Kur mot matteangst

IDET X-EN DUKKER OPP på tavlen går rullegardinen ned. Elisabeth Nordahl klarer ikke å henge med lenger. Det som tidligere var en ryddig fremstilling av omsetningsøkningen i en butikk, blir plutselig et ubegripelig kaos. Matte skal handle om tall, synes Elisabeth, ikke om bokstaver. X-en hører ikke hjemme der. Den er ukjent, uforståelig.

Et par timer tidligere, da Jan-Ove Hurlen fra Kiwi-skolen åpnet matematikkurset for kjedens kommende butikksjefer med å spørre «hvor mange av dere hater matte?», var Elisabeth en av dem som rakte opp hånden. Hun mener at hun ikke har mattehjerne. Hun gikk tegning, form og farge på videregående og valgte bort matematikk så snart hun kunne. Men så fikk hun butikkjobb og klatret opp til en stilling som assisterende butikksjef, og plutselig satt hun med ansvar for lønnsomhet, svinnprosent og lønnskostnader. Da dukket grafene og prosentene hun hadde hatet på skolen, opp igjen. Og nå kunne hun ikke bare sitte der og late som hun skjønte det. Nå var hun nødt til å dukke ned i det og begripe det.

Det verste faget.

Én av fire nordmenn sier de har matteangst. Én av tre sier de ikke kan nok matematikk til å hjelpe barna sine med leksene på ungdomsskolen. Blant dem som synes de er dårlige i matematikk finner vi flest kvinner, unge under 30 og eldre over 55, viser en spørreundersøkelse Kunnskapsdepartementet fikk gjennomført i høst. Hvorfor har så mange av oss et mer anstrengt forhold til matematikk enn til andre skolefag?

– Folk kobler rett og slett ut. De har bestemt seg på forhånd for at dette klarer jeg ikke, sier doktorgradsstipendiat Helge Brovold. Han er psykolog og hjerneforsker og skriver avhandling om frafall i realfagene. Han har kontor midt i landets teknologiske høyborg, på Renatesenteret ved NTNU i Trondheim. De som studerer her, er smarte nok, men de er altfor få. Folk med høyere universitetsutdannelse innenfor realfag er i ferd med å passere sivilingeniørene som den mest ettertraktede arbeidskraften her i landet, og ifølge Statistisk sentralbyrå trenger Norge 20 000 flere med slik utdanning innen 2025. Etter å ha vært nede i en bølgedal, har tallet på søkere til realfag og teknologi på universiteter og høyskoler gått litt opp de siste årene. Men fortsatt er det bare rundt 10 prosent av studentene som velger denne retningen. Og det i en tid da verden skriker etter nye teknologiske løsninger for energi og miljø, helse og omsorg.

– Vi skylder ofte på teknokratene for å ha ødelagt miljøet. Men hva skal til for å rense opp igjen? Svaret er teknologi. Det er der håpet ligger om en bedre verden, sier Brovold. Og her ligger også forklaringen på at hjerneforskeren har valgt seg matematikken som tema. Han er livredd for at alle de kreative menneskene velger bort matte. At faget bare tiltrekker seg dem som er saklige og disiplinerte, og at vi dermed mister de virkelig gode hjernene, de som har evne til nytenkning og innovasjon.

– Hvis disse elevene fortsetter å falle utenfor i skolen, og særlig i realfagene, kan dette bli en tragedie både for realfagene og for norsk næringsliv, mener Brovold.

For å finne ut hvorfor unge velger eller velger bort realfag, intervjuer han studenter om hva de liker og ikke liker, og hvordan de ser på ulike fag og yrkesgrupper.

– Det er ikke til å komme bort fra at matte har et visst nerdestempel. Folk tror de får briller og kviser hvis de velger matte. Og de tror i hvert fall ikke at de kan redde verden med matte. Men matte er et kreativt fag. Det er bare inngangsbilletten som er veldig lite kreativ. Det blir litt som med sjakk. Først når du har lært deg reglene, blir det gøy å spille.

Følelsene styrer.

Problemet med den norske skolen i dag er at mange elever mister grepet allerede på det stadiet da de skal lære reglene. De opplever at rullegardinen går ned.

– Frontallappen, som ligger helt fremst i hjernen, styrer både problemløsning og følelser, forklarer hjerneforskeren.

