PÅ DEN SYVENDE DAG hviler Per Morten Hoff. Men det spørs hvor stor glede samboeren egentlig har av å ha fått på plass den avtalen. For til tross for at han sliter seg helt ut med tre knallharde treningsøkter dagen før, er han en tiger i bur.

Aller verst herjer abstinensen når hun får lokket ham med på spasertur. Å traske bedagelig konverserende rundt på Bygdøy mens mosjonister løper og sykler forbi og kajakker bryter bølgene i Frognerkilen.

Å, det er ikke til å holde ut!

– Det dramatiske ved å være så besatt som meg, er at du får panikk og blir nesten gal de dagene du ikke får trent, sier han etter å ha skiftet fra dress til grønne tights og staket en kjapp lunsjtur i Bærumsmarka.

Sånn har Per Morten Hoff hatt det så lenge han kan huske. Som 11-åring nektet han plent å bli med foreldrene på ferie. I 14 dager bodde han alene hjemme på Røros og trente til Donald Duck-mesterskapet i friidrett. Da generalsekretæren i IKT Norge skulle bli far, spesialimporterte han joggebarnevogn fra USA. Han har løpt med høy feber, kjørt tøffe intervalløkter i 42 kuldegrader, konkurrert med brukne ribben, stått opp og trent midt på natten og vært på rulleski tre dager etter et større inngrep i kneet.

– Jeg skjemmes ikke over mitt avvik, sier han og viser frem en samvittighetsfullt ført, blå treningsdagbok. Den forteller at han i 2008 gjennomførte 459 treningsøkter. I fjor måtte han nøye seg med 405 treninger, men han unnskylder seg med at han var igjennom en korsbåndsoperasjon og fjernet to menisker. På virkelig gode dager kan han trene fire ganger: Før jobb, i lunsjen, et par ganger på kvelden.

Hjemme på Ullern har han måttet bygge et skur på terrassen for å få plass til mer enn 50 par løpesko. Seks ypperlige skipar, smørebenk, hauger med avansert smurning og mengder med treningstøy tar selvfølgelig også mye plass i et hjem, i et liv.

Blir slaver.

Vi tar det for gitt at hobbyer er pustehull som gir oss energi, glede og økt livskvalitet. Men sånn er det ikke for alle. I sin ferske doktoravhandling viser psykolog Frode Stenseng hvordan mange går så opp i fritidsaktiviteten at de blir ulykkelige slaver av den.

Når de dyrker hobbyen, har de dårlig samvittighet fordi de heller burde tatt seg av familie, jobb og venner. Men når de lytter til fornuften og avstår, blir de deprimerte fordi de bare verker etter å dyrke besettelsen.

– Jeg skiller mellom harmonisk og tvangspreget lidenskap, forteller Stenseng.

Er lidenskapen harmonisk, regulerer vi selv med letthet hvor mye tid og krefter vi skal investere i hobbyen. Den kommer ikke i konflikt med andre deler av tilværelsen. Tvert imot: Den positive kraften som høstes i fritidsaktiviteten, beriker resten av livet.

Er derimot lidenskapen tvangspreget, har aktiviteten tatt kontroll over oss. Vi klarer ikke å slutte selv når vi ikke lenger kjenner fnugg av glede mens vi holder på.

Den skjebnen rammer mange flere menn enn kvinner.

– Vi blir lettere oppslukt av enkelt-aktiviteter. Men vi vet ennå ikke om det er fordi vi er født sånn, eller om det skyldes at vi har fått lov til å bli sånn, sier Stenseng.

Hurtigslanking.

For seks år siden mente Hoff at han begynte å bli blubbete. Mye vekttrening hadde drevet matchvekten opp til 94 kilo. På sine mange jobbreiser kjente han antydning til risting i kroppen når flyet landet. For en mann med arvelig forhøyet kolesterolnivå var det på tide å ta seg sammen.

Så han gikk til legen, som mente at han godt kunne ta av tre kilo. Hoff skred til verket. Løp og løp og løp. Et halvt år senere veide han 74 kilo. Venner og kolleger så på det skrinne skinnet foran seg og spurte bekymret om han var alvorlig syk.

Selvfølgelig går all treningen på bekostning av noe. – Du skal vel trene, du, spør venner når det legges opp til sosiale treff. – Ja, svarer Hoff. Men mye lar seg jo kombinere. Vil vennene seile over Comosjøen, kan han løpe rundt og møte dem. Vil de ta gondolen til toppen av fjellet, kan han klatre.

