• FOTO: Rolf Aagaard

Smugtitt bak et jernteppe

Sovjetunionen forsvant, men ikke Turkmenistan. Vi har sneket oss inn i et av verdens mest lukkede land.

TURKMENBASJI-MUSEET er monumentalt bygget med digre kupler, søyler og trapper av marmor. Inne skinner det i gull, sølv og diamanter. Dette er gaver president Saparmurat «Turkmenbasji» Nijazov fikk da han levde. Noen fikk han av statsledere, andre av multinasjonale selskaper. En smilende ung jente viser vei mellom klenodiene. Hun har turkmensk nasjonaldrakt. Hver gang hun nevner «Turkmenbasji» s navn, passer hun på å legge til «den store».Vi passerer en globus med gullornamentering, en leopard full av diamanter, og så finner vi den: En oljeplattform i gull, gitt i gave til presidenten fra det malaysiske oljeselskapet Petronas.Å gå rundt i dette museet er som å vandre i Turkmenistans nye historie. Den er noen ganger komisk, andre ganger tragisk, og som regel handler den bare om én person – Nijazov. Han insisterte på å bli kalt «Turkmenbasji», «turkmenernes far». Han styrte Turkmenistan fra Sovjetunionens fall i 1991 til han døde i 2006. Sovjetunionen forsvant, men undertrykkelsen vedvarte. Den tok bare en annen form. Antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International rangerer Turkmenistan som et av verdens mest korrupte land, pressefrihetsorganisasjonen Reportere uten grenser rangerer landet som tredje verst når det gjelder pressefrihet. FN og frivillige organisasjoner fordømmer de massive menneskerettighetsbruddene.

Fengselstrusler.

På en mørk, snødekt flyplass noen dager tidligere glir vi langsomt gjennom papirarbeidet. Kvitteringer, stempler, avgifter, godkjenninger. På invitasjonsbrevet står det «reiseformål: turist» og «yrke: grafisk designer» – journalister slipper ikke inn. De kritiske rapportene som kommer ut, har uskarpe, vinglete bilder fra håndholdte, skjulte kameraer. De som blir avslørt, kan ende opp som Ogulsapar Muradova, en reporter for Radio Free Europe, som i 2006 ble dømt uten forsvarer til seks års fengsel og døde under uklare omstendigheter.Selv kommer jeg for å gjøre research til boken Petromania, en reiseskildring fra verdens rikeste oljestater. For rundt 20 000 kroner var det mulig å få en to ukers turistreise rundt i landet. Å gjøre vanlige intervjuer er for farlig for intervjuobjektene, derfor er denne artikkelen bygget på observasjoner, samtaler med guider, og bakgrunnsinformasjon fra eksilturkmenere. Fra vi møtes på flyplassen, følger en sjåfør og en guide – Ata – meg nesten døgnet rundt i to uker.Vi reiser over hele landet. Vi kjører endeløse strekninger på små forblåste veier ute på landsbygda, der det flate, snødekte landskapet fra tid til annen blir avbrutt av noen husklynger med flokker av kameler, sauer og hester. Rustne skilt fra Sovjet-tiden viser busstopp og telefoner som små ankerfester til sivilisasjonen. Bussene er rustne sovjetholker, opplesset på taket, putrende på grusveiene. Solen skinner, det er minus 18 grader og vind. Ute på de større veiene passerer vi små veikroer i vakre mursteinsbygg i grønt og blått, hvor folk sitter foran peisen eller ved gassovner, oppe på plattinger med bena i kors med suppe, kjøtt, brød, vodka og te.

Lederen synes.

Overalt ser vi monumenter av «Turkmenbasji» Nijazov. Hver by og landsby har sine plakater, bannere, gullstatuer. «Holk, watan Turkmenbasji» står det på mange av dem – «Folk, fedreland, Turkmenbasji». Andre har slagordet «Altyn asyr», «gullalderen», som henspiller på «Turkmenbasji»s langtidsplan for utviklingen av landet. På offentlige bygg blir de veldige portrettene av «Turkmenbasji» gradvis skiftet ut med portretter av den nye presidenten, Gurbanguly Berdimuhamedov, men fortsatt er Turkmenbasji-bildene dominerende.– Dette med bilder av lederne og sånt betyr ikke så mye for folk her, sier Ata i en av de lange diskusjonene våre. – Det viktigste for folk her er fred. At landet utvikler seg. Sakte, men sikkert. 1970-tallet og 1980-tallet var gode perioder her under sovjetsystemet, men før det var alt bare endeløs krig og kriser.Langs veien ser vi slagord fra Ruhnama, en bok «Turkmenbasji» selv skrev. I boken ga han en «korrekt» versjon av turkmensk historie, og instruerte hvordan turkmenere skulle leve. Alle turkmenske skolebarn må pugge den. Boken er dessuten en av de få som selges i bokhandlene. Det rosa og lysegrønne bokomslaget går igjen på plakater og håndvevde tepper, og er gjengitt i en enorm skulptur i hovedstaden.
Alle skolebarna må pugge
presidentens bok

Hellig bok.

