CIRKUS VERDENSTEATER i Kristiania er fylt til bristepunktet. Alene på scenen står nasjonens helt Roald Amundsen – applausen er øredøvende. Det er 9. september 1912 og nærmere ni måneder siden Amundsen som førs-temann sto på Sydpolen. Og det er fortsatt et par måneder til den ublide skjebnen til hans konkurrent Robert Scott skal bli kjent.

Nærmere 2000 mennesker følger Amundsens pekestokk over Antarktis-kartet, så begynner han å vise lysbilder – og deretter levende film!

Roald Amundsens verdensomspennende foredragsturné etter erobringen av Sydpolen startet i Kristiania og var avgjørende for hans økonomi – og for finansieringen av nye ekspedisjoner.

– Bilder la han egentlig ikke så stor vekt på, selv om kassen med lysbilder på glassplater var en fast følgesvenn i mange år. Han hengte opp et norsk flagg på veggen – og så snakket han. Og Amundsen var en god foredragsholder. Bildene fikk ikke ta oppmerksomheten fra selve foredraget, sier filmhistoriker Jan Anders Diesen.

Fremmede dyr.

Den første som hadde med filmkamera til Antarktis, var nordmannen Carsten Borchgrevink. Han ledet en engelsk ekspedisjon med mange norske deltagere fra 1898 til 1900. Men kameraene fungerte ikke under de ekstreme forholdene.

Det gjorde de derimot under briten Ernest Shackletons ekspedisjon i 1907–1909. Særlig var man på den tiden opptatt av å få frem pingvinenes merkelige gange og adferd, som det var vanskelig å gjengi på stillbilder.

Aftenposten skriver fra Shackletons presentasjon i Oslo at pingvinenes måte å være på kom best frem på «Kinematografbillederne» og videre at «De vakte den mest stormende Munterhed, disse merkelig tamme, klodsete og tunge Dyr. Vi ser dem bredbent vralte frem, opreist paa de lave Bagben; de minnede ikke lidet om et Følge gamle Kjærringer.»

Inspirert av Shackleton lot Amundsen seg overbevise av kinosjef Hugo Hermansen – mannen bak Norges første spillefilm Fiskerlivets Farer – om at et filmkamera måtte med på Sydpolferden.

Elendige amatører.

Hva slags opplæring Amundsen og hans mannskap fikk av Hugo Hermansen, vet vi ikke. Men vi vet at de var hos Norges ledende stillbildefotograf på den tiden, Anders Beer Wilse, som ikke var imponert over Amundsens interesse for fotokunsten. Mens mannskapet gikk hos Wilse i ukevis, ville ikke Amundsen selv ha noe kurs. «Tar jeg seks bilder med forskjellig åpning og tid, må vel ett av dem bli brukelig,» forteller Wilse at Amundsen skal ha sagt.

Bildene Amundsen kom hjem med, karakteriserte Wilse som «elendig amatørmateriale», og han måtte slite hardt for å gjøre dem brukbare. Amundsen gikk glipp av tusenvis av kroner fordi han ikke hadde skikkelige bilder da han kom hjem, mente Wilse.

Heller ikke de levende bildene la Amundsen så stor vekt på. Mens andre polarekspedisjoner tok med seg sitt lands fremste profesjonelle kameramenn, satset Amundsen på egne krefter. Han sto selv for filmingen inntil ekspedisjonen ankom til Antarktis, så overlot han den til sin nestkommanderende, Kristian Prestrud.

Den manglende interessen fremgår av at hans detaljerte beretning fra eks-pedisjonen bare inneholder én henvisning til filmingen. Det er der han skriver om avreisen fra «Framheim», leiren ved iskanten, og det avgjørende fremstøtet mot Sydpolen: «Nede på sjøisen stod Prestrud med kinematografen og sveivet verre da vi passerte. Da vi steg opp på barrieren på den annen side, stod han der også. Sveivet gjorde han ustanselig. Det siste jeg så da det bar innover åsryggen og alt kjent forsvant, var en kinematograf.»

