HUN SOVER MED vinduet på gløtt. Det er vågalt, hun vet det, men det er jo så lenge siden sist. Da hun bråvåkner, er han allerede i rommet. Han skrur på lyset. «Nå dreper han oss,» tenker hun.Men han venter. «Jeg vil vise deg hvordan det kommer til å gå med deg,» sier han. I hånden holder han den lille kattungen til datteren deres. Raskt vrir han hodet om på det lille dyret, hiver den på gulvet, tråkker på den. Det spruter blod. Hun skriker. Hyler. Forsøker å vekke det som finnes av naboer.Og plutselig er han borte igjen.Det kunne ha vært en vanlig kjærlighetshistorie. Et raskt møte på Egertorget i 1982. Eva er 17 år og blåøyd, Petter er 21 og har et blikk som gjør at hun føler seg sett for første gang.Noen måneder senere er hun gravid. Kulen på magen er ennå liten da han truer henne for første gang. Etterpå klapper han henne og sier at han er glad i henne. Og hun tilgir, tenker at dette ordner seg nok. Helt til andre juledag, da han slår henne for første gang. Rett i den bulende magen, så hardt at det kjennes ut som om noe blir knust.

Kvinner på flukt.

I dag husker Eva ikke lenger alle detaljer. Hun har brukt tyve år av livet sitt på å flykte. Det er vanskelig å huske alt, når man i så mange år har brukt all energi på å glemme. I tyve år har hun vært én av drøyt tusen kvinner i Norge som er så utsatt for vold og trakassering at hun må leve med strengt hemmelig adresse. De aller fleste er på flukt fra en voldelig ekspartner. En omfattende undersøkelse fra 2005 viser at mer enn hver fjerde norske kvinne er blitt utsatt for vold i et parforhold. Hver tiende er blitt utsatt for grov vold, for eksempel med kniv eller kvelertak. De siste årene har vi dessuten sett en sterk økning i antall anmeldelser av vold i nære relasjoner. Hvem er de egentlig, disse mennene som mishandler kvinner de elsker?

Derfor slo han.

