MILJØ

HVA: CO2-utslipp

HVEM: J ørgen Randers, professor i klimastrategi, leder av Lavutslipps-utvalget (frem til det fullførte sitt oppdrag i 2006)

– jeg tror det aller mest positive som har skjedd, er at EUs kommisjon bestemte seg for å gå for det som heter 2020-målsetningen.

Uansett hva andre store spillere gjør, så kommer EU til å redusere sine CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020, heve sin energieffektivitet med 20 prosent og sørge for at 20 prosent av energiproduksjonen er fornybar. Det er ekstremt viktig.

Grunnen til at menneskeheten ikke reagerer fornuftig på den store klimautfordringen, er at alle stiller spørsmålet: Hvorfor skal jeg gjøre noe? EU har brutt igjennom og fordelt jobben mellom landene, og det ser ut til at de kommer til å nå målsetningen.

Kineserne har heldigvis også begynt å bevege seg. De vil øke energieffektiviteten i sin økonomi med 20 prosent innen 2010, og de gjør det på brutale måter – blant annet ved å legge ned småbedrifter og lage én stor bedrift i stedet.

I Norge mener jeg Regjeringens enorme satsing på karbonfangst og -lagring er det viktigste som har skjedd. De bruker mange penger på å utvikle en teknologi som verden kommer til å trenge, men som Norge ikke vil trenge i noen særlig grad. Karbonfangstprosjektet på Mongstad er meget viktig i global sammenheng.

KRIG OG FRED

HVA: Fredeligere Afrika

HVEM: Stein Tønnesson, tidligere direktør for Institutt for freds-forskning i Oslo (PRIO)

– Verden er gradvis blitt mer fredelig etter de to verdenskrigene i forrige århundre. På 1990-tallet var det et lavt konfliktnivå i verden, med unntak av Balkan og Afrika. Jeg mener det mest positive som er skjedd de siste ti årene, er utviklingen i fredelig retning på deler av det afrikanske kontinentet. Men det er nølende og med stor skepsis at jeg sier dette. Årsaken er at freden er meget skjør i land som Kongo, Sudan og Sierra Leone, og faren for tilbakefall er absolutt til stede.

Det er vanskelig å forklare hvorfor regioner eller land blir mer fredelige. Men en hovedfaktor i Afrika kan være den voldsomme veksten i Kina. Den har ført til økt etterspørsel etter afrikanske råvarer som kobber fra Zambia, olje fra Angola, landbruksvarer og gull fra Sør-Afrika. Mange afrikanske land har derfor opplevd en betydelig økonomisk vekst og en viss velstandsøkning de siste ti årene.

I tillegg har FN og stormaktene, som sviktet Rwanda på 1990-tallet, etter hvert klart å medvirke til flere fredsprosesser. På 1990-tallet skjedde det dessuten en demokratisering i flere av Afrikas land, slik at opposisjon nå kan bli hørt uten at det fører til vold. Dette gjelder blant annet land som Zambia, Uganda, Kenya, Kongo og Liberia.

Men som sagt er utviklingen i retning av et mer fredelig Afrika meget skjør. Verdens stormakter har nå hovedfokus på konflikter utenfor Afrika – i Irak, Pakistan, Afghanistan og Nord-Korea. Dette, sammen med faren for økonomiske tilbakeslag og en utbredt korrupsjon i mange av landene, er fortsatt en trussel for demokrati og fred i Afrika.

INTERNASJONALE LEVEKÅR

HVA: Ny verdensorden

HVEM: Hans Rosling, professor i internasjonal helse, leder the Gapminder Foundation

Verden har gått bort fra G7-landene (USA, Storbritannia, Canada, Tyskland, Frankrike, Italia og Japan) og over til G20 (som også består av blant annet India, Brasil, Kina, Mexico, Russland og Saudi-Arabia). Det er det mest positive.

