DET HELE STARTER med høstforkjølelsen i slutten av oktober. Line Jota går på jobb med feber, etter tre dager hjemme. Som lærere flest tar hun seg ikke tid til å bli frisk. Hun hangler seg gjennom høstukene. Det lakker mot jul. I takt med forventningene stiger lydnivået hos de 13 elevene i første og annen klasse på Nybergsund skole. Stemmen til Line Jota blir utsatt for stadig nye prøvelser. Hun er sliten og småsyk, og anstrenger seg for å få stemmen til å bære i klasserommet.I begynnelsen av desember klarer Line bare å hviske og hvese. Legen konstaterer stemmebånds-katarr, og medisinen er «å hvile stemmen». Hun får sykmelding i ti dager – som blir forlenget til jul. Hjemme blir stemmen fort sliten, og halsen snører seg sammen. Det kjennes som en klump som sitter fast. Toåringen må prøve å sove uten mammas godnatthistorier på sengekanten. Men på julebordet hjemme hos rektor glemmer hun seg bort, og deltar for fullt i allsangen. Dagen etter er stemmen fullstendig borte. Ikke et pip. Pratsomme og sosiale Line Jota er blitt helt tyst. Legens råd er fortsatt å hvile stemmen. Etter en jul med mer feber og forkjølelse stiller hun på jobb igjen, med anstrengt og hviskende røst. Elevene er fulle av forståelse – den første dagen, og den andre. – Vi skal være stille så du ikke får vondt i stemmen! roper de.Men snart stiger lydnivået i klassen til vante høyder. Lærerassistenten må ta seg av snakkingen, og Line får fløyte på lærernøkkelknippet.I slutten av januar, etter enda en måned med sykmeldinger og stemmeproblemer, sitter Line Jota hos øre-nese-hals-legen. Hun fastslår at det ikke er noen sykdom å spore i hals og på stemmebånd. Lettet reiser læreren seg for å gå, da legen legger til: – Men har du virkelig tenkt å fortsette å være lærer?– Det gikk ikke opp for meg med en gang hva hun mente. Men jeg gikk rett i kjelleren da jeg kom hjem. Gråt og gråt. Så skulle altså en dårlig stemme hindre meg i å gjøre arbeidet jeg hadde utdannet meg til og likte så godt. Jeg var bare 34 år, med skyhøyt studielån, måtte jeg virkelig omskolere meg? Jeg gikk mange runder med meg selv, forteller hun. – Livet mitt holdt på å rakne. Og fra skolen var beskjeden klar: Er du ikke syk, må du stille på jobb, med eller uten stemme. Det var attføringskonsulenten i kommunen som skulle bli redningen. Hun visste hvor hjelpen fantes: på Bredtvet kompetansesenter i Oslo.

Følelsesbarometer.

Stemmen er vårt følelsesbarometer. Den blir skarp under stress. Flat og uttrykksløs under depresjon. Den brister hvis du er på gråten, den kan gå i fistel når du er sint. Og stemmebåndene er helt avhengige av pust for å virke. Når vi får spenninger i kroppen, bremser vi den frie flyten i pusten. Istedenfor å «puste med magen» får vi en overfladisk pust i brystet som gir dårlig trykk under stemmebåndene. Stemmen blir ikke god nok, og vi prøver å kompensere med de mange små og viktige musklene i hals og strupe.Etterhvert kan feilbruken av musklene og stemmen føre til slitne muskler, og stemmebåndene kan bli hovne. Stemmen blir hes, den sprekker opp og ned, mister dybde, bærer ikke, blir altfor lys. Til slutt kan man få sterke, stikkende smerter i strupen. Etter en stund blir man så sliten av å presse stemmen at man går over til det som kalles hypotilstand – stemmen blir luftfylt og svak, noen bare hvisker. En luftveisinfeksjon eller virus kan sette det hele ut av spill. Problemene rammer som oftest dem som bruker stemmen mye – lærere, prester, telefonselgere, operasangere, skuespillere. Selv ikke de som lærer riktig stemmebruk som del av utdannelsen, går helt fri.– Stemmen er viktigere enn vi aner, forteller Britt Bøyesen, logoped og rådgiver i Team for stemmevansker ved Bredtvet kompetansesenter. – Ikke før den er borte, vet vi hvor mye det betyr å kunne snakke lett og uanstrengt så folk hører og forstår. Stemmeproblemer blir ikke alltid tatt på alvor. Men de som sliter med alvorlige stemmevanskeligheter over tid, kan oppleve stor fortvilelse når stemmen ikke bærer – og de ikke blir hørt. Noen trekker seg tilbake sosialt, slutter å ta telefonen og mister det spontane uttrykket. Over tid gjør det noe med en.

Fått nok.