For noen år siden var Bjørn Løvland én av dem. Han elsket kjæresten sin – ville gjerne være en god kjæreste, en flink stefar og trygg livsledsager. Men så var det disse kranglene. En lang og vond spiral av krangler. Hennes avvisning. Hans ønske om å være mandig, om ikke å vise følelsene sine. Den kvelden det skjedde første gang, ble han mer og mer sint, følte seg mer og mer tråkket på, og mer og mer maktesløs. Han så ikke lenger alternativer. Og så slo han. Senere slo han igjen. Og igjen.– For meg lå årsaken i ungdommen. Da jeg gikk i terapi, var terapeuten min opptatt av om jeg hadde blitt utsatt for vold i oppveksten. Det hadde jeg ikke. Men jeg hadde vokst opp i et miljø der det var mandig å være følelseskald, å bruke få ord, å ha full kontroll. Nå ser jeg at det bare måtte føre til problemer.I dag er det mange år siden slagene falt. Bjørn Løvland har forlengst avsluttet terapien og har selv utdannet seg til terapeut. Han har hatt flere hundre i behandling gjennom sinnemestrings kurs hos Reform - ressurssenter for menn. De kan være konserndirektører og studenter. Unge som gamle. Men noe har de kanskje til felles likevel? – Ja. Fellestrekket er nok at mye av årsaken til problemet ligger i egen oppvekst. Enten i holdninger som at «jeg er mann, jeg er sjef», eller i en holdning om at det er greit å utagere sinne gjennom å slå eller true. Mange mangler også evne til å kommunisere om følelser. Når de da opplever sjalusi, avvisning, ensomhet eller andre leie følelser, vet de ikke om noen annen måte å kommunisere det på enn å slå eller å utagere på andre måter, forklarer Løvland. – Hvorfor kommer de?– Noen få får behandling som en del av en dom. Men de aller fleste kommer mer eller mindre frivillig, ofte i et siste forsøk på å lappe sammen et forhold. «Jeg har vunnet mange diskusjoner, men jeg tapte forholdet,» sier mange av dem. Sånn var det egentlig for meg også. – Hjelper behandling?– Mitt inntrykk er at det hjelper mange. For meg var den en forutsetning for å klare å slutte. Men det vil alltid være noen som har tilbakefall. Og så er det noen som ikke klarer å slutte – eller ikke vil slutte. Trusselbrev. Petter sluttet aldri. Og Eva har aldri funnet ut hva som fikk Petter til å nedverdige, mishandle og forfølge henne over så mange år. Årsakene til episodene var ofte forskjellige.– Noen ganger var det nok mest en maktdemonstrasjon. Noen ganger ble det utløst av eiendomsretten. Og så var det noen episoder som handler om mer seksualisert vold, forklarer hun. Heller ikke Petters mange brev til henne gir noen gode forklaringer. De er et sammensurium av kjærlighetserklæringer og trusler: «Jeg vet meget godt at jeg ikke bestandig har vært mors beste barn, men det er det jo ikke for sent å gjøre noe med. (...) Husk på det Eva, at jeg gir meg ikke før jeg finner deg, og når jeg forhåpentligvis finner deg, ja da får du se hvor gæern jeg er. Hagle har jeg også ordnet, den står bare og venter på meg til jeg kommer ut, og skal begynne å jakte», skriver Petter i et brev som han avslutter med «Ha det bra, Eva, jeg elsker deg. Hils Dukkelise med mange klemmer fra Pappa. Mange pusser fra Petter. En gang til, jeg elsker deg.»– De første gangene han angrep, hadde han drukket. Eva snakker i klare setninger, har forberedt seg nøye til intervjuet.– Det var som å skru på en bryter. Med alkohol inne i bildet kunne han bli til en djevel – totalt forandret fra hvordan han var ellers. Etter noen år begynte han å bruke dop også. Da ble han enda mer brutal.Petter angrep aldri fysisk når han ikke hadde drukket. Rusmidler er en kjent risikofaktor når det gjelder vold i nære relasjoner. Statistikk fra krisesentrene viser imidlertid at bare én av ti overgripere kun mishandler i forbindelse med rus. Men i internasjonal forskning finnes det nok av andre risikofaktorer: Menn som slår partneren sin, er ofte mindre selvsikre enn andre menn – særlig i forbindelse med verbale evner. De har ofte lavere sosioøkonomisk status. Og de er ikke nødvendigvis sintere enn andre menn, men de blir ofte opprørt av flere situasjoner knyttet til partneren enn det som er normalt. Maktubalanse kan også være en risikofaktor, og i forhold der kvinnen har høyere utdanning og jobbstatus enn mannen, foregår det oftere mishandling enn i andre forhold. Forhold der mannen er betydelig eldre enn kvinnen, er også mer utsatte.

Et trist smil.

