Ragnar Lyng finnes ikke lenger. Han forsvant omtrent samtidig med at søppelskuret i Spydeberg ble revet. Det var på den veggen ordene sto: «Ragnar Lyng er en hest». Ordene som for flere år siden fikk A-magasinets billedsjef til å begynne å fotografere folks ytringer i det offentlige rom.
Multimedia spesial: Folkets røst i lyd og bilder Siden da har Stig B. Hansen lurt på hvem denne Ragnar er. Han har spurt folk i Spydeberg og søkt etter ham på nettet. Men Ragnar har vært som sunket i jorden. Inntil jakten nådde hovedpersonen selv, og det kom en mail:«Hei, jeg er ragnar lyng. hørte du hadde et kult bilde om meg. Mvh ragnar».Grammatikken er ikke helt riktig, men det er ikke det som gjør mailen interessant. Det er det at den lyver. Ragnar heter ikke Ragnar Lyng lenger. Han heter Johan Holand. Dette er hans historie:På den tiden det norske folk slår OL-floka på Lillehammer, er Johan 135 cm høy og veier 40 kilo. Han har en hanekam på 40 centimeter, Rød mix på innerlommen og skinnjakke. Han er snart 11 år gammel. I området rundt Lillestrøm der han vokser opp, er det ingen som er hardere enn ham. Ifølge Johan har ingen vært hardere siden heller.
Bak fasaden.
Hjemme er det kaos på innsiden, fasade på utsiden – og en liten gutt som påtar seg skylden for mye av det som skjer. Han har flere fraværsdager enn dager på skolen. Når han først dukker opp, koster det ham ikke noe å slå både elever og lærere. Han kan kjenne glede over oppmerksomheten fra de større guttene når han beiner forbi politistasjonen med en stjålet bilstereo på skulderen.Det blir påbegynt en utredning om Johan har ADHD, eller Tourettes, men han får aldri vite svaret. Løsningen blir spesialskole på dagtid og institusjon på kvelden. I helgene får han komme hjem til foreldrene og storesøsteren. Ordningen føles kaotisk og utrygg. Ingen spør hva han selv ønsker.Inne i ham bygger det seg opp et veldig sinne mot foreldrene som ikke makter å ha ham hjemme. Det er følelser han ikke klarer å kontrollere. I ettertid ser han at det han trengte var faste grenser og omsorg. Men når han nå tenker tilbake på barndommen og prøver å huske klare rammer og gode minner, dukker de ikke opp. Følelsene må ut, og gutten slår og knuser. Til nå har han holdt seg i nærområdet, men institusjonen gir ham busskort for Oslo og Akershus – for at han skal komme seg til og fra skolen – og dermed får Johan byen som sitt nye nedslagsfelt. Han er bussens småkriminelle konge. Samtidig begynner fasaden hjemme å sprekke. Foreldrene nærmer seg en skilsmisse, og stemningen er dårlig. Settes på isolat. – Det toppet seg i julen 1995. Etter flere episoder med trusler og vold så faren min ingen annen utvei enn å tilkalle barnevernsvakten, sier Johan.Mannen fra barnevernsvakten er så stor at han må bøye seg for å komme inn døren. Han stapper guttungen inn i en bil og kjører ham til institusjonen. Men kvelden er ikke over. Johan kaster tallerkener, slår ned en av de andre og rømmer hjem igjen for å være hos moren.Han er fryktelig lei seg over det han har gjort. Aller helst vil han bare ha en klem og forsikringer om at foreldrene er glade i ham. Men faren kjører bare gutten tilbake på politihuset. Ifølge Johan er faren redd for livet sitt. Johan får håndjern på. Med fulle sirener og et ferskt hastevedtak om at han kan tvangsinnlegges, kjøres 12-åringen med blålys til en akuttinstitusjon for eldre kriminelle ungdommer. – Det var den lengste turen i mitt liv. Jeg var så redd. Akkurat da ville jeg trengt en bestemor som leste Bambi på isen for meg. Jeg var ikke større enn at jeg hadde pissa på meg da Bambi snurret rundt på isen, sier Johan.Det er ingen bestemor der. Bare isolat og en altfor stor grå joggedress som snøres under armene hans. Joggeskoene byttes med slippers så han ikke så lett skal rømme. Og siden Johan så kjekt proklamerer at han kommer til å stikke ned en av de ansatte hvis han må være med og lage mat, får han like godt utdelt plastbestikk. Det skal gå seks uker før Johan får se foreldrene igjen. Da dagen kommer, står han i vinduet og ser bilen deres svinge opp foran huset hvor de skal snakke med ledelsen. Men fordi situasjonen er så fastlåst, klarer ikke Johan og foreldrene å si ett ord til hverandre. – Det var den verste nedturen i mitt liv. Jeg følte at alt raste, sier Johan.
