Øynene viker ikke unna. Han har lav stemme, nesten mild. Han ser ut som naboen, som en gammel klassekamerat – som hvem som helst. En gang var han en sjenert tolvåring som forelsket seg i syvåringer og fikk kameratene sine til å spørre dem om sjans. Nå er han en voksen mann i slutten av tyveårene, som fortsatt forelsker seg i jenter mellom seks og tolv år. Og han vil at samfunnet skal vite hvordan livet hans er. Mest av alt vil han at du skal vite dette: Det finnes pedofile som ikke er overgripere.

– Ja ja. Vi har hatt flere av dem.

Thore Langfeldt ved Institutt for klinisk sexologi og terapi trenger ingen tenkepause. Det er gjerne hos ham de havner, de som er dømt for seksuelle overgrep på barn. Men innimellom kommer det også andre, menn som ennå ikke har gjort noe galt. Menn som er redde for at de skal falle for fristelsen, og vil ha hjelp til å la være.

– Vet vi hvor mange som tenner på barn, men aldri begår overgrep?

– Nei. I mange land ville de ha blitt registrert og overvåket. Så de sier ingenting. Men de finnes – det er klart, sier Langfeldt.

Pedofil ungdom.

Det var sommeren 1996 Kristoffer først hørte ordet. Pedofili. Da hadde det gått to år siden kameratene begynte å snakke om pupper og lår, og Kristoffer innså at han på en eller annen måte var annerledes. Første gang han fant et ord som kunne beskrive tiltrekningen til barn, var i den massive medieomtalen rundt Dutroux-saken i Belgia, der unge jenter var blitt kidnappet, voldtatt over tid og så drept. Kristoffer var 15 år og livredd.

– Da jeg skjønte hva pedofili var, ble jeg redd for hvem jeg var og hva jeg kunne finne på å gjøre. Det som før var uskyldige forelskelser, forbandt jeg plutselig med ren ondskap, forklarer han.

Vi møter ham på et hotellrom i en større norsk by. Han har samlet mot i ukevis. Kristoffer er ikke hans virkelige navn – han er redd, men opptatt av å fortelle.

– I årevis trodde jeg at jeg ikke hadde noe valg, at veien på en måte allerede var lagt. Folk snakket som om pedofili og overgrep var det samme. Så jeg trodde det bare handlet om tid. At jeg også ville få en ustyrlig trang inni meg, så sterk at jeg kom til å skade et barn.

Lenge håpet han at forelskelsene ville gå over med alderen, at det hele bare var en ungdomsfase. Men til slutt, i begynnelsen av tyveårene, måtte han innrømme det overfor seg selv: Han var pedofil.

– Det var på en måte en lettelse å tenke tanken ferdig. Samtidig var det en enorm nedtur. Jeg hadde jo håpet ikke å bli sånn. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle holde ut å leve med dette.

Fant hovedoppgave.

Kristoffer møter A-magasinet fordi han håper mer kunnskap om pedofili kan gi mindre hat og avsky – og dermed også færre overgrep.

– Folk ser jo for seg den pedofile mannen i femtiårene som ser på barneporno og jakter på barn. Men de fleste jeg har snakket med, oppdaget tiltrekningen sin i løpet av ungdomstiden. Det sitter pedofile elever i norske klasserom. De er selv barn og ungdommer. Det tror jeg ikke folk tenker over når de snakker om pedofile monstre, sier han.

Selv brukte Kristoffer mye av tyveårene til å slite med egne følelser. Men så, i fjor, kom et vendepunkt. På Internett fant han hovedoppgaven til en norsk psykolog. Hun skrev om pedofile ikke-overgripere. Og om at samfunnet burde legge til rette for at pedofile ikke skal ende som overgripere.

– Det var en sterk opplevelse. Jeg skjønte at jeg også har et reelt valg. Og jeg velger aldri, aldri å nærme meg et barn på en seksuell måte. Pedofilien er mitt problem, og ikke noe andre skal utsettes for.

Veien til færre overgrep.

I Oslo sitter psykologen som skrev hovedoppgaven Kristoffer fant. Kirsten Holtmon Resaland, som i dag jobber ved familievernkontoret i Drammen–Kongsberg, undersøkte blant annet medienes fremstilling av pedofile. Hun er bekymret over det hun fant.

– Mediene har laget en stor suppe av seksuell tiltrekning til barn, overgrep, voldtekt, sadisme og drap. Og alt sammen blir kalt «pedofili». Det er ikke bare misvisende. Jeg tror faktisk det kan føre til flere overgrep, mener hun.

– Hvordan da?

– Vi gir de pedofile en forestilling om at de ikke kan kontrollere seg – at de er monstre, uansett. Jeg tror vi kunne hindre flere i å bli overgripere om vi strakte ut en rasjonell hånd og ga dem støtte til å gjøre de rette valgene, sier hun.