– «Rambrikken» – eller arbeidshukommelsen – som vi bruker til å laste opp informasjon fra langtidshukommelsen når vi skal løse oppgaver, ligger samme sted. Og hvis du er av den typen som reagerer med følelser, kan det fort gå galt. Hvis du synes matte er litt skummelt, læreren er litt ekkel og språket i oppgaven er litt fremmed, blir du fort nervøs og redd.

Følelsene har en slags forkjørsrett i frontallappen og kan overstyre hele den opplastede arbeidshukommelsen og rett og slett slukke den. Du faller fullstendig ut og får ikke til å regne noe som helst. Overlevelsesmekanismene i hjernen sender ut en melding om at dette er farlig og truende. Kom deg unna! Ingen høne har overlevd ved å sitte og telle korn når reven nærmer seg, sier forskeren lakonisk.

Så det var det som skjedde den solfylte marsformiddagen på Kiwi-skolen i Lier. X-en, med hele sin følelsesladde historie fra skoledagene, fremkalte den ubehagelige opplevelsen det var å sitte der på pulten uten å forstå, men ikke tørre å spørre, for da kunne jo de andre tro at hun var dum.

Den x-en kom og skrudde av hele mottagerapparatet til Elisabeth Nordahl. Men hva skjedde så? Da x-en ble byttet ut med et tall Elisabeth kunne kjenne igjen fra butikkhverdagen, falt alt plutselig på plass.

– Det var som om et kronestykke datt ned i automaten, sier Elisabeth. – Det føltes skikkelig godt. Kanskje jeg ikke er så dum i matte likevel?

«Når til og med jeg til slutt fikset matematikken, er det håp for alle,» sa Jens Stoltenberg da han fortalte om sine lærevansker på skolen. Etter å ha mer eller mindre sovet seg gjennom mattetimene både på Steinerskolen og på Oslo katedralskole, knekket han koden i løpet av første semester på Blindern. Etterpå avla han en av landets beste eksamener i sosialøkonomi.

Alle kan lære matte, mener Helge Brovold. Han mener det er en gedigen misforståelse at folk som er flinke i språk eller musikk er dårlige i matte.

– Det er mange måter å lære på. Noen kan lære å svømme ved å se på at læreren viser svømmetak foran tavlen. De har evnen til å gå hjem og gjøre svømmeleksen etter å ha sett lærerens demonstrasjon. Men over halvparten av befolkningen klarer ikke å lære sånn. De blir usikre og engstelige og synker rett til bunns.

Denne gruppen trenger å begynne med vanntilvenning, leke og hoppe og bli trygge på elementet først. Så kan de lære svømmetakene og våge seg utpå. Slik bør matteundervisningen også være, hvis ikke halvparten av elevene skal drukne når de går hjem for å gjøre leksene.

Matte for femåringer.

– Hva har dere lært om matematikk i dag?

Hånddukken Matrone snakker norsk med kraftig amerikansk aksent. Hun sitter nemlig på armen til Mike Naylor fra Seattle, som kaller seg matematisk akrobat og for tiden har tittelen gjesteprofessor ved Matematikksenteret ved NTNU. I dag er han på besøk i Nardo barnehage, som er med i et forsøksprosjekt med matematikk for femåringer.

Med seg i utstyrskassen har han små papirposer med forskjellige geometriske figurer i. Barna får kjenne, men ikke se. De teller kanter og hjørner og gjetter seg frem til riktig figur. Slik lærer de å forstå formenes egenskaper, og at det er forskjell på et kvadrat og en kube, for eksempel.

– Vi har lært om firkanter, svarer barna. – Og om sånne trekanttak.

– Trekantprismer, kaller vi det på matematikkspråket, sier Gerd Bones. Hun er prosjektleder ved Matematikksenteret og lager opplegg for matematikkundervisning for førskolelærere, lærere og foreldre. Senteret i Trondheim er opprettet for å øke rekrutteringen til og prestasjonene i matematikk her i landet. Siden de internasjonale skoleundersøkelsene stemplet norske elever som skoletapere i matematikk og naturfag på begynnelsen av 2000-tallet, har flere ulike regjeringer lagt frem strategier for realfagene.

Flere har prøvd.

