DET ER FREDAG. Stemningen blant de ansatte på kontoret i Sandvika er lett og spøkefull. De prater om helgen. Noen skal ta barna med på Ekeberg gård. Andre skal på hytta med familien. Mens kollegene prater, kjenner «Anne» (34) at klumpen i magen vokser. Den ellers så utadvendte og sprudlende jenta blir stille. Bare kollegene ikke spør hva hun skal! Gjør de det, må hun lyve. Alternativet, å si sannheten, er uaktuelt: At hun har tre kvelder og to dager helt for seg selv. At hun er ensom.«Anne» er en av rundt 1,1 millioner nordmenn som plages av ensomhet, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). 280 000 personer plages ofte, mens resten kjenner på den vonde følelsen bare av og til. Rundt 70 000 er isolerte; de fleste går inn – og så ut av ensomheten igjen. De aller fleste kjenner på følelsen en eller annen gang gjennom livet. Er du ensom? Her kan du ta testen som er den mest kjente måten å måle ensomhet på i verden. Det er ingenting ved «Anne» som avslører at hun er ensom. Hun er den de kvinnelige kollegene betror seg til på jobben, og den de mannlige kollegene flørter med på fest. På skohyllen i gangen i treroms-leiligheten i Groruddalen, står sko i størrelse 34 ved siden av hennes. På peishyllen i stuen står det bilder av sønnen på åtte og barndomsvenninner fra hjembyen. Men, bildene er lite verdt når alle venninnene er på Vestlandet og sønnen er hos faren to helger i slengen.Nå er det lørdag formiddag. Avisen er lest og den strøkne leiligheten føles fryktelig tom. Hun må ut. «Anne» drar til sentrum. Hun skal bare ha to ting, en stekespade og en T-skjorte. Hun har uendelig med tid til å finne tingene. Likevel fyker hun fra butikk til butikk. Omringet av par og venninneflokker vil hun gi inntrykk av å ha det travelt, av å være en person som bare skal ha ting unna, for så å dra hjem til et travelt familieliv.– Jeg har ikke vært vant med å gjøre ting alene. Sitter jeg alene på kafé på en lørdag, føler jeg at alle stirrer på meg. Jeg er redd de skal skjønne at jeg er ensom. Jeg vil ikke at folk skal vite det fordi jeg føler meg som en taper og en raring, en som ingen vil være sammen med. Jeg vil ikke at folk skal se på meg på den måten, sier «Anne».

Stigmatiserende.

– Ensomhet er flaut. Mange ensomme mennesker skammer seg fordi de føler seg mindreverdige i andres øyne. Venner er i langt større grad enn tidligere knyttet opp mot status og et mål på popularitet. Derfor er det flaut, skamfullt og vondt å innrømme ensomhet, både for seg selv og for andre. Det blir som å si at man ikke er noe verd, at man er en taper, sier Knut Halvorsen. Han er dr. philos. og professor ved Høgskolen i Oslo og forfatter av boken Ensomhet og sosial isolasjon i vår tid.I dagens vennesamfunn hefter det altså et sosialt stigma ved å fremstå som venneløs fordi normalen er at man skal ha mange venner. Om disse vennene er gode, er ikke så nøye, bare de er mange.– Folk har en tendens til å tenke om ensomme mennesker at de er unormale og ikke har noe å tilby. Siden folk er opptatt av at venner skal heve statusen, velger mange å skygge unna dem som er ensomme, sier Halvorsen.

Brudd.

