STORM BLE FØDT den natten det blåste så hardt. Tommy er oppkalt etter gutten som tok ham imot. Og Bikkjestjerten? Han fikk navn etter odden der moren satte ham til verden.

I nesten et halvt år har de tre oksekalvene boltret seg på de lange, slake jordene mellom Grøndalen gård og Glomma. Storfe flest slår ihjel døgnets timer i trange båser, men melkebonde Hans Arild Grøndahls drøyt 40 kuer og kalver går fritt mellom myk halm i det åpne fjøset og 200 dekar beitemark utenfor. Og mens norske kalver rutinemessig tas fra kua umiddelbart etter fødselen, lar han mor og barn gå sammen i to måneder før de skilles.

– Det beriker hverdagen både for dem og meg. Jeg får friske og lykkelige dyr med glimt i øyet og halen hevet, sier han denne hutrende mandagen på Øvre Romerike.

Snøen driver gjennom luften. Elghunden Tarzan svinser rundt føttene våre. Og om nøyaktig en uke skal Storm, Tommy og Bikkjestjerten dø.

– Det blir ikke pent. Hadde folk brydd seg om mer enn hva kjøttet koster, kunne det skjedd på verdigere vis, fastslår Grøndahl.

Hund og gris.

Internasjonalt har debatten om den industrielle husdyrproduksjonens paradokser og elastiske moral skutt fart denne vinteren. I Frankrike var journalist Fabrice Nicolinos bok Bidoche – kjøttindustrien truer verden en utløsende faktor. I USA har det litterære vidunderbarnet Jonathan Safran Foers kampskrift Eating Animals fått folk til å sette baconbitene i vrangstrupen.

Foer peker på hvordan denne industrielle husdyrproduksjonen nå legger beslag på en tredjedel av klodens landareal og er aller viktigste årsak til klimaendringene. Med stor indignasjon, og i frastøtende detalj, beskriver han grusomhetene dyrene utsettes for før de havner på tallerkenen.

For hvordan kan vi rettferdiggjøre den vanens og kulturens makt som lar oss påføre storfe, gris, kylling og oppdrettsfisk fryktelige lidelser før vi spiser dem, mens vi knapt vet hva godt vi kan gjøre for våre hunder og katter? En gris er jo like intelligent, leken og kjærlig som en hund, og en hund er like næringsrik som en gris, og begge smaker, ifølge kjennere, fortreffelig, påpeker Foer, og ironiserer over hvordan franskmenn elsker sine hunder, men spiser hester; spanjoler elsker sine hester, men spiser kuer; indere elsker sine kuer, men spiser (i likhet med en rekke andre folkeslag) hunder.

Slike preferanser og tabuer opptar også kriminologiprofessor Guri Larsen ved Universitetet i Oslo. Hun jobber med en bok om dyr i fangenskap og er blitt overbevist om at dersom vi tar inn over oss hvordan husdyr behandles, vil vi ikke makte å spise dem.

NOVA-forsker Ragnhild Sollund mener at vi har strukturert samfunnet slik at det er mulig å ha et sterkt og følelsesmessig forhold til kjæledyr samtidig som vi forholder oss helt likegyldig til husdyrenes lidelser i det industrielle landbruket.

– Vi ser ikke – vi vil ikke se – forholdene de lever og dør under. Det utnytter selvfølgelig kapitalkreftene. Du får ikke en kylling til 40 kroner og ribbe til 30 kroner kiloen uten at dyrene har måttet lide for det.

Sollund hevder at denne dyremishandlingen legitimeres av den nye dyrevelferdsloven, som gir folk inntrykk av at dyrene er beskyttet mot overgrep, mens den egentlig etablerer at dyr bare har beskyttelse i den grad behovene deres ikke kolliderer med menneskers ønsker og behov.

Nå tar hun til orde for å sende alle kjøttspisere på obligatorisk besøk på gård og slakteri.

– Da ville kjøttforbruket garantert gått ned, bebuder hun.

Disneyland.

Storm, Tommy og Bikkjestjerten skal slaktes i Tønsberg, der Nortura har et av sine 39 «produksjonssteder». På nettsiden sin har slakterigiganten lagt ut en opplysningsvideo om «inntransport og slakting». Den gjør det ikke lett å forstå bonde Hans Arild Grøndahls uro.