Livet snur.
Historien kunne stoppet her – midt i fortvilelsen over ikke å bli sett. Når den ikke gjør det, er det fordi Johan Holands liv snur.I dag bruker han sin historie til å prøve å endre tankemåten til folk som jobber i barnevernet. Nesten hver måned holder han foredrag på en høyskole – eller et barnevernskontor. Han spør: «Hva fyller vi bagasjen til barnevernsbarn med? Er vi så opptatt av å ha strukturer og regler at vi glemmer å se barnas behov?» «Husk,» sier Johan. «Kjærlighet for barn skrivers med tre bokstaver: TID». Foredraget hans pleier å ende med at noen i salen gråter.Da A-magasinet møter ham, står han foran en gruppe fosterforeldre på Bøndenes Hus på Ski. Klokken er akkurat passert ti. Høstsolen er så sterk at den nærmest blender dem på de midterste radene. Johan skal snakke i tre timer til. Da han er ferdig, sier leder av ungdomsteamet, Merete Ring, at hun aldri før er blitt så imponert over en som har fortalt en så smertefull historie.– Det var én på institusjonen som så meg. Hun bodde også der og bestemte at ingen av de større ungdommene fikk røre fjernkontrollen mellom seks og halv syv. Da var det barne-TV. Hver dag satt jeg i armkroken hennes og så på, sier Johan.Det skal bli noen flere som bryr seg. En dag kommer Tom Altenborn fra den private barnevernsinstitusjonen Nordre Kråkerud gård på Tomter og spør om ikke Johan kan tenke seg å flytte til ham. Johan er ikke sen med å pakke.I begynnelsen tester 12-åringen grensene. Han kaster ting. Slår. Knuser. Det topper seg da Johan kjenner at følelsene eksploderer i ham. Han skriker til Tom at nå må de hente politiet, for nå klikker han. Men Tom holder ham bare fast og sier at det ikke kommer noen for å hente ham. Han skal være der. For første gang kjenner Johan trygghet. Etter tre uker uten utagering spiser de bløtkake. Johan blir på gården til han er 18 år.
Nødvendig rutine.
Hver eneste dag er lik den forrige. Timeplanen følges slavisk. Det er varm lunsj og gårdsarbeid. I skolestuen venter en privatlærer som sjonglerer i undervisningen, og som Johan ikke prøver å slå ned. Det er godnatthistorier på fanget til Toms kone, Tove.Johan kjenner at det er godt å få være barn igjen. Han elsker å være med Tom og guttene hans for å hoppe på ski og spise pølser i bilen hjem. Være sammen. Det er det alt handler om. Sammen. Samtidig kommer frykten for å miste. Den sniker seg inn etter hvert som han skjønner at mye av det han gjør, er et ledd i hans behandling og ikke «ekte» opplevelser.For eksempel har han til nå kost seg med friheten i stallen. De eneste reglene som har vært der, har stalljenta funnet på. Det er regler for at de skal ha det best mulig med dyrene.Nå kommer det plutselig en psykolog dit. Stallen blir en «stallsituasjon» – en slags observasjonspost for læring. Det er andre situasjoner også: «Trene på å ringe foreldrenesituasjon», «spise vaffelsituasjon», der målet er at Johan skal lære seg ikke å ta for mye syltetøy, og det er «bowlingsituasjon». Da er det «samhandling gjennom bowling» som står i fokus. Johan kjente det da, og han kjenner det i møte med barnevernsansatte i dag: en oppgitthet over alle disse overordnede målene som kan stenge for den genuine interessen i barna.– Det er så mange systemer og regler. Så mange strukturer. Det kan virke som noen institusjoner er mer opptatt av å opprettholde en fin fasade, enn å lage morgendagens voksne. Spørsmålet er hva barnevernet gir av omsorg. Hvis bowling er alt man har å tilby, så kanskje man ikke skal ta med seg barna? sier Johan.Han spør seg om ikke systemene må revurderes. – Det er faktisk mye god omsorg i en god middag. Det handler om å se, og om å gi av seg selv som medmenneske. På høyskolen lærer barnevernsstudenter at de må ha en profesjonell distanse og en relasjonsnærhet til jobben de skal gjøre. Jeg mener det er en umulighet, sier Johan.
Filmaktuell.