Det er april 2006. «Anne» har lagt sønnen og sitter i sofaen med samboeren. Hun tar sats og sier setningene som har ligget klare i hodet lenge.– Jeg orker ikke mer krangling. Jeg orker ikke et forhold uten følelser. Jeg tror det er best at jeg flytter. Sammen har de ikke bare en sønn og et hus, men også felles venner. «Anne» har ikke bodd lenge alene før hun oppdager at vennene, som hun ble kjent med gjennom samboeren, har vært til låns. I begynnelsen tar hun det som en selvfølge at vennskapet skal fortsette. Hun inviterer til middager og til turer i Frognerparken. De kommer, men inviterer aldri tilbake. Til slutt slutter også hun å ringe. Hun vil jo ikke mase. Ukene hun har sønnen er mindre ensomme, men helgene er fremdeles et problem. De har ingen familier å være sammen med, og på lekeplassen og i svømmehallen er det alltid bare de to. Det føles ekstra sårt fordi også sønnen har få venner, og hun føler et ansvar for at han skal få treffe andre mennesker.Ensomheten kommer snikende. Oftere og oftere kjenner hun den vonde følelsen av å ikke være noe verd.Rundt halvparten av alle kvinner og menn som har mistet en partner gjennom skilsmisse, separasjon eller død, kjenner seg ensomme. Ikke bare fordi de savner intimiteten til personen de har mistet, men også fordi tapet medfører at venner forsvinner. «Anne», som mange andre, hadde bare venner gjennom parforholdet. Hun hadde ikke pleiet vennskap i andre sosiale sammenhenger, som på jobb eller gjennom interesser, og opplevde derfor å sitte igjen alene når samboeren forsvant. Som «Anne» smertelig erfarer, blir enslige ofte ikke inkludert i parfellesskapet. Noe som kan være årsaken til at så mange som hver tredje enslige person er ensom. Å ha barn hjelper, overraskende nok, heller ikke mot ensomheten. Den sikreste måten å unngå den på, er å leve i tosomhet.

Ingen andre.

Espen Pedersen er på vei til Joker-butikken. Den uføretrygdede 42-åringen legger daglig en til tre visitter hit. Slik unnslipper han den trykkende stillheten i toromsleiligheten på Torshov hvor han stort sett tilbringer hele dagen. De ansatte på Joker er så gode å prate med, og de er alltid med på en spøk. Det er bra, for bortsett fra moren og hjemmehjelpen er butikkpersonalet de eneste Espen har pratet med den siste uken.Slik har det stort sett vært siden han ble psykisk syk for 20 år siden. Først var ensomheten selvvalgt. Den tunge medisineringen gjorde ham sløv, og han følte ikke for å ha kontakt med folk. Til slutt var det bare ham og radioen. Da han for noen år siden begynte å trappe ned på medisinene, prøvde han å ta kontakt med vennene han hadde hatt før han ble syk.– De jeg har ringt har ikke villet komme på besøk. Om det skyldes at jeg har vært på Gaustad, er jeg ikke sikker på, men jeg regner med det. Mitt eneste ønske er å leve et normalt liv. Drømmen er å ha en eneste god venn og kanskje til og med en samboer, sier Espen.           

Annerledes.

I likhet med Espen sliter halvparten av dem som har dårlig psykisk helse med følelser av ensomhet. Dette fordi sykdommen ofte isolerer dem, men også fordi samfunnet stigmatiserer.– Fordi sosiale nettverk er forbundet med status, er terskelen for å få innpass blitt høyere. De som på en eller annen måte er annerledes, blir oftere utstøtt, sier Bjørn Lydersen, generalsekretær for Rådet for psykisk helse.I tillegg peker Knut Halvorsen på at folk ofte bedømmes ut fra sin nytteverdi for samfunnet. De som tilsynelatende ikke har noen umiddelbar verdi, blir ofte ekskludert og ignorert. Psykisk syke, hjemløse og rusmisbrukere regnes som sosialt døde, og vi overlater stort sett til det offentlige hjelpeapparatet å gi dem omsorgen og oppmerksomheten de så sårt trenger, skriver han. Samtidig er ensomheten nærmest et ikke-tema i behandlingsapparatet rundt psykisk syke som bor alene, ifølge en doktorgradsavhandling av Brita Nilsson. For Espen og mange andre i hans situasjon sørger helsevesenet for husvask og medisiner, men gjør lite eller ingenting for å få dem ut av ensomheten. Dermed dannes en ond spiral. Sykdommen gjør dem ensomme, mens ensomheten gjør dem sykere. Det er påvist i flere studier at ensomhet øker faren både for psykiske og fysiske lidelser, som depresjon, hjerte-karsykdommer og infeksjonssykdommer.

