HODET ER LÅST fast i operasjonsbordet. Det kan ikke rikkes en millimeter.

Tom Skårvin (54) ligger og venter, mens grønnkledde kirurger og sykepleiere gjør sine siste forberedelser i operasjonsstua. Det er like før de skal gjennomføre en av de mest kompliserte operasjoner som utføres i Norge, og en viktig suksessfaktor er at han er ved bevissthet under hele inngrepet.

Tom kjenner en ubeskrivelig angst for at noe skal gå galt de neste åtte timene. Så hører han lyden av drillen, den overveldende lyden av drillen som borer seg gjennom hodeskallen. Operasjonen er i gang.

For ti år siden merket Tom de første symptomene. Han greide ikke å tromme med fingrene på venstre hånd og fikk en subbete gange. Han oppsøkte lege, og ett år senere kom diagnosen: Han hadde Parkinsons sykdom.

Mister styringen

Sykdommen rammer ca. én av tusen nordmenn, og oppstår når hjernen slutter å produsere signalstoffet dopamin. Dette stoffet dannes i et område dypt inne i menneskehjernen, og er avgjørende for at vi skal kontrollere våre bevegelser. Når produksjonen stanser opp, mister hjernen styringen over kroppsdelene.

Tom ble gradvis verre, og etter hvert ble det umulig for ham å fortsette i jobben som bankdirektør. Han klarte ikke å opprettholde arbeidskapasiteten, være sosial nok eller holde seg faglig à jour. Selv om han fikk medisiner for å begrense skjelvingen, ble tilværelsen stadig mer preget av sykdommen.

Inn i hjernen

Da vi møter Tom og samboeren Anne Augensen en dag i slutten av september, er de på vei inn på Rikshospitalet. Håpet er at Tom kommer ut igjen som et nytt menneske.

Operasjonen han har foran seg, vil ikke helbrede sykdommen. Men symptomene, de ufrivillige bevegelsene, vil nesten forsvinne. Dersom alt går som det skal.

Kort fortalt skal det bores to hull gjennom Toms hodeskalle, som i forkant er blitt barbert for alt hår. Deretter skal to elektroder føres 8-10 centimeter inn gjennom hullene og plasseres dypt inne i hjernen hvor dopaminproduksjonen foregår. Når elektrodene er riktig plassert, skal elektrisk strøm skrus på, noe som utrolig nok vil gi ham tilbake kontrollen over sin egen kropp.

Lyden av boret

Tidlig neste morgen starter alvoret. Operasjonsteamet står klart i grønne klær, hetter og munnbind. Klinikksjef og kirurg Geir Ketil Røste forteller engasjert om dagens program, før Tom blir trillet inn på operasjonsstue 5.

– På forhånd hadde jeg fått skrudd fast en ramme på hodet. Den satt som støpt med fire skruer, og jeg så neppe særlig smart ut, forteller Tom.

Han blir flyttet fra sengen over på operasjonsbordet. Hodet festes til bordplaten. Slik skal han ligge i mange timer fremover.

Lyden av boret fyller rommet. Kirurgen lager et hull på 1,4 cm i diameter gjennom hodeskallen, inn til hjernen. Det er dette mange pasienter gruer seg mest til. Drillen som brukes, borer med 8000 omdreininger i minuttet og har automatisk stopp når boret møter bløt masse.

– Jeg hørte hver lyd. Her nyttet det ikke med musikk på øret. Det var bare lyd, høy lyd på grunn av resonans, jeg kjente ingen smerte, og det varte vel kun noen få minutter av en åtte timers operasjon, forteller Tom.

Tester reaksjonen

Under nesten hele operasjonen ligger han våken, men får medisiner for å slappe av. Det at Tom er våken, hjelper nevrokirurgene til å sette elektrodene på rett plass inne i hjernen, samtidig som nevrolog Inger Marie Skogseid kan teste effekten av hjernestimuleringen inne på operasjonsstua. Mens elektrodene plasseres, må Tom utføre fingerøvelser, og han blir bedt om å telle baklengs. Skogseid kjenner på stivheten i leddene mens strømmen i elektrodene skrus på.

Etter en del testing konkluderer legeteamet med at alt er plassert i riktig område, og registrerer at leddene i Toms kropp virker mer smidige. Selv om kirurgene har måleinstrumenter og andre hjelpemidler til å finne den perfekte plassering, er det likevel pasientens respons under selve inngrepet som er det viktigste tegnet på at de har lykkes.

Tom får en kortvarig full narkose mens det tres en ledning under huden fra hodet og ned til en pacemaker som blir operert inn under huden på brystet.

En liten gåte

Før operasjonen hadde Tom blitt fortalt hvordan elektrodene fungerer: En av flere forklaringer er at strømmen virker som en «antibrems», slik at signalene får fart på seg uten bruk av dopamin. Dette hjelper ikke mot sykdommen, den vil utvikle seg videre. Men strømmen vil merkelig nok skjule symptomene.

– Selv en professor innrømmet at de ikke helt forsto hvorfor, sier Tom.

Da vi møter ham dagen etter operasjonen, er det som å møte en ny mann. Han sitter smilende i sengen og dingler med beina. Ansiktsfargen er tilbake, øynene er fulle av liv.

Nevrolog Inger Marie Skogseid kommer inn på rommet med en fjernkontroll i hånden. Hun sjekker stivheten i alle ledd, før hun skrur strøm på pacemakeren via fjernkontrollen og ber Tom reise seg og prøve å gå.

– Jeg sto opp og følte at armer og bein falt på plass. Jeg subbet ikke lenger med bena, og armene føltes veldig myke. En herlig følelse. Ingen muskelstivhet, ingen ufrivillige bevegelser, og jeg kunne slappe av, forteller Tom. I fremtiden vil pacemakeren sørge for at elektrodene kontinuerlig gir de nødvendige elektriske impulsene til hjernen.

– Helt ny kropp

Pasienter som har vært syke i mange år, kan ofte oppleve depresjoner i etterkant av store inngrep. Den første tiden hjemme kan ofte vise seg å bli en prøvelse. Også Tom opplevde at tiden etter operasjonen ble tøffere enn forventet.

– Det at jeg var litt smådeppa, ble forklart med at hjernen min rett og slett savnet medisinene jeg tidligere hadde brukt. Gradvis blir jeg bedre og bedre, og da er det håp. Jeg hadde tross alt ikke bare fått ny sveis, men en helt ny kropp som jeg måtte lære å kjenne.