ONSDAG 11. FEBRUAR 2009 våkner Jens Damsgaard Vånar og er syk. Han er aldri syk. Jens er tvert imot en fyr som frydefullt hiver lekene sine ut av badekaret og skoggerler når mamma tar ham på fanget og synger Melkeruta kommer ifra Skomperud på heia. Men akkurat i dag er han litt pjusk.

På ettermiddagen får Jens over 40 i feber og ligger slapp og sliten på sofaen. Selv om han får i seg både fiskeboller og potet til middag, ringer moren hans, Margit Vånar, som er spesialkonsulent i Rusmiddeletaten, for sikkerhets skyld 113 og spør:

– Hvor mye Paracet skal jeg gi ham?

– To ganger 125 milligram, svarer de. – Da går feberen ned og han vil føle seg piggere.

Da Margit legger seg den kvelden, vinker sønnen henne god natt. Men Jens er litt urolig og får ikke sove, så faren hans, Åge Damsgaard, manager i Aker Solutions, går rundt i stuen på St. Hanshaugen og bysser ham. Han er ikke bekymret. Jens har drukket masse melk og er nå nesten feberfri. Til slutt roer han seg, og klokken halv ett kan Åge legge ham.

Både han og Margit sover godt den natten. Da Margit klokken 07.55 morgenen etter går for å se til sønnen sin, som blir 13 måneder denne dagen, er hennes første tanke: «Så deilig! Feberen er helt borte.» Men så stryker hun gutten sin over ryggen en gang til. Han er iskald. Og da hjernen hennes fatter hva som har skjedd, skriker hun.

Et uhyggelig mønster.

Nesten 20 år tidligere, på begynnelsen av 1990-tallet, tror Torleiv Ole Rognum, en av Norges fremste krybbedødsforskere og professor ved Rettsmedisinsk institutt, at han endelig kan puste lettet ut. Foreldre har begynt å legge babyene sine på ryggen, og krybbedødstallene her i landet har sunket drastisk, etter å ha vært høye i flere tiår.

Men i stedet oppdager rettsmedisinerne et annet uhyggelig mønster: nemlig at dødsfall av andre årsaker ikke er gått ned. Tvert imot skyldtes hele 20 prosent av de uventede spebarnsdødsfallene hvert år hjemmeulykker, omsorgssvikt, barnemishandling – og drap. Men norsk politi skal ikke lenger ha som rutine å oppsøke hjemmene der disse barna dør, for å gjøre åstedsundersøkelser.

For på 1980-tallet hadde flere sørgende foreldre opplevd leie episoder med politiet. De hadde dukket opp, gransket hjemmet og avhørt familien – i full uniform og med godt synlig politibil. Før de fulgte opp med å sende foreldrene et skjema der det sto at saken var henlagt.

Den oppførselen fikk politiet så sterk kritikk for at Riksadvokaten i 1991 ga klar beskjed til landets politikamre: Alle små barn som dør plutselig og uventet, skal obduseres. Først hvis dere finner noe mistenkelig ved obduksjonen eller andre forhold, skal politiet undersøke dødsstedet.

Målrettet krisehåndtering.

Torsdag morgen 12. februar 2009 er en ambulanse på vei til St. Hanshaugen. Åge Damsgaard føler at han er i ferd med å drukne. Han kaver etter land – med superkrefter han ikke vet hvor kommer fra. Absurd fokusert sier han til kona:

– Vi må så fort som mulig finne ut hva som har skjedd. Og vi må ha proff hjelp til å takle dette. For vi skal ikke skilles på grunn av Jens’ død.

Åges tankemåte hjelper Margit å sortere. Så da ambulansepersonalet kommer, ber de dem om å ringe politiet og Rettsmedisinsk institutt. Siden de fant Jens, har de nærmest intuitivt tenkt på rommet hans som et åsted, som samfunnet har rett til innsyn i. Selv har de behov for å fortelle hva som har skjedd, i håp om å få noen svar. «Nå gjelder det å lene seg på eks-pertisen», tenker Åge, «de som virkelig kan guide oss gjennom dette».