Vond alderdom.

Klokken er fem om morgenen når Eva Skrugstad våkner i leiligheten sin på Oppsal. Med alderen er 86-åringens søvn blitt dårligere og dårligere. Nå sover hun stort sett bare 3–4 timer hver natt. Dagen ligger endeløs foran henne. Timene frem til hjemmehjelpen kommer klokken 11 snegler seg av gårde. Hun prøver å lese, men leser de samme setningene gang på gang, og legger boken fra seg. Hjemmehjelpen er et kjærkomment avbrekk, men blir ikke lenge. Etter hun har vasket og ryddet, veksler de noen få ord i gangen før hun haster av gårde til neste klient.Resten av dagen tusler Eva rundt i leiligheten hvor hun har bodd i 50 år. Hun går mellom den røde stolen i stuen, krakken på kjøkkenet og stuevinduet. Der står hun og ser på barna som leker så lenge det er lyst. Men allerede klokken fem kommer mørket, og med det forsterkes ensomheten. – Selv om tomheten er der store deler av dagen, er det verst når det er mørkt. Da kommer tankene, følelsene og fortvilelsen over at jeg er så alene. Det er ikke lett å unngå ensomheten i min alder når kreftene er blitt borte og barna og barnebarna bor så langt unna. Jeg har heldigvis noen lyse øyeblikk innimellom. Når jeg møter søsteren min, kan jeg føle meg litt oppstemt, sier Eva Skrugstad. «Gammel og ensom». På folkemunne hører ordene nærmest sammen, men det er ikke slik at ensomheten øker med alderen. Ser man bort fra helse og sivilstand, er faktisk gamle og unge like ensomme. Det er færre ensomme menn i 70-årene enn i 30- årene. Det er tap, ikke alder, som gjør at eldre mennesker blir ensomme. Mens eldre menn fremdeles ofte har en frisk og rask kone som holder dem med selskap, har eldre kvinner kanskje mistet både mann, venner og helse. Eldre kvinner utgjør derfor den gruppen som er blant de mest ensomme i Norge. De er ofte fullstendig avhengige av at noen vil besøke dem.

Tungt.

Det er lørdag kveld. «Anne» sitter rastløs i sofaen og zapper mellom TV-kanalene når sønnen ringer. «Går det bra med deg mamma? Hvem er du med i dag?» spør han. «Noen fra jobben», lyver hun mens hun kjenner at klumpen i magen flytter seg til halsen. Hun merker at sønnen bekymrer seg for om hun har det bra når han er hos faren. Det er sårt. Ingen andre ringer henne denne kvelden. Det har vært tungt å bygge et nytt nettverk siden det ble slutt mellom henne og samboeren, særlig fordi ensomheten har gjort henne både deprimert, tiltaksløs og aggressiv. «Hvorfor er det slik? Hvorfor vil ingen være sammen med meg? Hva er galt med meg?» er tanker som kverner i hodet hennes. Dess mer hun grubler, dess mer daler selvtilliten. Samtidig øker redselen for å opprette nye bekjentskaper – i frykt for å bli avvist. Ensomheten endrer «Annes» personlighet, men ensomhet kan også skyldes personligheten. Personer som er innadvendte eller har lav selvfølelse er oftere ensomme enn andre. Psykiateren Joseph Hartog mener opplevelser i barndommen er avgjørende for om man føler seg ensom i voksen alder. Han mener at barn som ikke er blitt elsket, som er blitt forlatt, avvist eller latt i stikken på en eller annen måte, vil i tillegg til dårlig selvtillit opparbeide en mistillit til andre mennesker. En mistillit som i voksen alder gjør at de ikke tar sjansen på å nærme seg andre – i frykt for å bli skuffet. Nyttig nett. «Anne» logger seg på PC-en. Hun er online sammen med millioner av andre og føler seg med ett litt mindre ensom. Både på Facebook og på sjekkestedet hvor hun har en profil, ligger det meldinger. Hun blir husket og sett. En god følelse. De siste årene har hun møtt flere menn på nettet. – Jeg har ikke utviklet seriøse forhold til eller dype vennskap med noen av dem. Jeg tror det er vanskelig å oppnå det med noen man treffer på nettet. Mange har jeg møtt bare for å fylle tiden med noe, for å føle meg litt mindre ensom, sier hun. I tillegg til at ensomheten er flau, er den vond, og den hindrer oss i å være lykkelige. Det er påvist i flere studier. Derfor gjør vi alt for å unngå den. Knut Halvorsen kaller det ensomhetsflukt når vi, i stedet for å kjenne på ensomheten, velger å flykte fra den. Noen flykter inn i jobben og bruker all sin våkne tid på den. Noen bruker all sin tid på trening, mens andre søker fellesskap i supporterklubber, kriminelle gjenger eller religiøse sekter. I redsel for å være alene flykter også noen inn i et forhold eller velger å bli i et, selv om det er kjærlighetsløst.