Treningsviljen hans er berømt og beryktet. Når 16 000 Birken-mosjonister i morgen halser etter forbildene Jørgen og Anders Aukland fra Rena til Lillehammer, fryder brødrene seg over at så mange har oppdaget gleden ved å trene og komme i form. Men da jeg i fjor spurte om de syntes det bikket over for enkelte, sendte de hverandre megetsigende blikk og begynte å flire:

– Gjett om! Vi kjenner en fyr på godt over 50. Han har samboer og full jobb, men trener like mye som oss.

Mannen med dette ryktet må da i det minste være bortimot uslåelig? Nei da. Per Morten Hoff snakker mye fortere enn han løper, sykler og går på ski. For det er egentlig ikke selve treningen som skaper fremgang i utholdenhetsidretter; det er restitusjonen mellom øktene. Og sånt har ikke Hoff tålmodighet til. I årets Vasalopp ble han nummer 2822.

– Jeg burde vært mange hundre ganger bedre. Noen ganger er det irriterende å bli slått av dem som trener vesentlig mindre. Men det er treningen, ikke resultatene, som er målet. Jeg skjønner at dette til en viss grad er tvangsmessig. Men jammen gir treningen mye glede også, slår han fast.

Som spillegalskap.

I sin doktoravhandling viser Frode Stenseng at type aktivitet ikke er avgjørende for om lidenskapen vår blir tvangsmessig eller harmonisk. En jogger kan bli like besatt som en pokerspiller. I det hele tatt kan opplevelsen sammenlignes med spillegalskap, for i motsetning til narkomane, røyksugne og alkoholikere higer ikke den tvangsmessig lidenskapelige etter et stoff; problemet ligger i dem selv.

Og tvangsmessig lidenskap er langtfra noen sjeldenhet, konkluderte Stenseng etter å ha analysert data fra tusen respondenter. Blant dem som bruker mer enn ti timer i uken på hobbyen sin, er en tredjedel rammet.

Det innebærer at flere tusen av dem som stiller til start i Birkebeinerrennet i morgen, har et usunt, psykologisk nedbrytende forhold til fritidsaktiviteten.

– Men å gå voldsomt mye på ski i Marka er jo ikke bare sosialt akseptert, det gir til og med status. Dermed er dét lettere å rettferdiggjøre enn tilsynelatende meningsløse aktiviteter, som overdreven tidsbruk på dataspill eller Twitter, påpeker Stenseng.

Skjelvende hender.

11. september i fjor kunne rikssynser Elin Ørjasæters mange tusen «followers» lese følgende bekymringsmelding på Twitter:

«Er blitt fysisk avhengig av twitter. Smugtwitrer nå på soverommet, svigermor på besøk. «Skjelvende hender». Blir jeg oppdaget?»

Det hadde begynt fredagen før påske. Da ba E24-kommentatoren en yngre kollega om hjelp til å teste dette nye sosiale mediet, denne mikrobloggen der man må begrense seg til 140 tegn pr. ytring.

Og så sa det pang. Noe morsommere hadde 48-åringen aldri vært med på.

I løpet av kort tid var signaturen @orjas blant Twitters aller ivrigste norske brukere. Kveld etter stadig lengre kveld satt hun i sofaen og tastet mens hun lo, knurret og snufset av meningsutvekslingene med sine nye virtuelle samtalepartnere og frydet seg over at antallet mennesker som fulgte aktiviteten hennes, steg til himmels.

I godstolen ved siden av satt ektemannen, den skjønnlitterære forfatteren Nils Gullak Horvei (54), forvirret og intellektuelt forsmådd. Han kunne ha protestert, kranglet og surnet. I stedet valgte han å prøve Twitter han også.

Og ble like hektet som henne.

Da A-magasinet en ettermiddag besøker dem i leiligheten på Majorstuen, har de inntatt sine faste posisjoner. Hun i sofaen med bena på bordet, han i stolen med ryggen mot verandaen, begge med en iMac i fanget, ivrig multitaskende.

For mens jeg spør og fotografen knipser, sender de ut jevnlige bønner om innspill fra sine twittervenner.

«Hvorfor ER DU EGENTLIG SÅ AKTIV PÅ TWITTER? Hva ville dere svart? Hm. Traumer i barndommen kanskje? FORDI JEG FORTJENER DET,» skriver hun i en av de 16 meldingene som lempes ut i cyberspace i løpet av intervjuet. Straks mottar hun flere forslag til svar.

