Livet videre

Publisert i A-magasinet 5. februar 2010

ROSENE HAR LIGGET på tribunen ved Li skole i Nittedal i flere uker. Snøkrystallene har nærmest preservert dem i kulden. Det er som om de nekter å visne. Det var her han pleide å være i friminuttene da han gikk på ungdomsskolen, Eirik Vestli. Og det var her vennene samlet seg til minnestund fire dager etter at han valgte å dø. «Rest in heavenly peace. We all love you,» har en kamerat skrevet på treveggen.

1363 mennesker er medlemmer av minnesiden hans på Facebook. Stadig er folk innom på nettet, for å sende en hilsen til ham. To venninner skriver: «Var på graven din i dag og sa god jul til deg.» En annen sier: «Du vil aldri bli glemt kjære Eirik, for du var en så utrolig person!» En tredje håper å møte ham i drømmene sine hver eneste natt, «for der blir han aldri borte.»

På YouTube ligger et bildespill av en mørkhåret rocker som smiler mot fotografen. Han virker så lekende til stede. Faren hans, Erland Vestli, tegner et bilde av en gutt som aldri ble mobbet, som gjorde det bra på skolen og som hadde et godt forhold til foreldrene og brødrene sine, Jonas (14) og Christoffer (22). Likevel velger han å låse døren til soverommet sitt en gang i løpet av natten til 2. november 2009.

Ett spørsmål skriker etter å bli stilt: Hvorfor?

Denne artikkelen handler om nødvendigheten av ikke å besvare det.

Den stengte døren.

Erland ligger i sengen og venter på at kona Helle Vestli skal bli ferdig på badet om morgenen mandag 2. november. Om noen timer skal han dra på strategikonferanse i Manchester. Det er ikke så lenge siden han ble spurt om å overta jobben som generalsekretær i Fremskrittspartiet fra nyttår. Det er en jobb han, som administrasjonssjef i partiet, gleder seg til å ta fatt på.

Kvelden før sa Eirik at han ville stå tidlig opp. Han mente det var bedre å vente fem minutter på bussen enn å miste den og måtte vente en halvtime på neste. Men da Helle banker på soveromsdøren, er det ingen reaksjon. Tenåringer er jo gjerne litt trege om morgenen, så Erland tenker ikke så mye over det. Men så hører han at hun banker igjen, og igjen. Den tredje gangen tar hun i dørhåndtaket for å gå inn. Døren er låst.

Hos familien Vestli er det normalt ingen som låser, blant annet av brannhensyn. Erland går ut av sengen og begynner å slå mot døren. Ingen reaksjon. Helle løper rundt huset for å se om vinduet er åpent, kanskje han har krabbet ut den veien? Men vinduet er igjen og gardinene er trukket for. Erland slår nå så hardt at døren knekker på midten. Blikket glir skrått inn mot sengen. Han ser at den er tom. Så oppdager han sønnen som henger ved siden av trommesettet.

Sekundene føles uvirkelige. De blir til minutter. Tankene stopper opp. I dag vet han knapt hva som fór gjennom hodet hans mens han, Helle og Jonas ventet på ambulansen som skulle komme. Han husker at de holdt rundt hverandre, og at Helle sa at «dette er ingens feil. Dette er Eiriks eget valg».

Hvor lenge satt de i stuen og ventet på hjelp? Det føltes som 25 minutter, eller en halvtime, men det var bare syv minutter. Syv uvirkelige minutter. Etterpå må han klype seg i armen da han ringer for å gi beskjed til familie og andre om at Eirik er død. Han hører ordene som kommer ut av munnen hans. Hører hva de uttrykker. Men det er som om de ikke tilhører ham.

Oppi alt dette klarer Erland og Helle å tenke rasjonelt. De skjønner at Jonas må inkluderes i de avgjørelsene som nå må tas: Hvordan si fra på skolene? Hvor åpne skal de være? Til elevene på Bjertnes videregående bestemmer de seg for å si at han valgte å ta sitt eget liv. Men på skolen til Jonas forteller de bare at Eirik er død. Familien takker også ja til kriseteamet fra kommunen. Fortsatt er teamet, og fagfolk fra blant annet Helles jobb på Akershus universitetssykehus, til god hjelp.

