DENNE HISTORIEN begynner 18. april i vår, da følgende e-post, sendt 23.59, ankom A-magasinet: «Da «politidistrikt» er et ordinært substantiv i det norske språk, skal det skrives med liten bokstav. Vi skriver jo heller ikke «Oslo Kommune» eller «Uranienborg Kirke». Med vennlig hilsen Tore Rygh.»Rygh og andre «språkpirkere» der ute har gode dager nå. Eller dårlige, alt ettersom hvordan man ser det. For å spare penger har norske aviser sagt opp nesten samtlige korrekturlesere. Og resultatet ser du daglig. I Aftenposten søndag sto det: «Noge var rangert på 19. plass. Det betyr at Norgeligegr på delt 1. plass i mesterskapet med tre strake seire, alle partier var ikek avsluttet da denne utgaven gikk i trykken.»Og språkekspert Sylfest Lomheim fant nylig 17 feil på én Dagbladet-side. Det var derfor intet uvanlig i at Tore Rygh og andre påpeker feil i et manus. Det finnes nemlig en hemmelig hær av norsklærere der ute, som (antageligvis) sitter i strikket vest og brungrå bukser, væpnet til tennene med røde penner. Som ser hver dag som tegn på forfall.

Språklig forfall.

Få dager senere, klokken 22.49, kom enda en e-post fra samme mann:«De skriver i artikkelen «Slik knep de ham» (Om Lommemannen, red.anm.): «Han slår til i svømmehaller og steder der sjansen er stor for å bli tatt på fersken.» Det er galt å bruke «sjanse» i dette tilfellet. Normalt benytter man «sjanse» om muligheten for en positiv hendelse, mens muligheten for en negativ hendelse betegnes «risiko». Med vennlig hilsen, Tore Rygh.»Det burde føles godt å bli rettet, men det stikker så klart mest. Som da gymnasets norsklærer, med hodet medfølende på skakke, leverte tilbake stilboken i visshet om at hans rødpenn hadde besudlet de smukke stilsidene. Tore Rygh? Hvem er han? Som retter stor P til liten p og henvender seg i De-form? Og hvorfor i alle dager bryr han seg om ubetydelig pirk? For det er jo pirk det er?Det er nøye! Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge har voktet på språket i Aftenposten i en årrekke. Respektert, ja nesten fryktet, blant oss som kjenner ham. Enkelte vikarer, uvitende om hans autoritet, har fått svi både for den uvitenheten og sine manglende språkferdigheter.«Er det så nøye da» er en kommentar han har fått mer enn én gang. Da har det hendt at Hegge har bedt sjefredaktøren få dem inn på teppet. For noen er karrièren i Aftenposten blitt kort. For det er nøye, mener Hegge. Hvis du uttrykker deg klønete, undergraver du din egen autoritet. Jagland tapte valget i 1997 på grunn av sine klossete formuleringer: «Vi satte ned foten og sto på den,» sa Jagland.– Og folk lo av ham, sier Hegge.Den italienske forfatteren Claudio Magris, som også er professor i tysk, har sagt: «Korrekt språkbruk er en forutsetning for moralsk klarhet og hederlighet.» Det er kanskje å dra det litt langt, men det er noe i det, mener Hegge.Han synes likevel at det er mye norske journalister bør lære seg, og foreslår at vi begynner med forskjellen på ovenfor og overfor, sjanse og risiko – og beklage og beklage seg. Og de som ikke synes og/å er viktig, kan sjekke denne fra VG Nett i forrige uke: «Microsoft har nok en gang måttet gi opp å kaste inn håndkleet i forsøket på etablere sitt eget antivirusprogram». På grunn av en og/å-feil betyr setningen at Microsoft ikke greier å kaste inn håndkleet. Og det var vel ikke meningen.– Kanskje det ikke var så lurt å kvitte seg med korrekturleserne?– Det er noe av det dummeste avisene har gjort, sier Hegge.

Skriveglede først.

Heller ikke i skolen kommer de formelle språkkravene lenger i første rekke.Ingrid Hove og Mette Skorge, norsklærere på Rosenvilde i Bærum, er redde for at terping på riktig tegnsetting skal drepe skrivelysten. Å skrive er viktigere enn å skrive korrekt.Når en skrivesvak elev endelig leverer en hel side med tekst, men ikke har satt ett eneste punktum og ikke én stor bokstav, er det ikke kommaregler og ortografi de pirker i. Utfordringen ligger i å prøve å få eleven til å formulere hele setninger.– Men dere må vel lære 18-åringer forskjellen på og/å og da/når? – Bare hvis eleven er på et veldig høyt nivå, som hos sekserkandidatene. For en middels elev er utfordringen å få frem poenget i hver setning, sier Mette Skorge.De to får full støtte fra førsteamanuensis Ingebjørg Tonne ved Allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo.– Hjalp terpingen deg? Hjalp den egentlig for noen? spør hun.Tonne mener at det ikke er noe som tyder på at elevene skrev bedre før. Nå vet pedagogene mer om hva som virker positivt for begrepslæring og språkutvikling. I dagens norskopplæring kommer ortografien som et krydder til slutt. Bare hos de beste elevene pirkes det i språket.Så da er kanskje Rygh og resten av språkpirkerne en marginalisert gruppe uten faglig ryggdekning?Slett ikke. Språkprofessor Finn-Erik Vinje er opprørt over at elementære, formelle språkkrav er forbeholdt sekserkandidater.– Hårreisende, sier han og mener at en sånn overbærenhet, begrunnet med ikke å drepe skrivelysten, bør forbeholdes de laveste trinnene i barneskolen der elevene gjør sine første, famlende skriveforsøk.Budskapet går leseren hus forbi hvis de formelle språkkravene ikke er i orden, mener han.