Horvei, på Twitter bare kjent som @kniv, dokumenterer i tillegg seansen visuelt. Både bilder av «journalisten med sin penn» og fotografen som foreviger @orjas legges ut på Twitter.

– For meg har Twitter vært en revolusjon. Jeg jobber som nattevakt i en HVPU-bolig og skriver bøker, har lite sosial omgang, er hverken utpreget morsom eller et festmenneske. Men her får jeg brukt de sidene av meg selv også, sier han, og sender av gårde sin «tweet» nummer 10 000.

Når jeg antyder at twitringen deres synes å ha noe manisk over seg, gnist-rer Ørjasæter til.

– Nå blir jeg irritert på deg! Det er ingenting som trigger så mye latterliggjøring som Twitter. Kolleger, aviser, alle har samme holdning: Det er liksom teit å gjøre det bra på Twitter. Jeg er så lei av sånne kommentarer. Vi er egentlig piloter i en ny digital hverdag, insisterer hun.

– Jo, modererer den langt roligere @kniv. – Men det er noe manisk ved dette også, da. Og twitringen rammer utvilsomt konsentrasjonen min. Jeg har ikke klart å skrive på min nye roman siden jeg begynte. Nå skal jeg en uke på fjellet for å prøve. Der skal jeg klare meg helt uten Twitter.

– Mener du det? spør @orjas forfjamset.

– Vi får se. Jeg kjenner av og til at det blir litt mye. Det er jo endel vi går glipp av når vi sitter her?

– Det er mer vi slipper, kontrer Ørjasæter, som ikke har hatt en eneste twitterfri dag siden den omtalte palmefredagen i fjor.

Bryllupstwitring.

Da hun i september sendte ut sin bekymringsmelding, hadde E24-sjefen allerede spurte om Twitter hadde overtatt livet hennes. Hun hadde twitret mens hun snakket med sønnen som var på sjeldent besøk fra studiene i Bergen, twitret seg gjennom en stor bryllupsfest, og selv innsett at Twitter gikk på bekostning av både jobb og familie, at det var på tide å trappe ned.

Det klarte hun. Vel så godt som Nils Gullak, som ikke var i nærheten av å innfri ambisjonen om en twitterfri fjelluke. Sist sønnen var hjemme, fikk han hennes fulle oppmerksomhet; det samme skal svigermor få neste gang hun dukker opp.

Men fremdeles elsker hun Twitter. På jobben skal hun produsere, blant venner må hun være grei, i familien skal hun stille opp, men på Twitter må hun ikke prestere noe som helst. Der er hun utelukkende fordi hun liker det.

Innimellom tenker hun at hun har det bedre med sine twittervenner enn med sine egentlige venner. Her slipper hun alle komplikasjoner og slitsomme forpliktelser, men nå vet hun å prioritere.

«I valget mellom å være lojal mot Twitter eller min arbeidsgiver velger jeg lojalitet til sistnevnte (eller later som). Derfor: God natt!» het det i tweeten hun sendte ut en kveld like før A-magasinet gikk i trykken.

Hårfine grenser.

I USA har nettopp Lennard Davis, professor ved Universitetet i Illinois, gitt ut bok om besettelsens historie (Obsession: A History). Der beskriver den tidligere maratonløperen hvordan vi nå betrakter besettelse både som et ideal og som en lidelse, og om hvor hårfin grensen ofte er.

– Vår kultur dyrker jo besettelsen. Er du ikke besatt av kjærligheten, av jobben, av familien og dine interesser, så har du et kjedelig, uproduktivt liv. Men samtidig har vi skapt tvangslidelsen OCD (obsessive-compulsive disorder) og gitt diagnosen til en rekke mennesker med karaktertrekk som minner veldig om dem vi så sterkt beundrer, sier han på telefon fra Chicago.

For mens vi høyakter arkitekten og kunstneren som perfeksjonerer symmetrien, de rette vinkler og linjers kunst, medisinerer vi den som er besatt av det samme på soverommet sitt. Mens vi diagnostiserer den som ustanselig vasker hendene sine, imponeres vi grenseløst over svømmeren Michael Phelps, som siden han ble født, knapt har hatt kropp og hode over vann.

– Alt avhenger av hva vi som samfunn tillegger sosial og kulturell verdi. Tvangslidelser var ekstremt sjeldne på 1950 og -60-tallet. Nå er de ifølge Verdens helseorganisasjon den fjerde mest utbredte mentale lidelsen globalt. Var årsaken biologisk, ville vi jo ikke sett denne massive økningen. Dette har åpenbart kulturelle årsaker, sier Davis.