Årsakene til stemmeproblemer er sammensatte. De kan skyldes fysiske, psykiske og nevrologiske forhold, og utløses av for eksempel en forkjølelse, psykisk stress eller dramatiske hendelser. Av og til er det rett og slett bare summen av et helt liv der det er blitt litt for mye, og man ikke har lest kroppens signaler om at «nok er nok». Stemmen kan bli helt borte i måneder og år om man ikke får hjelp raskt. Det vanlige er stor spenning i nakke, skuldre, hals, kjeve og strupemuskulatur, og «holdt pust». Det finnes ingen undersøkelser som understøtter effekten av «stemmehvile», som legene ofte forordner. De som lider av dette, må rett og slett lære seg å bli bevisst seg selv, sitt mønster, løse opp i spenninger og bruke pusten naturlig.Det er mars. Line Jota kommer sliten og nedbrutt, men full av håp til fire dagers opphold på Bredtvet kompetansesenter. Både hun selv og ledelsen på skolen har til slutt skjønt at en lærer uten stemme umulig kan gjøre jobben sin. Det er nå eller aldri. Kan hun i det hele tatt bli bedre? Britt Bøyesen tar imot henne på kontoret.– Dette skal vi klare, sier hun oppmuntrende og setter i gang utredningen med en lang samtale. Hun kartlegger stemmens styrke og svakheter. Hovedideen er å få dypere kontakt med kroppen, med pustemusklene. De større muskelgruppene skal være med på å gjenskape stemmen slik at de små strupemusklene ikke må ta hele belastningen. Line lærer å kjenne etter at hun står godt på bena, at magen beveger seg ut og inn når hun puster. Målet er at hun skal puste slik hun gjorde som barn: naturlig.Etter hvert er det noe som løsner i kroppen til læreren. I fire dager får hun opplæring i hvordan hun kan håndtere pust, stemme og stemmebruk, med logoped, lege og psykomotorisk fysioterapeut. Og om kveldene møter hun andre som er i samme situasjon. Litt etter litt kjenner hun at hun får stemmen sin tilbake.

Sårbare.

Noen takler høy stemmebruk og stress utmerket i jobben i år etter år. Men på samme måte som noen får ryggproblemer, stive skuldre og hodepine av muskelspenninger, er det andre som er spesielt sårbare når det gjelder stemmen. På Bredtvet kompetansesenter vet de at det finnes mange der ute som aldri får hjelp. Som blir sykmeldt i lang tid. Noen må finne seg annet å gjøre. Det er logopeder i kommunene som skal ta seg av opplæringen av personer med stemmeproblemer, men ikke alle kommuner har logopeder – og ikke alle logopeder kan nok om dette feltet, fordi de kanskje bare kommer borti ett og annet tilfelle i løpet av et år. Britt Bøyesen frykter at mange ikke får hjelp. Kompetansesenteret tar imot pasienter der kommunene kommer til kort, rundt 250 i året med stemmevansker av alle typer.  Det nærmer seg sommerferie. Line Jota er tilbake på Bredtvet kompetansesenter, til kontroll – etter noen måneder på jobb med sin gjenoppdagede stemme. Undersøkelse av stemmebåndene hos øre-nese-hals-spesialist Tor Dahl er omsider over, og han har fått gode bilder av stemmebåndene og strupen gjennom laryngoskopet. Bildene på skjermen viser vibrerende, sunne stemmebånd. Sist hun var her, var stemmebåndene irriterte.Jeg synes det har gått fint, sier hun fornøyd til Bøyesen, som sitter bøyd over journalen.– Men jeg har ikke vært så flink til å gjøre øvelsene hver dag...– Hm. Ikke bra. Du må ikke misbruke mulighetene dine til å bli bedre, småskjenner logopeden. – Jeg forstår at det ikke alltid er så lett. Det viktigste er at du har fått økt bevissthet om problemene, og klarer å ta tak i dem istedenfor å fortsette med å bygge opp feilmønsteret. Er du nå trygg på at du har bukmusklene med deg?De står på gulvet, lett foroverbøyd, avspente knær, hoftefeste og full konsentrasjon om sammentrekning av bukmusklene. Line øver på å få til det lille «slippet» i mellomgulvet, som gjør at innpusten kommer automatisk. Britt Bøyesen bruker stemmen nedenfra med fulltonende røst: Heeeeey! Og: Oi oi oi oooj! Og Line gjentar. – Svøm inn i stemmen. Slipp kjeven. Ha dybde i klangen, mist ikke bunnen, formaner logopeden. – Hvordan er det nå, får du til å ta det helt nede fra magen? Lydig utfører Line Jota logopedens ordre: Slipper ned rumpa. Slutter å svaie i ryggen.Læreren fra Nybergsund er sikker i sin sak. Nå har hun kontrollen. Aldri mer skal stress, forkjølelse og slitsom hverdag få ta fra henne talens bruk.