Flest gutter.

De siste tallene viser at 485 mennesker tok sitt eget liv i 2007. 12 av disse var gutter mellom 15 og 19 år. Fem var jenter i samme alder. Også to gutter i 10-14-årsalderen endte livet sitt på samme måte. Det er 11 færre barn enn året før. Spesialist i klinisk psykologi Ingebjørg Hestetun arbeider ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, samt på Barne- og ungdomspsykiatrisk seksjon ved Sykehuset Telemark. Hun tror åpenhet og bedre forebyggelse kan være med på å bremse selvmordene.

– Hvor kom det lynet fra? spør en venn av familien en av dagene etterpå.

Det er sånn Erland Vestli føler det. Eirik var gutten som gjerne pratet med folk som ikke var så populære. Han var den som inkluderte. Den de andre samlet seg om. Han kledde seg som han selv ville, vitende om at ingen kom til å mobbe ham. Da han var yngre, drev han med fotball. Etterpå ble det innebandy og musikk. Mye musikk. Mötley Crüe var blant de største heltene. Eirik var trommeslager i et band han hadde sammen med noen kamerater. Hele tiden fulgte foreldrene ham opp. Hjemmet var åpent for venner.

– Vi kjørte og hentet ham hvis han ble sen i helgene. Vi hadde jo ikke lyst til at han skulle være ute på gaten. Men hva hjelper det, når det glipper en søndag her inne på rommet, sier Erland.

Parkerte spørsmålet.

Han vet ikke hvor lynet kom fra. Innimellom har spørsmålet forsøkt å pirke i ham: Hvorfor? Et spørsmål som, hvis det får feste seg, oppleves lammende. Derfor bestemte Erland og Helle seg allerede den første kvelden for å parkere det. De valgte å tro at «Eirik har det godt der han er»; en setning de har gjentatt ofte, både for seg selv og andre.

– Vi ønsket å bidra til at Eirik skulle ha et godt liv for seg, og det opplevde vi at han hadde. Eirik valgte bort dette livet. Det er en umulig oppgave for oss å prøve å finne ut hvorfor han ikke ville mer, sier Erland.

Han kunne gransket seg selv og andre, lett etter årsaker og pint seg med spørsmål om hva han kunne gjort annerledes. Men det har han ikke gjort. Han har vært sint. Rasende og bunnløst fortvilet, selvfølgelig har han det. Men hver gang tankene begynner å gli ned i hvorfor-grøften, prøver han og kona å dra hverandre opp igjen. Hele tiden bevisst dette ene: Det var Eiriks valg.

– Vi respekterer valget, selv om vi ikke forstår det. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det var et valg. Han kunne valgt ikke å gjøre det, sier Erland.

Det lå ikke noe brev igjen på rommet etter ham. Men det finnes musikktekster han har skrevet selv. Erland har ikke orket å lese så mange av dem ennå, og han vet ikke hva de inneholder. Men han vet at Eirik var nysgjerrig på livet på den andre siden. Musikken han spilte var ofte mørk, selv om han også kunne lytte til klassisk. På samme måte leste han både Bibelen, og, ifølge venner, Den sataniske bibel.

Klokken tre natt til 2. november sender Eirik en tekstmelding til en kamerat. Der ber han om at Pink Floyds «Comfortably Numb» blir spilt i bisettelsen. Sangen slutter slik:

When I was a child I caught

a fleeting glimpse

Out of the corner of my eye

I turned to look but it was gone

I cannot put my finger on it now

The child is grown the dream is gone

I have become comfortably numb

Viktig å snakke.

Psykolog Ingebjørg Hestetun mener det er viktig at etterlatte klarer å akseptere mangelen på svar, for å kunne gå videre i livet. Den som kunne svart, er jo død, og da kan man aldri vite sikkert hva som førte til selvmordet.