Professoren mener det er et enormt problem at vi sykeliggjør og medisinerer stadig flere mennesker.

– Hvis du gjør noe du ikke ønsker å slutte med, har du teknisk sett ikke OCD. Prøver du å slutte, uten å klare det, heter det OCD. Men hvis vi ikke hadde vært så opptatt av å presse alle inn i samme malen for normalitet, ville langt færre fått diagnosen, mener han.

En mann med en drøm.

Christian Tiller har kone, døtre på ett og tre år, jobb som plastisk kirurg, og en drøm:

Når han har sett sin fugleart nummer 400 sveve over norsk jord, skal han sette punktum. Iallfall begrense seg til å rykke ut når sjeldne fugler besøker Rogaland. For sånn som nå kan jo ikke en ansvarlig ektemann og småbarnsfar fortsette.

Fuglekikkere kommer i tre varianter. Du har dem som liker å se på fugler. De er harmløse. Så har du fotografene. De er ivrige. Og så har du krysserne. De er besatte.

Tiller er 36 år og krysser. For hver art han observerer, setter han et kryss i boken og på feltornitologenes skryteside på Internett.

De 250 fugleartene som naturlig hekker i Norge, har han selvfølgelig sett forlengst. Men innimellom forviller også andre arter seg hit, og det er da det gjelder å være på alerten, med kredittkortet klart.

Som på morgenen 16. oktober i fjor. Da pep det i Tillers mobil hjemme i Stavanger: En bombe – kryssernes betegnelse på SMS-melding om observerte sjeldenheter – kunne fortelle at en rødhalevarsler flakset over Fornebu.

Han skyndte seg til Sola, tok førs-te fly til Gardermoen, kastet seg på flytoget til Lysaker, kapret en taxi til Fornebu, observerte jublende det lille, flyvende mirakelet som hekker i Sentral-Asia og normalt overvintrer i Midtøsten eller Afrika, tok drosjen tilbake til Lysaker, toget til Gardermoen, flyet til Sola, før han sent på kvelden kom hjem til en middels begeistret kone.

Han var 14 år da han begynte å se på fugler. I mange år så han heller på jenter. Men da medisinstudiene nærmet seg slutten og han hadde funnet henne som skulle bli hans kone, begynte han å interessere seg for fugler igjen.

Og da tok det av. De ti siste årene har han reist landet på langs og tvers. Nå har han 392 kryss på listen, og det blir vanskeligere og vanskeligere å få flere.

– Jeg prøver å unngå å bruke mer enn 5000 kroner pr. kryss, men det kan jo bli dyrere. Og så tar denne hobbyen så fryktelig mye tid.

Som den dagen i fjor da en amerikansk hvitkronespurv, en fugl som aldri tidligere var iakttatt i Norge, plutselig dukket opp ved Ona fyr i Møre og Romsdal. Samme kveld skulle han egentlig i festmiddag, men sammen med noen kamerater satte han seg i stedet i bilen, kjørte en hel dag og en hel natt, så på fuglen og returnerte.

48 timer og åtte fergeturer etter at han startet, var han hjemme igjen.

Underveis rakk han, slik han ofte gjør mens han er på vei, å reflektere over hva i all verden han driver med. Han burde jo selvfølgelig vært hjemme i sofaen, sammen med familien. For visst er hvitkronespurver sjeldne, men hallo, dette er jo egentlig helt meningsløst.

– Og så jeg, som hater å kjøre bil, tenkte han.

Men samtidig vet han at hvis han blir hjemme, vil han alltid angre. Som i fjor sommer, da han lyttet til fornuften i flere dager før han endelig kom seg av gårde til Flatanger i Nord-Trøndelag for å se på kuhegren.

– Jeg kom fem minutter for sent. Fem minutter! Det gnager og gnager.

Kvinner bedre.

Tiller håper døtrene ikke blir smittet av fars besettelse, men regner risikoen for liten. Kvinner har tilværelsen på stell, de prioriterer de viktige tingene: familie og venner. Det er menn som går helt av skaftet.

Men åtte kryss til, 400 totalt, det holder, da skal han puste ut, da er det over, da skal han forholde seg helt harmonisk til lidenskapen sin.

Med mindre, selvfølgelig, alle krysseres våte drøm skulle bli virkelig:

– Skulle det dukke opp en skjesnipe, ja, da må jeg, jo. Det vil bare være for spektakulært!