Etter tyve år vil Eva gjerne gjøre noe positivt ut av et ødelagt liv. I morgen lanserer hun boken om seg og Petter – den første norske boken noensinne om en kvinnes liv på flukt fra en tidligere kjæreste. Da A-magasinet møter henne, sitter hun i en kjellerleilighet en times kjøring utenfor Oslo. Der andre ville ha vært opptatt av farger på veggene og den hyggelige sengealkoven, setter Eva mest pris på den mulige rømningsveien gjennom de store vinduene. Veggene er fylt med bilder, av glade barn og en smilende ungjente med åttitallskrøller. Bildet er tatt rett etter at hun forlot Petter første gang. Den gangen hun ennå drømte om en fremtid som modell.– Du ser glad ut på bildet. Var det før det verste hadde begynt?– Synes du? Eva skotter opp på tyveåringens store smil.– Moren min sier at øynene mine på det bildet er noe av det tristeste hun vet om. At når man ser nøye etter, kan man se at jeg egentlig er helt bunnløst fortvilet.For Eva tilga slagene i magen, den gangen for drøyt tyve år siden. Hun tilga at Petter tvang henne til munnsex dagen etter at hun hadde født datteren deres. At han var utro. At han dopet henne ned og lot andre ha sex med henne. At han utløste hele det felles lånet deres og festet bort hundretusener av deres felles penger. Igjen og igjen og igjen tilga hun. Slik Petter fremstilte det, var jo det hele egentlig hennes skyld. Hun hadde ingen venninner å betro seg til, og å fortelle foreldrene historier om hvordan han tvang henne til å ha sex med andre, var rett og slett for fornedrende. Dessuten var han innimellom flau og unnskyldende og myk og håpefull. En god pappa – når han ikke hadde drukket. En snill mann – i enkelte perioder. Han la seg frivillig inn til avrusning. Og hun drømte om at det skulle fungere.– I dag ser jeg at mye kunne ha vært annerledes hvis jeg hadde fortalt alt til foreldrene mine og fått hjelp til å forlate ham, helt fra starten. Men ingen ønsker å fortelle sånt til foreldrene sine. Særlig det seksuelle. Også for å skåne dem, for ikke å gjøre dem lei seg. I stedet ble det til at jeg gjorde alt for å skjule mishandlingen, forklarer hun. Og da hun endelig gikk, da hun endelig tenkte at hun måtte komme seg unna for å redde seg og den lille datteren, gikk det helt galt. Noen måneder etter at Eva hadde forlatt Petter for alvor for første gang, våknet hun av det singlet i glass. På autopilot dro hun med seg Lise gjennom soveromsvinduet. Mens de flyktet hørte de Petter rope inne i leiligheten. «Hvor er du, din helvetes hore?» Innimellom ropene hans falt økseslagene tett. Han knuste alt som kunne knuses i den lille leiligheten.

Flyttet 45 ganger.

Trolig er det bare tilfeldigheter som gjorde at Eva og datteren overlevde natten. Akkurat som det var tilfeldigheter som gjorde at hun overlevde da han hadde truet moren hennes med kniv for å få tak i adressen hennes, eller alle de andre gangene han nesten fant henne. For selv om hun levde på «kode 6» – landets strengeste bevoktning av personopplysninger, tok det sjelden lang tid før Petter var på sporet av henne. Ved et tilfelle fikk han tak i både adressen og de nye, hemmelige navnene til Eva og datteren allerede to uker før navneendringen gikk gjennom i Folkeregisteret.Dermed måtte de stadig flytte for å holde tilfeldighetene på sin side – tilsammen 45 ganger i løpet av de siste tyve årene. Det er få i Norge som blir forfulgt over så lang tid. Men for noen blir selv en kort periode katastrofal.– Statistisk sett er det én periode i livet da det er størst mulighet for at en kvinne skal bli drept. Og det er når hun nettopp har brutt ut av et turbulent forhold, forteller kriminolog Vibeke Ottesen. Hun jobber med en doktorgrad om partnerdrap ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i Oslo, der hun skal studere samtlige norske partnerdrap fra 1980 til 2008. Allerede nå vet man at en stor andel av disse drapene har vært knyttet til et samlivsbrudd. En større studie fra Canada viser at to av tre drepte kvinner hadde forlatt drapsmannen under ett år før de ble drept.Siden 1999 er minst 79 kvinner i Norge drept av en partner eller ekspartner. I gjennomsnitt betyr det at det går under to måneder mellom hver gang. Fersk statistikk fra Kripos viser at det tre av de siste fem årene er blitt drept flere kvinner enn menn i Norge. Det setter Norge i en særstilling i verden. I den omfattende drapsstatistikken, som FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) fører over nærmere 40 vestlige land, er Norge det eneste landet som mer enn én gang har rapportert inn at det er drept flere kvinner enn menn i løpet av et år.

Evolusjonsteori.