Hvem er han?

Få dager etter den siste e-posten fra Tore Rygh utbryter en kollega: «Vet noen hvem Tore Rygh er? Nå har jeg fått enda en mail om feil jeg har gjort.» Nysgjerrig sendte vi en e-post til alle i redaksjonen: Vet noen hvem Tore Rygh er?Det var som å trykke på en utløser. Svarene veltet inn fra mer enn 70 journalister:«Artig at du spurte. Jeg fikk min første Tore Rygh-missil i innboksen i går kveld. Han rettet utover til ut over», sa en.«Jeg ser på ham som min private norsklærer. Sist ble jeg kritisert for å ha skrevet «på TV». Han mener det er «i TV», sa en annen. «Jeg hater fyren. Han er så belærende,» sa en tredje.«Han er en slags riksmålets Al-Qaida,» sa en fjerde.Noen advarte også: «Du påtar deg et stort ansvar ved å la ditt lys skinne på en fyr hvis eksistensgrunnlag ser ut til å bestå av å pirke i språksuppe med en lang, krokete og ikke altfor nyvasket lektorfinger.»Felles for mailene fra Rygh var at innholdet sjelden ble kommentert, kun feilene: «De skriver i artikkelen «Dødsdømte skal kastes utfor stup» (7.1): «Den forteller at seks unge menn er blitt anholdt og dømt for voldtekt mot to andre unge menn.» På korrekt norsk heter det «voldtekt av»...»Journalisten svarte syrlig: «Kjære Tore Rygh. Flere av Aftenpostens lesere er blitt opprørt over denne artikkelen. De er den første som er blitt opprørt over bruken av en preposisjon.»Hvem bruker av sin tid for å rette voldtekt mot til voldtekt av? Vi måtte oppsøke ham.Ut over/utover. Gjennom arkivsøk sporet vi opp Tore Rygh i Drøbak. Det viser seg at han er drosjesjåfør. Han møter oss i lyseblå skjorte, svarte pensko og penbukse. Han inviterer oss inn, til en stue med 70-tallsinteriør, der alle lys er avslått. Hvem er du? spør vi.– Jeg er 69 år. Pensjonert kjemiingeniør. Cand.mag. 1963 ved Universitetet i Oslo: kjemi, matematikk og fysikk.– Håper du på feil eller på feilfritt språk når du åpner en avis?– Jeg håper jo ikke at det er...En god dag for meg er å bla gjennom en avis uten å finne feil. En slik dag finnes ikke.– Kan du huske den første feilen du reagerte på?– Det kan jeg, for det er en av mine kjepphester: Uttrykket «i anledning av». Der kutter mange ut AV. Men selv om jeg har rettet den feilen i flere år, er den dessverre bare blitt mer utbredt. – Du sender ofte dine rettelser tre måneder etter at artikkelen har stått på trykk. Hva er årsaken?– Jeg leser avisen når den kommer, men for å rasjonalisere samler jeg aviser i bunker, og så tar jeg et skippertak tre måneder senere. Da er bunken en meter høy, og jeg sender ca. 600 e-poster.– Koser du deg da?– Jeg kjenner tilfredsstillelse for hver e-post jeg sender. Den samme følelsen som når man rydder og går fra kaos til orden. Men jeg feirer ikke at jobben er gjort, avisene hives bare i peisen.

Får frysninger.

Det brenner i peisen i Drøbak, og den gode følelsen av orden siger inn hos Tore Rygh. Men utenfor kaver vi andre rundt i et språklandskap der alt forandrer seg hele tiden. Det som var feil i går, er riktig i dag. Og enda verre: Det som var riktig i går, er plutselig feil.Likevel, i tredjeklasse på Rosenvilde finner vi elever som kan gi en mann som Tore Rygh håp om at det er noen der ut som vil høre – og lære.Kaja Wold, Alexander Sook Sri Henriksen og Johanne Tomte Rafn sier at de grøsser når de hører dårlig språk og har vanskelig for å ta folk som ikke kan si kino og kjøkken alvorlig. For ikke å snakke om folk som blir intervjuet på TV og sier og med hard «g», selv om det åpenbart er «å» de mener. «Vi blir nødt til og øke prisene». Idiotisk.Men Alexander, som leser masse bøker og er opptatt av å utvikle sitt eget språk, bruker ikke lenger «henne». Han sier: «Jeg skal til hun».– Nå er det kanskje feil, men det kommer til å bli riktig snart, sier han.Språkviter og forfatter Helene Uri mener Alexander kan få rett og påpeker at mye av det vi oppfatter som feil, i virkeligheten er at språket endrer seg. Tale- og skrivemåter som først blir oppfattet som feil, blir mer og mer normalisert inntil de blir oppfattet som riktige.