Etter finanskrisen ble man tvunget til å akseptere at mange flere land, som Brasil, Russland og Kina, må være med på å styre verden. Den angloeuropeiske verdensdominansen begynner å ta slutt. Og nå skal jeg berømme George W. Bush. Det er veldig lett. Han gjorde nesten ingenting bra, men da finanskrisen kom og hverken han eller Gordon Brown hadde noen penger igjen, og Nicolas Sarkozy og Angela Merkel bare var interessert i Renault og Opel, da sa Bush: Nå ringer jeg til en sosialistisk fagforeningsleder i Brasil, Lula da Silva. Den kontakten er en del av den nye verdensorden som begynner å vokse frem. I dag er det ikke lenger det gamle Sikkerhetsrådet som bestemmer.

Hvis ikke dette hadde skjedd, kunne finanskrisen blitt mye verre. Den er jo «made in USA». Det er de rikeste landene som slurver med økonomien, de planlegger bare for tre til fem år. Når man snakker med politiske ledere, akademikere og bedriftsledere i India og Kina, så tenker de 25-50 år fremover. De vet at de må spare penger. De kan ikke stole på de rikeste landene lenger.

Og vi får respekt for en større del av verdens befolkning, fordi de er med på å styre.

HVORDAN VI TENKER

HVA: Økt respekt for hva andre tenker

HVEM: Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi

– 1990-tallets optimisme og tro på fremtiden fikk en brå slutt da terroren rammet USA 11. september 2001. Frem til da hadde mye av verden vært preget av en offensiv tro på teknologisk utvikling, en verden i fremmarsj etter jernteppets fall, og et håp om en endelig fredsløsning i Midtøsten.

Terrorangrepet forandret alt, og grunntonen i vår del av verden har siden vært preget av pessimisme og frykt. På 2000-tallet dukket det også opp en økende usikkerhet knyttet til klima og miljø, i tillegg til at vi fikk finanskrisen. Tilsammen har dette gitt en følelse av avmakt, og av at globaliseringen har løpt løpsk.

Likevel har det vokst frem noen positive tanker som dels har sitt utspring i det negative som er skjedd. Jeg vil trekke frem den nye kosmopolitiske tenkningen som nå blir utviklet i intellektuelle og akademiske miljøer: I stedet for å forsøke å omvende alle til å tenke som en selv, er det nå større respekt for forskjeller. I dag er det flere konstruktive forslag enn noen gang knyttet til hvordan forskjeller kan forenes med en overordnet fellesskapsfølelse.

I mange år handlet kampen for rettferdighet først og fremst om å sikre like økonomiske muligheter og politiske rettigheter for alle. I dag er det en økende forståelse for at det finnes mange måter å leve livet på, selv om vi lever i den samme verdenen. Opprivende saker som karikaturtegning-striden har skapt et press om å ta stilling til vårt eget verdigrunnlag, samtidig som de gir en påminnelse om at andre ser verden på en annen måte og akter å fortsette å gjøre det.

NASJONAL HELSE

HVA: Mindre røyking

HVEM: Direktør i helsedirektoratet Bjørn-Inge Larsen

Det siste tiåret har den forventede levealderen i Norge steget med omtrent to år. Dette er en konsekvens av en positiv utvikling på mange fronter, men den viktigste isolerbare faktoren er at det norske folk røyker mindre. Fra 2000 og frem til i dag har andelen dagligrøykere falt fra 31 til 21 prosent. Min favoritt blant gledelige enkeltfaktorer er at ungdomsrøykingen er halvert.

I 2002, da han var helt ny som helseminister, sto Dagfinn Høybråten på en talerstol og sa at han ville bidra til å halvere ungdomsrøykingen i løpet av fem år. Vi satt i salen og tenkte: OK, her har vi en som virkelig vil gjøre noe. Hvordan kan vi hjelpe ham? Sammen med de viktigste forskningsmiljøene våre gikk vi igjennom alt som var gjort av forebyggende tiltak i verden, og laget en rapport med anbefalinger. Det var en tipunkts-liste med politikk. Å skape røykfrie arenaer var et av de viktige tiltakene fordi vi vet at restauranter og barer er et rekrutteringssted for røykere. Norge ble først i verden til å vedta en røykelov som forbød røyking på slike steder, og det var et stort løft. Samtidig har vi høye tobakksavgifter, støtte til folk som trenger hjelp til å slutte å røyke og det ble bevilget penger til anti røyke-programmer – blant annet i skolen. Summen av dette har hatt veldig sterk effekt.