I 2002 kom daværende utdanningsminister Kristin Clemet med nasjonale prøver og 50 millioner til realfaglig etterutdanning av lærere. I 2006 satset Øystein Djupedal på flere mattetimer i skolen og fikk tall og geometri inn i barnehagene. I februar i år var det Kristin Halvorsens tur til å servere en tiltakspakke for realfagene på 200 millioner kroner pr. år. Målet er at norske elever innen 2014 skal gjøre det minst like bra som gjennomsnittet på de internasjonale testene i matematikk og naturfag, og at flere elever og studenter skal velge realfag.

Og nylig åpnet forskningsminister Tora Aasland Enter-progrmmet. Det er et studentdrevet motivasjonsprogram hvor realfagstudenter er mentorer for elever på siste ungdomsskoletrinn og førsteklasse på videregående. De fungerer som rollemodeller for dem og gir dem matematikkrening. Mer enn 150 mentorer er nå i gang.

Men fortsatt er det langt igjen til målet. Selv om TIMMS-undersøkelsen fra 2007 viser at norske 4. og 8.-klassinger er blitt litt flinkere i matematikk enn de var i 2003, ligger de fortsatt godt under gjennomsnittet blant de 60 landene som er med. Undersøkelsen deler elevene inn i fem nivåer etter hva de presterer, og over halvparten av de norske elevene befinner seg på «lavt nivå» eller «under lavt nivå». Ingen norske 8.-klassinger klarer å nå opp til det øverste nivået.

At algebra – eller regning med x-er og y-er – står spesielt svakt blant norske elever, kommer tydelig frem i undersøkelsen. På en enkel ligning med én ukjent klarte bare 10 prosent av de norske 8.-klassingene å svare riktig, til tross for at det forelå fire svaralternativer og sjansen for rett svar dermed var 25 prosent.

TIMMS-undersøkelsen viser også at matteundervisningen i Norge i stor grad består i at elevene sitter for seg selv og løser oppgaver, og at bare 40 prosent av de norske lærerne som underviser i matematikk på 8. trinn, selv har fordypning i matematikk.

– Vi har hatt til dels lav kompetanse på realfag i norsk lærerutdanning, og undervisningen har lagt for mye vekt på å komme frem til riktig svar og for lite vekt på hvilke tankeprosesser som må til for å komme dit, sier lederen for Matematikksenteret, Jon Walstad.

– Skal du gi god matematikkundervisning, må du ha en faglig trygghet som gjør deg i stand til å vise at faget er spennende og kreativt, og at det er mer enn formler og drill.

Vi mangler kulturen.

Men dårlige resultater på prøver, utbredt matteangst hos voksne og mangel på realfagstudenter handler ikke bare om dårlige lærere. Det handler også om kultur. Her i landet er det liksom helt greit å si at man ikke husker noe av geometrien og ligningene man lærte på skolen, mens de færreste vil innrømme at de ikke har lest Ibsen eller Hamsun.

Så hvordan skal matematikken komme seg ut av denne hengemyra av dårlig rykte og lav selvtillit?

– Mattefaget må gjøre seg attraktivt, mener Helge Brovold. – Vi må slutte å selge inn faget som en treårig disiplinstraff og å undervise i det på en måte som får rullegardinen til å gå ned på halvparten av befolkningen. Mattespråket er uforståelig og kjedelig, nesten som gammeldags kirkespråk. Det snakkes bare om disiplin og pugging av formler, og om rett eller galt svar. Ungdom i dag er ikke så lette å disiplinere. De vil være kreative, bruke seg selv og føle at de betyr noe for andre.

Når Brovold er ferdig med doktorgraden sin, håper han å ha en resept klar. En resept på hvordan matematikken kan unngå å støte fra seg så mange elever og heller tiltrekke seg flere. Og kanskje få en helt annen type ungdommer til å velge matematikk. Slike som denne jenta fra Australia, som begrunnet studievalget sitt slik: «Jeg vil studere realfag for å få større innsikt i naturen, i dens skjønnhet, renhet og helhet. Naturen gir meg både estetisk og emosjonelt velvære. Det er en spirituell følelse som hjelper meg til å kunne forstå meg selv som del av noe virkelig og noe stort. Dette mysteriet ønsker jeg å finne ut mer om gjennom mine realfagstudier.»