Ambulansepersonalet stusser.

– Det er ikke vanlig, sier de. – Dere behøver ikke gjøre dette.

Åge og Margit synes det er en pussig kommentar. De vil bare inn i et system, at noen sier: Her er opplegget vi setter i gang når folk mister et barn.

I stedet definerer de sitt eget opplegg. Snart blir det gjort tekniske undersøkelser på rommet til Jens, og foreldrene blir intervjuet av to politifolk i sivil. Det kjennes godt endelig å få tid til å gå igjennom detaljene fra kvelden før. Og da Åge og Margit blir med ambulansen til Ullevål sykehus, hvor det skal finnes et kriseteam, vet de at en kompetent person fra Rettsmedisinsk institutt er på vei. Jens er ikke alene hjemme og blir heller ikke sendt ut i det store intet før de er tilbake.

På Ullevål får de klemmer og omsorg, men ikke den praktiske informasjonen og hjelpen de søker. Så de drar hjem. I døren til leiligheten møter de Torleiv Rognum, som er på vei ut.

– Kan du ikke bli en halvtime? spør Margit.

Det kan han. Og den erfarne rettsmedisineren kan allerede da slå fast at Jens trolig har dødd i krybbedød. En uforklarlig død, som nå bare rammer 15–20 spebarn i året. Men man vet at hjernestammen til disse barna fortsatt må være i utvikling, de må ha en helt spesiell genetisk kombinasjon og dødsfallet må ha en utløsende faktor, for eksempel et virus.

Det skal ta mange måneder før Åge og Margit følelsesmessig tar inn over seg at sønnen deres er borte. Likevel kjennes det godt med en diagnose. Få møte ham som dagen etter skal obdusere ettåringen deres, vite at Jens ikke hadde det vondt før han døde. Og at de selv er renvasket; de har ikke gjort noe galt. Da kan Åge google krybbedød. Og Margit kan sende med Rognum prinsebildet av Jens. Så han skal vite hvem han var.

Overser barnedrap.

Det bildet henger på Torleiv Rognums kontor. I mange år har han vært bekymret for barns rettssikkerhet, og i 2004 er han og forskningsgruppen han leder, endelig ferdig med et forskningsprosjekt de har jobbet med i flere år: Barnedødsårsaksprosjektet.

I fire år ble innbyggerne på Sør- og Østlandet tilbudt dødsstedsundersøkelse når barn under tre år døde. De fikk ikke besøk av politiet, men av den rettsmedisineren som obduserte barnet og en person med etterforsk-ningsbakgrunn. De foreldrene som takket ja, var forbløffende enige om at undersøkelsen hadde vært en positiv opplevelse, som både ga omsorg og rask informasjon. Høsten 2004 sendes rapporten til Riksadvokaten, og Rognum og Landsforeningen uventet barnedød begynner kampen for å få den rødgrønne regjeringen til å innføre dødsstedsundersøkelser hver gang små barn dør. Med på laget har de hele stortingsopposisjonen, som flere ganger de siste årene har bedt regjeringen gjøre slike undersøkelser obligatoriske.

For uten dem kan vi egentlig ikke stille krybbedødsdiagnoser i Norge. Den internasjonale definisjonen krever nemlig at man i tillegg til obduksjon har undersøkt dødsstedet. Og det er mange former for omsorgssvikt og mishandling som aldri vil oppdages under en obduksjon. Overoppheting og visse kvelningsmetoder, for eksempel. Rognum tror vi kan ha oversett nærmere 70 tilfeller av dødelig omsorgssvikt de siste 20 årene. Derfor kan ikke dødsstedsundersøkelser være frivillige, konkluderer han. De må være obligatoriske.

