling i Norge. Men det gjelder jo ikke til evig tid.

Han sier at aksjonen var planlagt av militante grupper, men mer nekter han å si. – Jeg gjorde dette fordi Norge er et fredelig land, og ingen har rett til å skade Norge på noe vis. Det er min religiøse oppfatning. Politiets sikkerhetstjeneste har ingen kommentar.

Kneblet av sine egne.

Krekar er sent ute til fredagsbønnen. Han åpner døren til den nedlagte malingbutikken, og går inn til moskeen Badi-ul-Zaman. Den styres av kurdere fra Nord-Irak og Tyrkia. Men selv om han kommer til sine egne, er ikke alle like glad for å se ham. Før pleide han av og til å tale her. Men moskeen ville nødig bli dratt inn i striden rundt ham. De ønsket ikke å blande politikk og religion, og ville at Kreker skulle tie i moskeen.

Meldingen ble gitt via mellommenn. Mykt og høflig, men ikke til å misforstå: På den mest diskrete måte ble Krekar anmodet om å slutte å tale. Så han sluttet. Men han fortsetter å komme hver fredag. En gang i uken, for å be, drikke te, og møte andre kurdere. Møte mennesker av kjøtt og blod, ikke bare høre stemmene deres på chatterom på det velsignede internettet. Uansett hva menigheten mener om Krekar, vil de aldri stenge ham ute fra bønnen. En troende som vil be, har rett til det. Selv om han kalles mullah Krekar.