Han vet hva han snakker om. I dag jobber Johan for Tom på en av de 20 avdelingene til Nordre Kråkerud gård. Han er også aktiv i Landsforeningen for barnevernsbarn og blir hyppig intervjuet i mediene om livet sitt og forhold i barnevernet.23. januar debuterer han på kinolerretet i regissør Matias Armand Jordals nye spillefilm Sammen. I filmen blir en 12-åring overlatt til barnevernet. Johan spiller ansatt på en institusjon. Han har også bidratt i manusarbeidet. Ifølge Jordal har Johans erfaringer vært verdifulle for troverdigheten i historien.16 år gammel flytter Johan i en treningsleilighet i regi av institusjonen. Den ligger midt i Spydeberg sentrum. Johan er vant med rutiner så han vasker bad, kjøkken og stue hver eneste dag. Han begynner på Landbruksskolen, men sammen med de andre studentene kjenner han seg usikker. Hva snakker ungdom om? Johan er vant til å prate om planer, paragrafer, situasjoner og lover. Han er god på biljard, bowling og kino. Men det er visst ikke det som er greia her. Hver mandag er det forresten en «handlesituasjon». Han skal øve seg på å handle for 400 kroner og ta med kassalappen hjem. En dag ser han skriften på veggen: «Ragnar Lyng er en hest». Ordene er skrevet på søppelskuret utenfor leiligheten sånn at han ikke skal unngå å legge merke til det. Under er det tegnet en hest med hvitt kritt. Først synes han det er ubehagelig. Men når han får vite hvem som har skrevet det, blir han glad. Det er en person Johan har vært «over gjennomsnittet kjip mot», uten at han ønsker å utdype konflikten.– Det var nesten litt OK å se at han ikke var mer sint. Hver gang jeg gikk forbi teksten, tenkte jeg at det var håp for vennskapet. Dette kommer vi oss gjennom, tenkte jeg. Det var nesten litt godt å ha det stående der. Den skriften er tross alt ikke det verste som er skjedd i livet mitt. Når jeg ser bildet i dag, kjenner jeg at det vekker minner fra en god tid, sier Johan. Da A-magasinet trykker bildet i november i fjor, er det med den lett humoristiske underteksten: «I gymtimene endte det ofte med at Ragnar gled over i trav og ble løpende rundt banen der de andre spilte fotball». Johan ler godt når han ser det. På en måte er det jo noe sant i det. Han travet i hvert fall ut av skolen. Faglig lå han på tredjeklassenivå da han skulle opp i sjette.
Ragnar blir Johan.
Søppelskuret rives. Ragnar Lyng skifter navn. I 2003 tar han morens familienavn og bruker mellomnavnet sitt som fornavn. Det er et symbolsk brudd med fortiden. Også med tiden etter at han ble myndig og barnevernet ikke lenger var inne i bildet. 18 år gammel står han uten institusjonen, eller andre fagfolk i ryggen. Han har lite kontakt med foreldrene, og han fjerner seg fra Tom. Johan føler seg kastet ut og forlatt – igjen.På ett år opparbeider han seg inkassogjeld på 160 000 kroner. Redningen blir onkelen. Hos morens bror i Nord-Norge får han jobbe – og hjelp til å nedbetale lånet. Deretter tar livet et stort jafs inn i fremtiden: Han møter Ingvild. Hun er den streite jenta han veldig raskt skal ha barn med. I dag er de gift og har to barn sammen. Huset i skrenten opp mot Nordseter ved Lillehammer har Johan bygd selv. – Jeg bruker mye energi på ikke å gjøre de samme feilene som mine foreldre gjorde. I jobben min ser jeg det igjen og igjen: Barn som ikke har foreldre som investerer tid i dem, har lettere for å falle utenfor. Skriv historien sammen med barna. Tren fotball sammen, still opp! Vær med dem på fritidsaktiviteter. Det er utrolig viktig, sier Johan Holand.I dag har han kontakt med moren og faren – som nå er etablert med nye familier. Særlig synes han det er viktig at sønnene får ha kontakt med besteforeldrene sine. Å bli far har gjort ham mer sårbar. Han er redd for å miste og har problemer med å stole på folk. Stadig vekkes det ting i ham som han trodde var glemt. Johan har innsett at bearbeidingen nok varer livet ut.– Det hender jeg får noen slag, så reiser jeg meg og går videre. Det er sånn det må være. Hvis jeg legger alt bak meg, har jeg jo ikke lenger noen mulighet til å dra nytte av det, sier Johan Holand.