VITENSKAP

HVA: Ny viten om genene våre

HVEM: Reidun Sirevåg, professor i molekylærbiologi og generalsekretær i Det Norske Videnskaps-Akademi

Kartleggingen av det menneskelige arvematerialet og hva det har ført til, er det første jeg tenker på. I prinsippet er det egentlig ingen forskjell på å sekvensere menneskets genom og for eksempel bananfluens – bortsett fra at det er et mye større arbeid. Det er fantastisk at de har klart det.

For 25 år siden jobbet jeg selv med slik kartlegging. Da gjorde vi alt for hånd, og det tok år og dag å bli ferdig med en liten bit. Nå kan alle gjøre det – mye raskere og billigere – og man begynner å finne sammenhenger mellom gener og egenskaper – som for eksempel sykdommer – på detaljnivå. Det er veldig få egenskaper som bare skyldes ett gen alene, for de fleste er det et komplisert samspill av flere gener, men man begynner også å forstå mer av dette. Og hvis du skal endre på arvematerialet hos noen, begynner vi å få den informasjonen som trengs.

I tillegg har vi de ti siste årene fått mye ny kunnskap om hvordan hjernen fungerer, astrofysikere har funnet ut at universet utvider seg fortere og fortere, og avanserte nye elektronmikroskoper gjør oss i stand til å manipulere atomer.

Du kan si at vi har fått mer viten og forståelse av både det virkelig store og det helt lille.

VELFERD

HVA: Velferdsstaten besto

HVEM: Jon Mathias Hippe, daglig leder ved Institutt for arbeidslivs-og velferdsforskning (Fafo)

Mest positivt er det at de mange dystre spådommene om velferdssamfunnets fall ikke slo til. På 80- og 90-tallet var det mange som mente at de nordiske velferdsstater sto foran en krise. Prislappen ville bli for høy til å kunne finansieres gjennom skatteinntekter, og økonomien ville bli ineffektiv med for gode velferdsordninger, stor offentlig sektor og for sterke fagforeninger. Man antok at land med høyt skattenivå ikke ville klare seg i konkurransen i en stadig mer globalisert verden. Det ville tvinge seg frem kutt i velferdssystemene og svekket regulering av arbeidslivet.

Det siste tiåret har imidlertid vist at velferdsstaten ikke bare har overlevd, den har vist seg å være en samfunns-økonomisk effektiv modell. Et godt trygdesystem kombinert med full barnehagedekning, nasjonal helseforsikring og forsterket samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet har gitt oss et omstillings- og konkurransedyktig arbeidsliv. Vi er altså ikke bare heldige og har fått større oljeinntekter. Vi har også vært gode til å organisere – og ikke minst omorganisere – vårt samfunn. Det var ikke gitt at det skulle gå slik.

Helsereformen som nå kommer i USA, har selvsagt en moralsk side. Samtidig antar jeg at Barack Obama er inspirert av Norden, og kalkulerer med en effektiviseringsgevinst av reformen. Dagens amerikanske system fører til at produktive medborgere blir varige sosiale problemer fordi de ikke får helsehjelp ved midlertidige sykdommer. Det er lite lønnsomt når mange blir satt på sidelinjen på den måten. Her har USA mye å hente.

VÅR TEKNOLOGISKE HVERDAG

HVA: Ny informasjonsteknologi

HVEM: Ingvild Myhre, leder av Teknologirådet

Demokratisering av informasjon er kanskje det viktigste som har skjedd det siste tiåret. Alle kan få tilgang til omtrent den samme informasjonen, så samfunnet er blitt mye mer gjennomsiktig.

Dette henger sammen med utviklingen av Internett. Google kom i 1999, akkurat i overgangen til 2000, og det er et eksempel på den internettrevolusjonen vi har vært igjennom det siste tiåret.

Man trenger ikke lenger lese bare én avis, slik mange gjorde før, og man kan få mye bredere sammensatt informasjon. Det er lettere å få informasjon fra det offentlige, og å levere selvangivelsen. Har du en sykdom, kan du søke etter fakta på nettet, eller finne nettsteder der du kan treffe andre med samme type sykdom og lære av dem.