«Ruhnama er livet!» står det på et banner. Senere kommer vi til Sentral-Asias største moské, bygget ved «Turkmenbasji»s fødested, og finner Ruhnama og Koranen ved siden av hverandre i bokhyllene. I kuppelen er sitater fra Ruhnama skrevet inn side om side med Koran-sitater. Da Turkmenistans sjef-mufti (ledende islamsk lærd) Nasrullah ibn Ibadullah protesterte mot at presidentens bok ble sidestilt med Koranen, ble han dømt til 22 års fengsel.– Har du lest Ruhnama selv?– Åja!Guiden på Turkmenbasji-museet nikker.– Vi studerer den på skolen.En engelskmann var innom museet en dag, sier hun – han kom fra et kjent britisk universitet, og var en stor beundrer av «Turkmenbasji den store». Da hun nevnte noe fra Ruhnama, hadde han til og med klart å gjengi innholdet korrekt, og det imponerte henne. Hun visste ikke at dette var så stort, selv i utlandet.Ruhnama er faktisk oversatt til de aller fleste språk i verden. Arto Halonens dokumentarfilm The shadow of the holy book (2007) forklarer hvorfor. Boken blir oversatt av utenlandske bedrifter, som vinner godvilje og kontrakter.I neste rom i museet passerer vi en liste over «Turkmenbasji»s hedersbevisninger, og en forgylt trone han brukte når han var utendørs. Så ser vi på et kart over hvor i verden det finnes turkmenere, og finner et kart som får en nordmann fascinert: Sverige og Danmark mangler. Norge ligger ensomt som en tynn halvøy i Østersjøen.I neste rom er det «Turkmenbasji» s oppvekst som er temaet. Her er tepper og portrettmalerier av faren hans, moren hans, brødrene. Et oljemaleri viser Nijazov som liten gutt, bestemt og viljesterk, sittende i ruiner fra jordskjelvet der moren og brødrene mistet livet. Slektstreet hans er rekonstruert i gull, fødselsattesten rammet inn. Forstørrede fotografier viser ham som student i Leningrad (St. Petersburg), der han utdannet seg til elektroingeniør. Så fikk han jobb på en kraftstasjon, hvor han involverte seg i politikken. Så steg han i gradene i kommunistpartiet, først som partileder for Asjkhabad, deretter for hele den turkmenske sovjetrepublikken.

Stormannsgalskap.

Da Sovjetunionen falt, ble Turkmenistan en stat. Overgangen skjedde i det stille. Maktapparatet ble sittende, strukturen satt fast. Med inntekter fra olje og gass kunne «Turkmenbasji» konsolidere makten. Han satte i gang en ambisiøs nasjonsbygging, der turkmensk sivilisasjon og kultur ble hentet frem gjennom arkeologiske utgravninger og dyrket i nye museer. Han valgte ut nasjonale symboler: Tepper, hesteraser, nasjonaldrakter.Samtidig ble det bygget prestisjeprosjekter. I hovedstaden skulle alle nye hus bygges i hvit marmor. Presidenten sto selv bak den arkitektoniske stilen. Selve konstruksjonen ble ofte utført av hans venner i det franske firmaet Bouygues (der oljefondet forøvrig har aksjer for 1,1 milliarder kroner).I 1999 utnevnte det servile parlamentet ham til «president på livstid». Samtidig ble styret hans mer og mer eksentrisk. Bursdagen hans ble en av landets viktigste helligdager, byer og måneder ble oppkalt etter ham og foreldrene. Opera og ballett ble forbudt – det var «fremmed for turkmensk kultur». Det ble forbudt for menn å la langt hår og skjegg gro.– Du må huske at alle saker har to sider, terper Ata gang på gang mens vi kjører gjennom landet. – Folk her i Turkmenistan har kjempet hele livet. Livet deres har vært en evigvarende krise. Nå er det i alle fall kommet noe som gir dem litt ro. Sakte, men sikkert blir livet deres bedre. Gå ut på landet og snakk med en gjeter og spør om han ønsker demokrati. Han vil le av deg. Han vil svare at han har alt han trenger. Blir han sulten, slakter han bare en av sauene sine. I grunnen er det bare et fåtall mennesker i hvert land som bryr seg eller er opptatt av demokrati. De andre ønsker bare å leve i fred.Ata forteller om Turkmenistans subsidieringsregime. Bensinen er billigst i verden (10 øre pr. liter). En innenriks flytur koster sjelden mer enn 20-30 kroner. Innbyggerne får gratis vann, gass og salt.
Utlendinger har ikke lov til å bevege
seg ute etter kl. 23

Bak fasaden.