I videoen følger vi en hvit trailers ferd gjennom vakker norsk sommernatur mens sjåføren, på myk rogalandsdialekt og til klimprende gitarakkompagnement, forteller oss hvor avgjørende dyrenes velferd er for alle i bransjen.

«Så løye det kan høres ut, så er det en meningsfull og god jobb jeg har. Redde dyr smaker ikke godt. Hverken for samvittigheten eller oss som jobber her. For tror du jeg ville gjort denne jobben hver dag, år ut og år inn, hvis jeg trodde at dyrene led unødig? Og ville du kjøpt maten jeg er med på å lage hvis du trodde at det er sånn det er?» spør han.

Riktignok får vi se en ku kollapse etter å ha fått en slagbolt i pannen («hun er vekk momentant, merker ingenting»), griser og kyllinger gå i gasskammeret («de sovner rolig inn»), men bildene er blottet for blod, gørr og hyl; de er på ingen måte så opprørende at barna mine risikerer å se kveldens varslede tacomiddag erstattet med linsesuppe.

Foran Mac-en på sitt lille kontor i Oslo sitter Dyrevernalliansens juridiske rådgiver Live Kleveland som forstenet mens hun ser videoen. Da skjermen etter 3.15 minutter blir svart, drøyer det lenge før hun klarer å formulere inntrykkene sine verbalt.

– Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Vi pleier å bli beskyldt for å disneyfisere dyr, men dette er jo den virkelige eventyrfortellingen!

Ifølge Kleveland er det mest interessante hva videoen ikke viser: Angsten og de mange skadene som oppstår når dyrene skal inn i og ut av bilen. Alle som omkommer under transporten. Bruk av strøm for å tvinge dyrene frem til stedet der de blir drept. Bedøvelsesutstyret som ikke virker godt nok, slik at enkelte dyr gjenvinner bevisstheten idet de tappes for blod.

– Jeg blir kvalm. Orker nesten ikke lide meg gjennom alt dette hykleriet, sier hun.

Folket som elsker kjøtt.

Nordmenn spiser stadig oftere kjøtt, totalt mellom 60 og 70 kilo hver i året, gjerne kjøpt i Sverige, der kyllingfiletene og kjøttdeigen er enda billigere. Og det er ingen fare for at butikkene skal gå tomme: Ukeavisen Dagligvarehandelen meldte nylig at norske grisebønder har produsert 3400 tonn mer svinekjøtt enn vi klarer å svelge.

Hvor de vakuumpakkede kotelettene egentlig stammer fra, tenker vi fint lite på. Avstanden til de over 60 millioner fjærfe og mer enn tre millioner storfe, småfe og svin som årlig slaktes i Norge, er for de aller fleste av oss blitt veldig stor. Både fysisk, sosialt og emosjonelt.

Da A-magasinet bestemte seg for å se på hvordan husdyrene lever og dør, kunne vi valgt å besøke en storprodusent av kylling eller svin og sett hvordan samtlige av verpehønenes avkom males til kjøttbeinmel eller går til pelsdyrfôr umiddelbart etter klekking. Vi kunne oppsøkt griser som bor så trangt og er så understimulerte at de biter av hverandre halen, observert magre purker pådra seg stygge liggesår på harde betonggulv.

I stedet oppsøkte vi den økologiske bonden Hans Arild Grøndahl, kjent som en av bransjens good guys.

– Jeg mener at vi er født til å spise dyr. Jeg er villig til å ha kyr i fangenskap. Men jeg vil gi dem størst mulig frihet, mest mulig sol og best mulig pleie, sier han.

Det er dyrt. Ifølge Tine taper han årlig 30 000 kroner i melkeinntekter på å la kuene dyrke sitt morsinstinkt i to måneder. Derfor koster hans økologiske produkter litt mer. Skulle han latt ku og kalv gått sammen enda lenger, ville butikken gått i minus.

– Hadde dere vist større interesse for hvordan dyr har levd og er blitt slaktet, ikke bare for hva kjøttet koster, måtte dyrevelferd ha blitt tatt på større alvor. Folk bruker gladelig titusener i året på hunden sin, men nekter å bruke noen tiere ekstra på kjøtt fra dyr som har levd et godt liv. Fremmedgjorte forbrukere er først og fremst et problem for dyrene, konstaterer han.