Resaland understreker at det alltid er en stor risiko for at et barn tar skade av å bli blandet inn i voksen seksualitet – både på kort og lang sikt. Dette gjelder også i tilfeller hvor det ikke brukes vold eller tvang. Hun mener dette er informasjon det er viktig å formidle til pedofile – som ofte går inn i overgrepssituasjoner med en tanke om at hvis de er forsiktige nok, vil ikke barnet ta skade av det.

– Og dette handler like mye om barna som om de pedofile. Hvis vi kan forhindre overgrep gjennom å hjelpe de pedofile før noe galt skjer, vil jo det være til beste for barna.

– Hvordan kan vi gjøre det?

– Jeg tror et skritt i riktig retning ville være en mer nyansert og mindre tabloid fremstilling av pedofili og overgrep i mediene – så kanskje flere ville søkt hjelp. I tillegg må vi gi pedofile troen på at det er fullt mulig å ha pedofile følelser uten å forgripe seg på barn.

Uaktuelt. I vinter tok Kristoffer kontakt med Helsedirektoratet og foreslo å opprette en anonym støttetelefon for pedofile. «Ingen planer,» var svaret. Han ble i stedet rådet til å ta kontakt med fastlegen sin.

Vi vet ikke hvor mange nordmenn som har det som Kristoffer. Pedofili er en så mørk hemmelighet at det stort sett bare kommer frem i forbindelse med etterforskning etter at overgrep allerede har funnet sted. Men fagpersonene i denne artikkelen kjenner alle til pedofile som ikke har begått overgrep. Og bare i løpet av de siste månedene har tre ungdommer i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene sendt inn anonyme spørsmål til nettjenesten Klara Klok der de sier at de tror de er pedofile, og forklarer at de forelsker seg og tenner seksuelt på barn i 10-12-årsalderen.

– Jeg vet at vi er mange som trenger hjelp til å forvalte følelsene våre. Politikerne snakker bare om strengere straffer, men da er jo skaden allerede skjedd. Hvorfor kan vi ikke heller få mer hjelp til det vi sliter med – og hjelp til å ta de riktige valgene? spør Kristoffer.

Psykisk lidelse.

I dag klassifiseres pedofili som en psykisk lidelse. I diagnosen ligger det at man de siste seks månedene primært eller utelukkende har vært tiltrukket av prepubertale barn. Men hvor kommer pedofili fra? Hvor oppstår følelsene?

I forskningens verden har man ikke nødvendigvis svar. Knut Hermstad er prest og spesialist i klinisk sexologi, og har i flere år arbeidet med terapi for menn som har begått seksuelle overgrep. I vinter kom han med boken Forbrytelse og selvforståelse om menn som har forgrepet seg seksuelt på barn. Han har også skrevet doktoravhandling om det samme. Og Hermstad er helt klar:

– Vi vet ikke sikkert hva pedofili kommer av.

– Hva tror man, da?

– Fra terapeutisk arbeid vet vi at noen har hatt traumatiske og vonde opplevelser tidlig i livet som har ført til at den seksuelle interessen er blitt rettet mot barn. Andre har følt på dette helt fra de selv var små.

– Er pedofili da en legning eller en psykisk lidelse?

– Jeg tror vi må se flere årsakssammenhenger ved siden av hverandre. Antagelig er dette forskjellig hos forskjellige mennesker.

I rettssaker og i mediene fremstilles det ofte som om pedofile har en enorm seksuell appetitt – at lystene er nesten umulige å stå imot. Hermstad mener dette er en klar feiloppfatning:

– Pedofile er ikke annerledes enn andre mennesker på det punktet. Noen pedofile har en sterk seksuell interesse, andre har det ikke – akkurat som alle andre.

– Kan pedofili behandles?

– Ja. De fleste av dem som kommer til behandling, har allerede begått overgrep. I terapien lærer de å forvalte følelsene sine på en slik måte at de ikke lenger behøver å begå overgrep. I noen tilfeller kan vi også endre den grunnleggende orienteringen deres, slik at tiltrekningen til barn reduseres eller blir borte, sier Hermstad.

Farlige tanker.

For Kristoffer høres det ut som en drøm. Han har selv hatt forhold til jevnald-rende, men ikke fått det til å fungere. I dag ser han at tiltrekningen i stor grad manglet fra hans side. Likevel er han opptatt av at hans følelser ikke bare dreier seg om seksuell lyst. I forskningen, både i Norge og internasjonalt, kommer det frem at pedofile forelsker seg i barn slik andre forelsker seg i folk på egen alder.

– Det er jo ikke sånn at når jeg ser et barn, er sex det første jeg tenker på. Jeg blir forelsket, og får lyst til å gi kjærlighet, men jeg skjønner at jeg aldri kan innlede et forhold til noe barn. Men tiltrekningen handler om personlighet, ikke bare om at det er et barn. Og hvis en jente jeg blir betatt av snakker til meg, tenker jeg ikke på sex. Tvert imot, jeg blir stående og rødme og blir stresset – akkurat som andre menn gjør når det kommer bort en fin dame.

– Har du vært i nærheten av å gjøre noe med disse forelskelsene?