En kveld sniker jeg meg ut alene. Ata og sjåføren har fri. Jeg rusler ut i Balkanabat by, som er bygd opp av toetasjes bygårder. På annethvert gatehjørne står små skur med tålmodige politimenn som holder vakt. En og annen Lada kjører forbi med frosne vinduer og svart røyk fra eksospotten. Et sted mellom de mørke husene hører jeg dunk, som fra en bass. Lys blinker fra et vindu. Det skjer noe. Klokken er 22 på en tirsdag, og inne i huset er et dansegulv fullt av jenter som danser til en ungdomsklubbslager fra 1990-tallet, «Hip hop reggae». De har trange dongeribukser eller skjørt, lærstøvler, stiletter, trange gensere. Jeg blir sittende og snakke med en 24 år gammel jente. – Hvordan er det å bo her?– Bra og dårlig.Det gode er at det er blitt lettere å ta utdanning i Russland, sier hun, det dårlige er at hun ikke har råd til å gjøre det.– Hva synes du om presidenten?– Han er bedre enn den forrige. Han har et godt forhold til Russland, og det er bra.– Og hva synes du om den forrige?– Man skal ikke snakke stygt om avdøde personer, sier hun. – Nå må du forresten gå hjem, ellers kan du få problemer med politiet.Klokken nærmer seg 23, og utlendinger har ikke lenger lov til å bevege seg ute.– Fort deg, du kan bli arrestert!

Olje og gass.

Balkanabat ligger vest i landet, nær oljefeltene. Hotellene har navn som Oljeberget eller Oljearbeideren. Ute på oljefeltene står rustne, gamle nikkelpumper og knirker opp og ned som svarte trær i en sur, gammel skog. Noen utenlandske oljeselskaper har allerede etablert seg i Turkmenistan, andre ønsker seg inn. Landet er attraktivt.Hvor mye gass har Turkmenistan? Det spekuleres. Det internasjonale energibyrået (IEA) vurderer Turkmenistan til å være verdens ellevte største gassprodusent og den sjette største eksportøren. De siste årene er nye gassfelt oppdaget. Samtidig åpner den nye presidenten opp for investeringer. – Turkmenistan er attraktivt fordi internasjonale oljeselskaper ser for seg å kunne eksportere gassen uten å gå via Russland, som enkelte vestlige regjeringer er opptatt av, sier lederen for NUPIs energiprogram, Indra Øverland.Statoil er blant beilerne. Øverland viser til at Statoil har hatt finansiell suksess med sitt engasjement i Aserbajdsjan, og at en utvidelse videre østover er en logisk forlengelse av den kompetansen, erfaringen og infrastrukturen som er bygget opp.Statoil åpnet nylig kontor i Asjkhabad. Da hadde daværende statssekretær Monica Stubholt i Olje- og energidepartementet reist til Turkmenistan med Statoils folk for å møte den turkmenske utenriksministeren og energiministeren.– Kontoret er bemannet med én enkelt person, som skal se på mulighetene for å etablere aktiviteter i landet innenfor olje- og gassleting/produksjon, opplyser Statoils pressetalsmann Kai Nielsen. – Som du kan forstå, er vi på et meget tidlig stadium, og jeg kan derfor ikke være mer spesifikk.
Statoils konkurrenter ga presidenten
en oljeplattform i gull

Før og etter.

Gassforekomstene frister, konkurransen er stor. Kanskje var det derfor en av Statoils konkurrenter, Petronas, ga presidenten en oljeplattform i gull? Ante de at gaven skulle stilles ut på et museum?En krokrygget, gammel mann studerer gullet gjennom tykke briller. Han bøyer seg over gjenstandene og studerer dem andektig, mens en gutt, trolig et barnebarn, farer rastløs rundt i rommet. På veggene rundt henger et oljemaleri av «Turkmenbasji» på tronen, og et fotografi av «Turkmenbasji» i åkeren med et brød.Det siste rommet i museet er viet turkmensk historie. Der står fem montere, som hver presenterer et viktig «stadium». De peker alle frem mot «Turkmenbasji»s tid, som ifølge guiden er kulminasjonen av Turkmenistans historie. I den siste av de fem montrene ser «Turkmenbasji» mot oss, fast i blikket, med portrettet hengende som en sol over byen, mens marmorbyggene og monumentene lyses opp under ham.På veggen henger en billedvev av en romrakett der Ruhnama er vevd inn. Teppet ble laget for å markere at Ruhnama i 2005 ble sendt ut i rommet med en russisk rakett. «Boken som erobret millioner av hjerter på Jorden, erobrer nå også rommet,» skrev en turkmensk avis.Midt på gulvet står en slags port, med Koranen, Ruhnama og elementer fra turkmensk historie. – Hva er dette? spør jeg guiden.– Den porten, og de tekstene, forklarer hun, – er det en turkmener må gjennom for å komme til paradis.

Les også

Siste fra A-magasinet

Flere bilder

«DEN STORE»: I dette kunstverket lyser Turkmenistans første, nå avdøde president, Saparmurat Nijazov, som en sol over noen av monumentene han har fått bygget i hovedstaden. I midten: boken han skrev, Ruhnama. FOTO: Rolf Aagaard

GLITRENDE GULL: Gave til «Turkmenbasji» fra oljeselskapet Petronas. FOTO: Rolf Aagaard

Siste nytt