Hun tror åpenhet er bra – når det føles naturlig. Spesielt pressen har vært opptatt av ikke å skrive om selvmord i frykt for smitteeffekten. Hestetun tror derimot en beskrivelse av hvordan etterlatte har det, samtidig som man viser respekt for den som valgte å avslutte livet, kan være en god måte å omtale det på, så lenge ikke handlingen romantiseres. Kanskje kan det lette litt på andres smerte.

I tillegg er det mange barn og unge som sliter. Ved å åpne for en samtale rundt dette kan man spørre om egne barn trenger hjelp til å takle livet – hvis man ser signaler på at de strever. Undersøkelser viser at mellom åtte og ti prosent av norske skoleelever oppgir at de har forsøkt å ta livet sitt. Selv om mange av tilfellene ikke betraktes som alvorlige selvmordsforsøk, mener Hestetun statistikken viser at elevene er opptatt av temaet. Man planter dermed ikke en tanke i hodet deres ved å snakke om dette.

– Ingen er perfekte foreldre, men det betyr ikke at man har skyld. Når et ungt menneske tar livet sitt, er det gjerne sammensatte forklaringer. Det er alltid den som velger løsningen som er ansvarlig, og som har avskåret andres mulighet for å hjelpe, sier Ingebjørg Hestetun.

Det finnes en vei tilbake til livet. En vei som handler om akseptering av sorgen, og hvor det gode i livet stadig blir gitt større plass. Men også en vei som handler om at man er på ulikt sted til ulik tid. Slik er det for Erland og Helle Vestli. Noen ganger er det han som kjenner tårene presse på. Andre ganger hun. Noen ganger må de snu fordi en av dem likevel ikke orker å gå på teater, eller noe annet de hadde planlagt for å få tankene unna. De beskriver sorgen som et mørkt filter, som farger opplevelsene litt mørkere enn de ellers ville vært. Innimellom kommer det store bølger av sorg skyllende inn og overtar all plass i kroppen, i hjertet og i tankene. Da blir energien borte for en stund.

Også Jonas og Christoffer må få sørge i sitt tempo. Det er sånn det må være, mener Erland. Det handler om respekt for hverandres sorg. Og nettopp fordi man er ulike i en prosess, er det også kun han som synes det er greit å snakke med A-magasinet akkurat nå. Hele familien har imidlertid godkjent teksten.

– I begynnelsen føltes det som om jeg skrudde på en PC hver gang Eiriks navn ble nevnt. Det var som om det samme skjermbildet poppet opp ustanselig; bildet fra den morgenen. Men etter hvert som jeg har fått pratet om det, klarer jeg stadig oftere å legge bildet ned i en mappe. I stedet jobber jeg med å få opp andre og mer positive minner, sier Erland.

Tiden det tar.

Utenfor eneboligen i Nittedal står et hvitt kubbelys og brenner inne i en lykt. Det har vært tent siden 2. november. Også på graven sørger familien for at lysene ikke slukner. Små tegn som handler om å inkludere sorgen i et liv som må gå videre. «Vi kan bli lykkelige igjen,» sa Helle den morgenen i stuen. Det er fortsatt målet, selv om noen dager kjennes usigelig tunge. På sånne dager går Erland tidlig hjem fra jobben, eller han arbeider hjemmefra.

–Vi vil leve våre liv og vi vil lære oss å leve med sorgen, savnet – og de gode minnene, sier Erland Vestli.

Det hender han åpner døren og går inn på Eiriks rom. Det kjennes godt. Det er som om han får energi og varme der inne. Fortsatt står alt slik 16-åringen forlot det. Erland har ingen planer om å rydde. Ting må få ta den tiden det tar, og ingen skal få fortelle ham når familien bør ha kommet så og så langt i sorgprosessen. Av samme grunn sover han og Helle fortsatt på stuegulvet på to madrasser foran peisen. Det kjennes trygt på en eller annen måte. Der er det ingen lyder eller inntrykk som minner om 2. november.