– Ikke i nærheten av et faktisk overgrep, men nå ser jeg at jeg var inne på en farlig tankeprosess. Jeg ville overhodet ikke skade et barn, men begynte å tenke at hvis jeg gjorde det av kjærlighet, så ville det gå bra. Fra mediene hadde jeg inntrykk av at overgripere tvinger barn til sex på en voldelig og kynisk måte. Så jeg tenkte at hvis alt skjedde uten press og tvang, så ville ikke barnet ta skade av det.

– For meg som småbarnsmor er dette en veldig skremmende tankerekke.

– Jeg skjønner det. Men det var ingen som hadde lært meg noe annet, så jeg trodde at mine tanker var riktige og at det ikke ville gi noen skader. Det handlet aldri om at jeg ønsket dem noe vondt. Og jeg gjorde som sagt aldri noe.

Kristoffer blir stille. Han er ikke stolt av dette, men mener det er viktig å få det frem. I psykolog Kirsten Holtmon Resalands hovedoppgave så han første gang et ord på sitt eget tankespinn: «kognitiv forvrengning». Fenomenet er svært vanlig hos pedofile overgripere. Og hvis man aldri får noen reaksjon fra andre på tankene sine, er det vans-keligere å korrigere seg selv. Det er en tankespiral som kan ende med overgrep.

– Hvordan kan du være så sikker på at du ikke vil begå overgrep?

– Fordi jeg nå vet at barnet kan ta skade av det uansett, og da vil jeg ikke risikere det for å leve ut min seksualitet. Jeg har bestemt meg. Og da er det ikke sånn at trusselnivået stiger til rødt hver gang jeg er i nærheten av barn – pedofili er ikke noen indre styrt trang som jeg må gå rundt og bevisst kontrollere.

Hva med barneporno?

Én ting er å avstå fra egne overgrep. Noe annet er å holde seg unna barnepornografi – selv om det bidrar til at barn skades over hele verden. En av de unge innsenderne på Klara Klok-siden innrømmer at han bruker mye barneporno. Kristoffer sier han aldri har brukt det.

– Jeg bruker ikke bilder i det hele tatt, jeg holder meg til fantasier. Sånn er det jo med heterofile også; noen er mer opptatt av pornografi enn andre. Og med barneporno er det jo litt spesielt. Jeg vet også at barna blir skadet av det. Og jeg er altså opptatt av å passe på at jeg ikke skader barn.

Han vil mye annet også. Den store drømmen er et helt vanlig liv. Et liv med kone, barn, julefeiring og kjøring til fotballtrening.

– Jeg tror jeg ville blitt en god pappa. Jeg har alltid hatt kjempelyst til det.

– Mange mener at pedofile ikke bør ha barn?

– Ja, og jeg respekterer det. Slik pedofile blir fremstilt, forstår jeg hvorfor. Men jeg vet med meg selv at jeg ikke ville ha vært farlig. Akkurat som du ikke vil forelske deg i dine barn når de blir voksne, ville ikke jeg ha forelsket meg i mine barn mens de var små. Jeg har en lillesøster, og jeg har aldri følt noen tiltrekning til henne.

Og blant ekspertene får han støtte.

– Han har et poeng. En som har seksuell tiltrekning til barn, behøver ikke være en ekstra fare for sitt eget barn. Veldig mange av dem som misbruker barn, har dessuten ikke nødvendigvis en seksuell interesse for barn, sier Knut Hermstad.

– Virkelig?

– Ja, i mange tilfeller er overgriperen egentlig tiltrukket av voksne. Men de mangler evne til å ha intime relasjoner med en jevnbyrdig partner. Og da vender de seg mot barn. Det er noe annet enn å tiltrekkes kun av barn, forklarer Hermstad.

Går i terapi.

For Kristoffer er tanken på fremtiden fortsatt vanskelig. Likevel finnes det lyspunkter. Han har fortalt om hemmeligheten sin til fire venner. Alle har tak-let det bra. I tillegg har han begynt i terapi. Han håper det kan hjelpe ham til å klare å vri seksualiteten i en annen retning – og bearbeide sorgen over et liv som ikke ser ut til å bli slik han hadde håpet.

– Du vet, for meg handler dette mye mer om sorg enn om seksuelle følelser.

– Sorg?

– Ja. Jeg kan jo leve uten å leve ut min seksualitet. Å leve uten kjærlighet er mye verre. Jeg må selv ta ansvar for at mine forelskelser aldri blir noe av. Og sannsynligvis må jeg leve resten av livet alene. Jeg tenker mye på akkurat det, på å bli ensom. Jeg vet at mange andre også er ensomme. Men de fleste kan i hvert fall håpe. De kan tenke at den rette kanskje er rett rundt neste sving. Jeg kan ikke det.

– Tror du at det vil være mulig for deg å forels-ke deg i en på din egen alder?

– Jeg har jo aldri vært det, så jeg synes ikke det virker så sannsynlig. Men jeg velger å beholde et lite håp. Det er jo ingenting jeg ønsker mer enn å stå opp en morgen og ikke være pedofil.