Ny teknologi blir også brukt for å forbedre en rekke tjenester. Innen helse- og omsorgssektoren har vi bare sett starten på dette. For eksempel kan hjemmesykepleiere ha pasientdata tilgjengelig via mobilen eller nettet når de er ute hos pasientene sine, i stedet for å stikke innom kontoret for å sjekke pasientjournaler. Dermed kan de bruke mer tid på hver enkelt. Teknologien kan hjelpe oss til å frigjøre hender.

Det siste tiåret har også mobiltelefonen gitt mulighet til å kommunisere på en helt annen måte enn tidligere. I høst var jeg i Kenya, der masaiene fortsatt lever tradisjonelt som nomader. Men de har mobiltelefon.

ØKONOMI

HVA: Indias økonomiske vekst

HVEM: Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

– Dette var tiåret der tilliten til de frie markedskreftene fikk et skudd for baugen. Verdensøkonomien startet optimistisk, men krasjet med finanskrisen. Jeg synes den økonomiske utviklingen i India er det mest positive i denne perioden. Det er vanlig å fremheve Kina, men jeg er skeptisk til det autoritære styresettet som står bak utviklingen der.

India har de siste årene hatt en formidabel økonomisk vekst på 7-8 prosent hvert år. Jeg har sett nærmere på inntektsfordelingen, og det ser ut som de 20 prosent fattigste i landet har fått omtrent den samme prosentvise økningen i sitt forbruk som de 20 prosent rikeste. Det betyr at veksten fører til at fattigdommen går tilbake. India har en jevnere fordeling av verdiskapningen enn hva for eksempel Kina kan vise til.

Det er flere årsaker til at India gjør det så bra. Landet har siden 1980-tallet gradvis fjernet seg fra en planstyrt økonomi. Importreguleringer, kvoter og tollavgifter er blitt erstattet med større spillerom for markedskrefter. Samtidig har ikke India bare satset på markedskrefter, men supplert dem med en form for sosial politikk og et levende demokrati.

India er ingen velferdsstat, men har ordninger som minner litt om dette. Landet er et av få i Asia som ikke har hatt alvorlig hungersnød de siste 60 årene. Den økonomiske politikken forsikrer mot hungersnød. Selv om det fortsatt gjøres altfor lite for de kronisk fattige i landet, har India etablert et system som hindrer nye grupper i å falle ned i nøden. I tillegg er det flere jenter som får skolegang.

NORSK KULTURLIV

HVA: Spredning av makt og finansiering

HVEM: Knut Olav Åmås, Kultur- og debattredaktør i Aftenposten

Selve basisen for kulturlivet i Norge er en sterk offentlig finansiering, og den er blitt styrket dette tiåret, ikke minst gjennom kulturløftet til den rød-grønne regjeringen de siste fire årene.

Det er selvsagt bra, men det er ikke udelt positivt, fordi det kan skape en skummel maktkonsentrasjon.

Dermed synes jeg at noe av det mest positive som har skjedd, er at vi har fått en sterkere bevissthet om hvor nødvendig det er å spre makt og finansiering, både i forskning og kultur.

Vi har fått en mer synlig og vital fond- og stiftelsessektor. Fritt Ord har for eksempel blitt en veldig viktig aktør i løpet av dette tiåret, og jeg tror vi vil se mange nye fond og stiftelser fremover.

Dette sikrer at originale mennesker ikke blir stoppet ved at de bare har ett sted å gå, noe som er spesielt viktig når det gjelder kultur og vitenskap, for dette er samfunnsområder som tolker virkeligheten for oss.

Men det finnes ett enda viktigere positivt faktum i norsk kulturliv de siste ti årene, og det er at Norge fortsatt har en av verdens beste allmennkringkastere. NRK holder stillingen og styrker seg som lisensfinansiert mediehus, samtidig som kanalen hevder seg sterkt i konkurransen med kommersielle kanaler.

Dette er til syvende og sist den aller mest positive enkeltfaktoren i norsk kulturliv de siste ti år, fordi NRK ikke bare er et medium, det er Norges største og viktigste kulturinstitusjon. De har både bredde, dybde og kvalitet. Dette er et undervurdert faktum, og derfor står det også veldig mye på spill når det gjelder finansiering av NRK fremover.