En kasteball.

Men dødsstedsundersøkelsene skal bli en årelang kasteball mellom justis- og helsevesenet. Og mellom ulike rettsprinsipper: privatlivets fred og voksnes personvern, mot ettåringers rettssikkerhet. 

For det blir raskt klart at Riksadvokaten ikke vil at politiet skal ha ansvar for dødsstedsundersøkelser etter Rognums modell. De innebærer blant annet gransking av barnets hjemmemiljø og fotografering av dødsstedet, og å gjøre dem obligatoriske, er i strid med straffeprosessloven, påpeker Riksadvokaten. Politiet må nemlig ha rimelig grunn til mistanke mot foreldrene før de kan sette i gang etterforskning av dem, og det har vi sjelden når små barn dør, mener han. Så Riksadvokaten spiller ballen over til helsemyndighetene: Kan ikke de organisere dem?

Dermed blir det den muligheten som utredes, helt til det viser seg at heller ikke helsetjenesten har rettslig grunnlag for å gjennomføre obligatoriske dødsstedsundersøkelser. Tvert imot, konkluderte Lovavdelingen i Justisdepartementet i fjor: tvungne undersøkelser i hjemmet må regnes som en ulovlig husinkvisisjon, og vil trolig være i strid både med Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den eneste måten å få til slike undersøkelser på er å gjøre dem frivillige.

Helsevesenet har også en annen utfordring: legers strenge taushetsplikt. I 2006 insisterer Helsedirektoratet på at den hindrer dem i å fortelle det til politiet, dersom de finner noe mistenkelig på åstedet. Dermed må forskriftene til legenes meldeplikt ut på høring før de kan endres.

Og til slutt, etter seks år, velger de rødgrønne å trosse både Stortinget, Torleiv Rognum og en rekke barnefaglige organisasjoner, og går inn for å gjøre dødsstedsundersøkelser til et frivillig helsetilbud foreldre kan si nei til. En ordning som skulle kommet i 2008. Så i 2009. Og som nå skal på plass i løpet av høsten.

Tapte drømmer.

I dag er det ett år siden Jens døde. Og Åge Damsgaard og Margit Vånar har lært at sorg ikke følger en lineær linje. Sorg er klumpete. En dag kjennes kanskje bare 15 sekunder meningsløse, en annen dag er det uoverkommelig å stå opp.

Men foreldrene har vært enige om å være åpne om sorgen. Legge ut en film om Jens på YouTube, og opprette et minnefond i hans navn, som gir mikrofinanslån til folk i den tredje verden.

I dag opplever hverken de eller Margits tolvåring Mina at de ikke har ord for det de føler, at livet er grusomt eller sorgen uendelig. For Jens var ingen tragedie. Jens var lykke. Så, etter å ha trukket vinnerloddet med ham, hadde de uflaks. Men sønnen deres led ikke. De trenger ikke å angre på noe. Har ingen legetabbe å være bitter over. Så sorgen er knyttet til deres egne drømmer. Alt som skulle vært, som ikke blir. Det kjennes vemodig, men er litt mindre overveldende å forholde seg til.

Jens Damsgaard Vånar smilte da han var to måneder, sto da han var seks og gikk da han var ti. Det er faren hans glad for. For Jens rakk å oppleve verden, ikke bare fra gulvet. Han var med trenerforeldrene sine på basketkamper, tur til Italia og juleferie til Egypt. Han rakk til og med å gå til frisøren. Og Margit og Åge har tatt et valg: De elsker ikke sønnen sin mer ved å knekke sammen. Deres siste foreldreoppgave er å leve videre. Fortsette å gjøre ting de er glad i, håpe at de en dag får flere barn. Og hver gang de ser en skjønn toåring som nesten kan måle seg med deres sønn, kunne smile til hverandre og si:

– Sånn ville Jens vært.

Et verdispørsmål.