Det er en analyse som bekreftes også av Animalia, kjøttbransjens eget fagsenter.

– Offentlige krav skal følges, men det norske dagligvaremarkedet utgjør ikke noen ekstra stimulans til satsing på dyrevelferd. Både kjeder og forbrukere prioriterer pris, sier fagdirektør Ola Nafstad.

Motvillig.

På Grøndalen gård er det gått en uke siden vårt forrige besøk. Klokken er ni, en hvit trailer svinger inn på tunet for å ta med Tommy, Storm og Bikkjestjerten på deres livs første og siste reise.

Nå drikker kalvene bortimot 20 liter melk hver om dagen og er blitt dyre i drift, men fremdeles veier de – forhåpentlig – så vidt under 140 kilo. Dermed kan de klassifiseres som «gourmetkalv» og innbringe en langt høyere pris enn annen slakt.

Med seg på turen får de kuene Rødlett og Elizabet. De nærmer seg fem år, har født to kalver hver, og produserer ikke lenger nok melk til å gi pluss i gårdsregnskapet.

– Ganske tunge disse her, sier sjåføren idet de tre kalvene dyttes først om bord.

– Helt på kanten, medgir Grøndahl, som reflekterer minst mulig over skjebnen som venter dyrene hans.

–Skulle jeg tenkt mye på det, måtte jeg funnet meg en annen jobb. Jeg er nødt til å stole på at alle retningslinjer følges. Jeg forteller meg selv at de kommer til å få en fin reise og bli drevet rolig frem.

I Norge dør det årlig nesten 85 000 dyr, først og fremst kyllinger, under transport til slakteri, og få slipper unna med en like kort reise som Grøndahls kyr: Reglene tillater at storfe, griser og sauer transporteres i åtte timer. Kylling og kalkun kan fraktes i 12. Ved ankomst må dyrene iblant vente natten over på å bli slaktet.

Stresset.

Tønsberg, to timers kjøretur senere:

Hun er bare 22 år, slaktersvennen som står i grå kjeledress og med fletter under den blå hjelmen i enden av den trange, rette gangen dyrene drives raskt og motvillig gjennom ved ankomst til det enorme slakteriet inntil E18.

I hånden holder hun boltepistolen. I en eim av fjøs, blod og vaskemidler avventer hun konsentrert Tommys bevegelser mens han rykker hodet opp og ned, fra side til side.

Bak ham har en lem gått ned. Bikkjestjerten og Storm skal skånes for det som skjer. Men Tommy kan høre rautingen deres.

Er han stresset og redd? Garantert. Aner han hva som skal skje idet munningen trykkes mot et punkt midt i pannen hans, i tiendedelene før hun trykker av, bolten hamres inn i hjernen og han bedøves momentant? Neppe.

Beina knekker sammen og Tommy klasker i gulvet med blod piplende fra pannen, skum rennende fra munnen, en kropp i spasmer og et blikk som svømmer før det tømmes for liv.

Slaktersvennen sparker ham rutinert til siden med utsiden av høyre fot. Sekunder senere heises Tommy i kjetting etter høyre bakbein, og hennes mannlige kollega skjærer over pulsåren i halsgropen så blodet fosser ned på gulvet i overveldende mengder og hjertet slår sitt siste slag.

Deretter trekkes spiserøret ut og stenges med en klemme for å unngå enda mer søl, før kjettingen med Tommy i enden dras videre til to nye slaktere som står klare til å flå og løsne hodet hans.

Da har Bikkjestjerten allerede tenkt sin siste tanke. Minuttet senere har også Storm fått en bolt i hjernen, blitt hengt opp etter bakbeinet og tappet for blod.

Samlebånd.

Selv følger vi de tre kalvenes raske videre ferd gjennom den enorme slaktehallen, fra stasjon til stasjon, hver bemannet av effektive kvinner og menn med kyse på hodet, blodflekket plastbeskyttelse rundt klærne og sylskarp kniv i neven.

