Apokalypse etterpå

Blant plyndrere i Haitis ruiner jaktet André Liohn på sannheten om et samfunn i ferd med å gå under.

Med sine bilder til fotoreportasjen «Apokalypse etterpå», som sto på trykk i A-magasinet 19. februar, har frilansfotograf André Liohn gått helt til topps i klassen for reportasjefoto i New York Photo Festival.

FØRST DA resten av pressekorpset hadde forlatt Port-au-Prince, fant den norsk-brasilianske fotografen André Liohn motivene han lette etter.

André Liohn har dekket krig i Afghanistan, Somalia, Libanon og Sudan. Det har vært belastende og farlig, men likevel underlagt en slags orden: Både soldater, journalister, fundamentalister og sivile kjenner sin rolle. Alle er redde, enhver gjør sitt ytterste for ikke å bli drept.

Haiti er annerledes. I et samfunn som havarerte lenge før jordskjelvet rammet, er kaoset altomfattende. Det er for mange ofre, journalister, hjelpere og sikkerhetsfolk. Det er bortimot 20 000 soldater fra FN og USA. Men det er tilsynelatende for lite frykt og sorg.

På jakt etter den egentlige historien



Om kveldene på Plaza Hotel hører Liohn de vestlige tilreisendes klagesanger om dette syke landet. De hoderystende skildringene av hvordan menneskene her ikke engang virker triste. Og han bare vet at det ikke er sant, at den versjonen er for overfladisk, at den egentlige historien om Haitis tragedie er en annen, og at hvis han skal fange den, kan det ikke skje med telelinse.

- Jeg dreper deg, jeg dreper deg! hyler unggutten og fekter med en jernstang mot fotografen. FOTO: André Liohn

FOTO: Andre Liohn

Han bestemmer seg for å styre unna sykehusene og flyktningeleirene. I stedet vil han bruke dagene i sentrum av Port-au-Prince, for der å komme så tett som mulig innpå de mange hundre desperate unge mennene som i ruinene av butikker graver seg forbi lik på jakt etter mat, etter noe som kan selges, i konstant frykt for hverandre, sikkerhetsvakter, politi og soldater.

I sentrum av Port-au-Prince ser han en politimann skyte en ung plyndrer. Han observerer hvordan liket bare slenges i en likhaug, og han innser at her er de døde nå mindre verdt enn ting.

Bilder som kan hjelpe oss å forstå



Han blir i flere uker, lenge etter at de fleste pressefolk har reist hjem, til de unge mennene blir vant til ham og kameraet hans. Og etter hvert finner og fanger han blikkene han leter etter.

Hos den unge mannen som ligger på ryggen med armene over hodet og ber om nåde i sekundene før sikkerhetsvakten skyter ham i tinningen; hos 15-åringen som i vill, men upersonlig slåsskamp forsøker å holde fast i vannfilteret han har funnet, det som er hele hans verden, uten hvilket han er ingenting; hos den enda yngre gutten som hører politiets skudd og roper ut en advarsel før han sprinter skrekkslagen vekk; hos mannen som tror han er avslørt og truer med å drepe vitnet bak kameraet, men som i siste sekund besinner seg.

Se video i større versjon:

Video

Plyndring på liv og død i Port-au-Prince

Dette er ikke bildene som umiddelbart stimulerer giverlysten i Vesten, men det er sannheten om verdens ende, og den er universell, tenker Liohn. For ikke ett sekund innbiller han seg at nordmenn ville oppført seg annerledes hvis verden i så mange år hadde latt vårt land henfalle til anarki.

Og likevel, da han reiser fra Port-au-Prince, er det med en forsterket tro på mennesket. For selv her, i den aller ytterste nød, hvor selv ikke flere titusen soldater har kunnet gjøre noe for disse unge mennene, har han sett verdighet. Og kanskje kan disse bildene få oss til å forstå at akutt nødhjelp ikke er nok, at Haiti behøver vår støtte på alle områder, i mange, mange år?

André Liohn tror og håper det.

Les også

Flere bilder

Det kunne vært en scene fra filmen The Road, som har kinopremière i dag og handler om verden etter apokalypsen. Det er en sentrumsgate i virkelighetens Port-au-Prince. FOTO: André Liohn. FOTO: Andre Liohn

Siste nytt