Effektiv ekspedisjon.

Det 16 kilo tunge kameraet ble nemlig ikke med på turen til polpunktet. Likevel avslører filmen noe vesentlig: Kombinasjonen av hundesleder og ski i Antarktis er uhyre effektiv. Filmen viser sleder som farer over isen og hundeførere som kan sitt fag.

– Kontrasten til filmen fra konkurrenten Robert Scotts avreise er slående, sier Jan Anders Diesen. – Scott og hans menn trår gjennom snøen til langt oppå låret der de selv sleper på de tunge sledene.

Som kjent slo Amundsen Scott i kappløpet om å være først på polpunktet, og hverken Scott eller noen fra hans polfremstøt vendte hjem i live.

Amundsen og hans menn var med ett verdensstjerner. Foredragssaler kloden rundt sto åpne for Amundsen, og han startet altså i storslåtte Cirkus Verdensteater, der Klingenberg kino er i dag.

Avisreferatene spriker når det gjelder hvordan han brukte de levende bildene, og det kan tyde på at han varierte fremførelsen etter hvert som turneen skred frem. Et referat fra Bergens Tidende tyder på at han kommenterte de levende bildene mens filmen ble vist. Men det kan også hende at han viste deler av filmen som avbrekk i foredraget, eller som en sammenhengende film til slutt, slik Adresseavisens referat fra foredraget i Trondheim gir inntrykk av.

Uansett er det ikke noe tvil om hva som var kveldens høydepunkt. Tidens Tegn skriver fra foredraget i Kristiania: «Tilhørernes begeistring fik dog sit sterkeste og mest umiddelbare uttrykk da Amundsen viste billedet av Norges vaiende flag paa sydpolplataa-et. Et tusenstemmig jubelrop drønnet da op mot ham.»

Men at flagget vaiet, fikk ikke pub-likum se. Siden filmkameraet ikke hadde vært med på fremstøtet mot polpunktet, måtte de nøye seg med stillbildet av de fire barhodede polfarerne foran teltet med flagget. Et bilde som fra da har vært et norsk ikon.

Kinofilm.

Det var Hugo Hermansen som fikk jobben med å klippe sammen de levende bildene til en film som forteller en historie med begynnelse, midt og slutt – og ikke er avhengig av en foredragsholder. Den finnes i flere versjoner, men den mest komplette, den såkalte kinofilmen, er en 16 minutter lang stumfilm. Den viser ekspedisjonen fra avreisen i Kristiania til gruppen som har erobret polen, er tilbake ved iskanten, «Framheim» og «Fram».

De to rullene med film kan tyde på at filmen har vært vist i to deler, med forberedelser og avreise mot polpunktet i den første delen, så er kvelden blitt toppet med stillbildet fra polpunktet, mens den delen av filmen som viser tilbakekomst til «Framheim» og innlastingen på «Fram», har avsluttet forestillingen. Mesteparten av det som var brukbart av den halve timen med råopptak, er brukt.

Det er denne filmen som nå er restaurert av Norsk filminstitutt og gis ut på DVD med musikk arrangert av Halldor Krogh. Besetningen er på åtte mann pluss dirigent, sånn det var da kinofilmen hadde première på Cirkus Verdensteater få uker etter at Amundsen holdt sitt foredrag i de samme lokalene. Også musikkvalget er som man tror det var den gangen, og det er ikke spart på det nasjonalistiske kruttet. Her finner vi blant annet Gud signe Norges Land, Ja, vi elsker og For Norge, Kjæmpers Fødeland.

Til tross for den spektakulære historien om nordmenns erobring av Sydpolen, morsomme pingviner og åtte manns orkester var det ikke nok til å fylle kvelden, da filmen bare var 16 minutter lang. Derfor ble den gjerne kombinert med en vanlig spillefilm.

Men det var alltid Amundsens film som avsluttet programmet og var kveldens høydepunkt.