Desperat.

En tung mørk høstkveld i 2006 blir ensomheten uutholdelig for Terje Lien (62) der han sitter i leiligheten sin på St. Hanshaugen. Han ringer til legevakten. Det er godt å høre kvinnestemmen i telefonen. Vanligvis hører han bare sin egen stemme når han prater med Pippen, fuglen sin. Den vennlige telefonstemmen får ham til å åpne seg. Han forteller at det eneste selskapet han har hatt etter at han ble skilt og mistet jobben for 20 år siden, er ølet og Pippen. Han forteller at han har mistet kontakten med barna på grunn av alkoholen og at han har feiret julen alene de siste 20 årene. Den snille stemmen gir ham nummeret til Røde Kors og oppfordrer ham til å få en besøksvenn.I tillegg til å søke hjelp gjennom frivillige organisasjoner som Røde Kors, finnes det flere andre måter å mestre ensomheten på eller å komme seg ut av den. Det vanligste er å øke aktiviteten, som å bruke tid på en interesse hvor man møter folk, eller å akseptere og forstå ensomheten. Studier viser at mens menn ofte velger den første strategien, velger kvinner ofte den andre. De prøver å knytte positive følelser til det å være alene. Tåler du å være alene, kan det gi rom til både selvrefleksjon og kreativitet. Holder du det ikke ut, kan det skyldes at du er i dårlig selskap. Finner du en indre ro, er det lettere, skriver Halvorsen.

Lyspunktet.

Terje Lien (62) oppspilt. Han har tatt på seg den gråstripete skjorten og slips, den svarte finbuksen og bukseseler. Det er ikke hver dag han får besøk av Kristine Johansen. – Hei Terje, så godt å se deg! sier besøksvenninnen fra Røde Kors, som kommer på besøk annenhver uke. Terje stråler som en nyforelsket tenåring.– Kristine er det beste som har hendt meg. I 20 år føltes det som om jeg befant meg i et mørkt rom hvor det ikke fantes et lysglimt. Kristine har ført meg fra mørket til lyset, sier han.Den sosiale omgangen med Kristine har medført en positiv spiral hvor Terje har gått fra å unngå andre mennesker til å oppsøke dem. – Nå prater jeg med folk i blokken og i nabolaget. Til og med sønnen min har jeg fått kontakt med. Selv om jeg fremdeles er mye alene, føler jeg meg ikke ensom lenger.Men, mens Terje har funnet roen, kjenner «Anne» tomheten. Det er søndag formiddag. Hun har lest avisen og løst kryssordet. Ute er det fryktelig stille. Alle er hjemme med familiene sine. Hun vasker og rydder litt, prøver å få tiden til å gå slik at mandagen skal komme fortere. Hun gleder seg til å prate og spøke med kollegene igjen. I alle fall så lenge de ikke spør henne hva hun har gjort i helgen.