Klovene kappes, huden trekkes av kroppene. Endetarmene fjernes for å unngå avføring på kjøttet, såkalt fekal forurensning. Dyrene deles i to. Tunge, lever, hjerte og lunger graves rutinert frem og legges sortert til side, magesekk og annen innmat kastes. Dyrene får godkjentstempler og henges på vekten, fremdeles varme og med spasmer i muskulaturen.

– 146,2 kilo, god kvalitet, men 6,2 kilo for tung til å bli gourmetkalv, slår slakteriets klassifisør fast om Tommy. Den dommen snyter Grøndahl for syv kroner kiloen. Bikkjestjerten veier innpå 127,8 kilo, men også Storm er blitt litt for tung – 143,7 kilo.

Etter veiing er kjølelageret neste stopp. Der skal de henge i to døgn før de kjøres til Gol og skjæres til biff, steik og kjøttdeig, vakuumpakkes og fraktes til butikkene.

Grøndahl hadde rett: Pent var det ikke. Men Tommy, Bikkjestjerten og Storm ble transportert, slaktet, flådd og skåret helt etter boken, reglene ble fulgt til punkt og prikke i alle ledd. Ukentlig avdekker imidlertid Mattilsynets observatører avvik i landets rundt 70 slakterier. Mangelfull hygiene og dyr som får sår eller beinbrudd under transporten. Det hender også at dyr må «boltes» to ganger fordi første skudd ikke treffer perfekt. Derfor bærer Grøndahl på en drøm.

– Mobile slakterier. Jeg har allerede kjøpt aksjer, sier han.

I fjøset hans dier en to dager gammel kalv moren sin. Kanskje kan de få dø her på gården, slippe den stressende transporten, redselen de aller siste timene fordi de blir behandlet som et produkt også før sin død?

Hittil er det bare Hordaland som har et mobilt slakteri, og bilen som benyttes, er for liten til å slakte kyr, men Grøndahl er overbevist om at hvis du og jeg begynner å interessere oss for hvordan dyrene har levd og for hvordan de har fått dø, så vil både mobilslakterier og dyre, økologiske spesialprodukter ha en lys fremtid.

Vår tids rasisme. Live Kleveland i Dyrevernalliansen har reflektert mye rundt vår hierarkiske rangering av dyrene, den såkalte «spesiesismen» som tillater oss å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer våre kjæledyr.

– Det er ikke lenge siden kvinner og fremmede befolkningsgrupper ble holdt nede med de samme biologiske argumentene som nå brukes for å nekte dyr rettigheter og vern.

– Kan det i det hele tatt forsvares å spise kjøtt? spør jeg.

– Som organisasjon har vi ikke vedtatt at det er uakseptabelt, vi ønsker ikke å heve pekefingeren. Men som dyrenes forsvarere må vi legge til grunn at de ønsker å leve. Det ville vært feigt av oss ikke å påpeke at å drepe dem er et overgrep.

Samtidig innser hun at å spise kjøtt, det kommer nordmenn til å fortsette med. Dermed er utfordringen å få oss til å spise det sjeldnere og i mindre porsjoner, og å bli villige til å betale litt ekstra for kjøtt fra produsenter som tar dyrevelferden på alvor.

Noen slik vilje viser vi ikke i dag, ifølge Debio, som godkjenner økologiske produkter i Norge.

– De som spiser økologisk, gjør det fordi det er sunt for dem. De vil unngå sprøytemidler og tilsetningsstoffer. Dernest tenker de på miljøet. Hensynet til dyrene kommer langt ned på listen, opplyser daglig leder Gjermund Stormoen. En SIFO-undersøkelse har vist at ingen andre europeere tenker like lite på dyrevelferd som oss når de handler kjøtt.

Den manglende etterspørselen gjør at produksjonen av økologisk kjøtt er forsvinnende liten, selv om kravet til å få Debio-stempel ikke er særlig strengt: Litt dagslys innimellom, litt større areal og litt bedre fôr er nok.

– Du skal være heldig om du finner to økologiske kjøttprodukter i butikken, sier Stormoen.

Billig kjøtt skal du derimot slippe å lete lenge etter. Denne uken har REMA 1000 fersk kjøttdeig til 59,80 kiloen, hos ICA går røkt svinekam for 29,90 pr kg og hos MENY får du en nygrillet kylling som i løpet sitt korte liv aldri har sett solen, for 34,90.