Folkehelseinstituttet har fått det overordnede ansvaret for frivillige dødsstedsundersøkelser. Men Rettsmedisinsk institutt skal gjennomføre dem i praksis, og jobber nå med å ansette et landsdekkende undersøkelsesteam som skal jobbe slik gruppen bak Barnedødsårsaksprosjektet anbefalte. Snart vil foreldre i sorg ivaretas bedre enn i dag, og forskere vil få mer kunnskap om barnedød. Men en tre måneder gammel jente har fortsatt ikke fullgod rettssikkerhet. Foreldrene kan ikke nekte myndighetene å obdusere henne, men de kan nekte å slippe dem innfor døren uten konkret mistanke. At lovverket skal beskytte en bolig høyere enn et dødt barn, synes Høyre virker urimelig. De har nok en gang tatt til orde for å gjøre disse undersøkelsene obligatoriske – et forslag som var på høring i justiskomiteen på mandag.

Men skal myndighetene få mulighet til det, må enten Grunnloven eller straffeprosessloven endres. Straffeprosessloven er allerede endret ved branner og når noen dør i politiets varetekt, hvor egne regler åpner for at etterforskning alltid kan igangsettes. Om hensynet til de mellom fire og åtte barna som årlig dør etter omsorgssvikt og mishandling, og deres eventuelle gjenlevende søsken, skal gå foran den belastningen en etterforskning kan være for det store flertallet av de kriserammede foreldrene som ikke har gjort noe galt, er rett og slett et verdispørsmål.

Stortingsrepresentant Laila Dåvøy (KrF) er ikke i tvil:

– Jeg synes vi skal definere disse dødsfallene som mistenkelige i utgangspunktet. Må det en lovendring til, vil jeg foreslå det i Stortinget, sier hun.

Cecilie B. Rønnevik, seniorrådgiver i Datatilsynet, har et annet syn på saken.

– Det er en uhyrlig tanke at noen kan ha drept barnet sitt, men dette må vi se prinsipielt på. Hvis vi vil ha en rettsstat hvor politiet ikke kan sette i gang etterforskning mot deg uten at de har tilstrekkelig grunn til mistanke, må man tåle at potensielle drapsmenn kan gå fri. Begynner vi å endre på slike grunnleggende prinsipper, er vi på ville veier. Overfor barn i fare må vi i stedet sette inn tiltak mens de lever. Når de er døde, er det uansett for sent.

Rønnevik mener heller ikke et tilbud om frivillige dødsstedsundersøkelser, som hun karakteriserer som samtykkebasert etterforskning, er forsvarlig.

– Foreldre i sjokk forventes i løpet av to døgn å være rasjonelle nok til å forstå hva en slik undersøkelse innebærer. Nemlig at konkrete mistanker teamet skulle få til deg, skal gå videre til politiet. I verste fall kan du bli anmeldt for uaktsomt drap.

En hybridløsning.

I Danmark defineres det imidlertid som mistenkelig dødsfall når små barn plutselig dør hjemme, og politiet rykker alltid ut for å undersøke hva som kan ha skjedd. I tillegg obduseres barna. I Sverige, derimot, gjør politiet bare åstedsundersøkelser og obduksjoner hvis de allerede mistenker kriminelle handlinger. Det mener kriminalinspektør hos Citypolisen i Stockholm, Patrik Lillkvist, er feil.

– Vi vet at det foregår grove voldsforbrytelser mot unger som vi aldri oppdager. Hvert år har vi 10–15 spebarnsdødsfall vi burde undersøkt bedre, men samfunnet lukker øynene. Det har vært altfor lite debatt i Sverige om dette, sier Lillkvist.

I Norge har flere medier tatt opp dødsstedsundersøkelsene, likevel jobber professor Torleiv Rognum nå med å få i stand en hybridløsning han som fagperson egentlig ikke vil ha.

– Men en halv ordning er bedre enn ingen ordning.