I Sverige, Danmark og Finland utgjør kvinner drøyt 30 prosent av drapsstatistikken. I Norge er tallet ofte over 50 prosent. Hvorfor?Det er et av spørsmålene kriminolog Vibeke Ottesen grubler på. At Norge har en av de laveste drapsratene i verden, kan ikke være hele forklaringen. Ottesen mener rett og slett at den norske likestillingen kan være en underliggende årsak.– Jeg tror noe av grunnen er at det er blitt enklere og enklere for norske kvinner å forlate mannen sin, både økonomisk og sosialt. Og det er en faktor som i noen tilfeller kan føre til partnerdrap. Derfor synker ikke statistikken over partnerdrap på kvinner på samme måte som drapsstatistikken generelt.Ottesen, som har utddaning innen psykologi i tillegg til å være kriminolog, mener at forklaringene på partnerdrap ligger i evolusjonen.– Evolusjonsmessig har det vært viktigere for menn enn for kvinner å være sikker på at partneren deres er trofast, fordi mannen må kunne stole på at barn i forhold virkelig er hans egne. For kvinner har det ikke vært like viktig for deres reproduktive suksess at partneren var trofast.– Men folk skilles jo hver dag. Nesten ingen av dem ender i drap?– De aller fleste ville aldri reagert så sterkt ved samlivsbrudd at det på noe tidspunkt er aktuelt å skade den andre fysisk. Men blant de menneskene som overreagerer i den grad at det kan ende med drap, er menn klart overrepresentert. Dette tror jeg kan forklares med å se på de evolusjonære prosessene som har formet menn og kvinner. Vi må dessuten huske at drapsstatistikken bare viser toppen av isberget. For hver kvinne som blir drept av en partner eller ekspartner, finnes det mange som blir mishandlet og forfulgt – og som kunne blitt drept, om tilfeldighetene var annerledes, mener Ottesen.

Vold i oppveksten.

Alternativ til Vold støtter ikke Ottesens forklaringer.– Hun har et helt annet perspektiv enn det jeg står for. Det er ganske fremmed for mange av oss som jobber med dette å anerkjenne at forklaringen på dette ligger i evolusjonen, sier Pål Kristian Molin ved Alternativ til Vold. Han mener at mishandling heller handler om opplevelser i egen barndom. Undersøkelser viser at mellom 60 og 80 prosent av menn som bruker vold mot partner, selv er blitt utsatt for eller vært vitne til vold som små.– Og så kan du si at kvinner også kan bli utsatt for vonde opplevelser i barndommen. Grunnen til at det er flest menn som mishandler, tror jeg heller ligger i at vi reagerer på forskjellige måter. Gutter har en tendens til å ta ut vonde opplevelser i vold og rus som voksne, mens kvinner i større grad reagerer med depresjoner og angstproblemer, sier Molin.

Fanget av flukten.

I regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner foreslås det at voldsmenn skal få «tilrettelagte samtaler» med sitt offer, nettopp i håp om at behandling kan fungere. Eva har ingen tro på at slik behandling kan virke.– Det tror jeg er like bortkastet som å prøve å få halvville fårehunder til å slutte å jage sauer. Petter kunne si unnskyld, men han la alltid mye av skylden på meg. Han mente det var min skyld at jeg fikk ham til å eksplodere, forklarer hun. Mens hun arbeidet med boken, fikk hun en overraskende telefonsamtale. Petter var død. Eva var endelig fri.– Men så er jeg ikke helt fri likevel. Ikke fra frykten. Jeg blir fortsatt livredd av å høre dialekten hans. Jeg klarer ikke å ta tilbake mitt eget navn, fordi jeg inne i hodet hører det slik Petter hvisket det. Jeg sjekker fortsatt alltid rømningsveier. Jeg har levd sånn så lenge at jeg ikke klarer å slutte, forklarer hun.Da Petter døde, var han registrert med 257 kriminelle forhold i Straffesaksregisteret – blant annet voldtekt, grovt ran, trusler og legemsbeskadigelse. Eva er glad han tilbrakte såpass mye av de siste årene i fengsel.– Hadde han vært mer ute, er jeg helt sikker på at det hadde stått en ting til på listen. Drap. Da hadde han funnet meg. Og det hadde vært slutten.