Som «simpel».

Først betydde det «enkel», så «vulgær» og nå «enkel» igjen, selvsagt påvirket av engelsk. «Tak» som i «ta i et tak» og det gamle ordet for hustak, «thak», ble opprinnelig uttalt ulikt. – Da ungdom begynte å uttale «tak» og «thak» likt – og begynte å si kjeks – syntes sikkert foreldrene det var like grusomt som dagens foreldre synes det er når barna uttaler skitt og kitt likt. De fleste av oss blir nemlig språklig konservative når vi passerer 30, sier Helene Uri, som er glad for at det takket være e-post og sms-er skrives mye mer enn før. Hun mener det er veldig mye skriveglede – og veldig mye skrivefeil – og at det kanskje har vært tatt litt for lett på ortografien i norsk skole.– Jeg skulle gjerne sett begge deler: Både skriveglede og god ortografi. Men må jeg velge, så velger jeg skrivegleden.Korrekt – og stein dødt. Forfatter og sjefredaktør Geir Gulliksen i Forlaget Oktober får innimellom manus som nesten er uleselige.– Men også i sånne manus kan vi finne litterære kvaliteter som ikke har med rettskrivning å gjøre. Å gjøre språket levende er noe helt annet enn å skrive riktig. Det lytefrie språket kan være stein dødt, sier Gulliksen.Han mener forfatteren Per Petterson forklarer dette skillet godt i essayet «Stil og språk i klassereisens tid» fra boken Månen over porten.Petterson skriver at han i år etter år ikke fikk det til fordi det skriftspråket han hadde lært på skolen sto i veien for å utvikle et skriftspråk av det talespråket han hadde vokst opp med i Groruddalen.Petterson påpeker at hvis man setter seg ned og skriver setningen «Hun gikk opp til ham og ga ham en ørefik», så forstår du hva det står. Men det er vanskelig å se det for seg, som om det er en hinne mellom setningen og det som faktisk foregår. «Og hvor kommer det merkelige ordet ham fra? Du har omtrent aldri hørt noen si det,» skriver Petterson og forteller at det tok omtrent ti år før han uten kunne skrive: «Hun gikk rett bort til han og slo han i ansiktet med flat hånd». «... På forunderlig vis er det setning nummer to som er en litterær setning», skriver Petterson og legger til: «Det trur jeg selv de som ikke er så glade i folkelige måter å uttrykke seg på vil være enige i.»

Aftenposten et fyrtårn.

Tore Rygh konsentrerer seg om VG og Aftenposten. Det er gjennom dem han håper å gjennomføre sitt folkeopplysningsprosjekt.– Hvor kommer drivkraften fra?– Irritasjon. Jeg irriterer meg mer og mer over dårlig språk i avisene. Før sa folk: «Det er korrekt, for det står i Aftenposten». Det gjaldt både innhold og språk. Min drøm, som neppe går i oppfyllelse, er at Aftenposten igjen skal bli det språklige fyrtårn avisen en gang var. – Du har studert matematikk. Kan språk og matematikk sammenlignes?– Helt klart. Grammatikk er språkets logikk. Språk er ikke tilfeldig, det er logiske sammenhenger. Det var færre feil i avisene før, fordi maskinsetterne kunne norsk. Nå som også korrekturleserne er borte, kommer alt ufiltrert ut i spaltene. – Hva er din favorittordbok?– Tor Guttus Store norske ordbok. Den her. Det er bibelen. Moderat bokmål og riksmål. Jeg slår opp her når jeg vil kose meg. Og når jeg er i tvil. – Hva retter du mest?– «På». Ennå er ikke «på» innført som den norske universalpreposisjonen, selv om det ser ut som om det er like før. – Du retter oss når vi skriver «på TV». Men jeg kjenner ingen som sier «i TV». Språket utvikler seg. Så hva gjør du da?– Da gir man seg ikke. Jeg sto langt fremme i køen da stahet ble utlevert.– Du har sendt tusenvis av E-poster. Kan du se at journalistene har lært noe?– Jeg har lagt merke til en bedring når det gjelder utover/ ut over. Det heter: «Jeg har ingen kommentar ut over det». Men «Spannet veltet og malingen fløt utover gulvet». Jeg kan vanskelig skjønne at denne bedringen kan komme av noe annet enn min innsats. – Når det er så lite fremgang, hvor lenge orker du da å holde på?– Jeg akter å holde på enten helt til journalister skriver feilfritt norsk eller til jeg selv ligger i pennalet. Jeg er i liten tvil om at det siste vil inntreffe først.