• FOTO: ANETTE KARLSEN

    FOTO: Karlsen Anette

Talentløs talentjakt?

I den intense jakten på nye norske idrettsstjerner overses halvparten av barna.

Relativ alderseffekt kalles fenomenet. I skolen er det velkjent. På hvert klassetrinn gjør de eldste elevene det best. Men skolen er obligatorisk; de yngste er pent nødt til å holde ut. Idrett er – uansett hva ambisiøse foreldre måtte tro – frivillig. De som er født i årets siste måneder, har klart minst sjanse for å lykkes og størst risiko for å gi seg tidlig.

Så hva skjer? Jo, det er en ond sirkel: Barn med bursdag tidlig på året er høyest, kraftigst, sterkest, mest modne og best koordinerte. Det legger trenerne merke til, og gir dem mest oppmerksomhet og tettest oppfølging.

De yngste og minste vurderes som mindre lovende. De får ikke samme oppmuntring og faglige oppbakking.Resultatet er at de blir akkurat like dårlige som trenerne hele tiden har forutsett.

Det blir en selvoppfyllende profeti.

LEGENDER I KAMP.

– Demp ballen, se opp, spill! Demp ballen, se opp, spill!

På ben så korte at trøyene nesten subber i kunstgresset, utfører ivrige syv- og åtteåringer, med vekslende hell, instrukser fra selveste Øyvind Leonhardsen.

– Bruk venstre fot også, da blir dere kjempegode, oppmuntrer han.

– Nei. For man skyter veldig rart med venstre, argumenterer en selvstendig pjokk.

Inntil betongveggen i Gjønneshallen i Bærum: Stig Inge Bjørnebye. Med armene i kors og et skeptisk blikk mot sin mangeårige lagkamerat fra landslaget, Rosenborg og Liverpool.

For det foregår en kamp i norsk barnefotball nå. Om hvor tidlig man kan og må identifisere de største talentene og toppe lagene for å utvikle storspillere som Leonhardsen og Bjørnebye.

Og i den kampen har de to legendene havnet på hver sin side.

VELGER OG VRAKER.

Leonhardsen er trener for det private og kommersielle Norsk Fotballakademi (NFA) i Bærum. De har poengtert at spillerne født i 2003 er på prøvespill frem til denne måneden. Det er ikke gitt at alle får være med videre, for nå skal satsingen spisses mot barn med gode tekniske grunnferdigheter og lyst til å satse.

– 8–12 år er gullalderen. Det er da den spesifikke motorikken og koordinasjonen skal utvikles. Siden er det begrenset hva som kan tas igjen. Her hjemme legger vi lite til rette for de beste. I stedet satser vi på å bli verdensmestere i bredde. Men er målet å bli fotballspiller på et godt europeisk nivå, er det nærmest avgjørende å spisse tidlig, lød NFAs forklaring i en kronikk i Aftenposten.

Stig Inge Bjørnebye mener tankegangen både er uetisk og uegnet til å slipe nye fotballdiamanter. Han representerer dem som mener at fremtidens stjerner best vokser frem fra en breddefotball med rom for alle.

– Tror de det haster med å bli god? Tror de det er likegyldig om du er født i januar eller desember? skrev han i en svarkronikk, der eksproffen, som selv har bursdag snaut to uker før jul, ga følgende talende eksempel på at ikke alle modnes like fort:

– Jeg ville slutte med fotball da jeg var 15 år etter å ha brukt en uke i Gothia Cup og spilt tilsammen 12 minutter. Fire år senere debuterte jeg på A-landslaget.

I Gjønneshallen er de 24 håpefulle spillerne fra 03-årgangen forlengst nivådelt i to grupper. Leonhardsen tar seg denne ettermiddagen av de 12 antatt dårligste. De som lever farlig den dagen noen skal få beskjeden om at de ikke er gode nok til å få være med videre.

Jeg spør Fotballakademiets leder Terje Lübeck om når på året spillerne i de respektive gruppene er født.

Det aner han ikke.

– Alt vi vet, er at alle er født i 2003.

Slik risikerer han å gå glipp av helt essensiell informasjon.

VOLDSOM EFFEKT.

Undersøkelse etter undersøkelse viser det samme: Den relative alderseffekten har enorm betydning.

55 av de 117 spillerne som var innom Norges guttelandslag (G15) mellom 2004 og 2008, var født i første kvartal. Bare 9 i det siste.

25 av spillerne ble født i januar. Det er åtte flere enn i årets fem siste måneder tilsammen!

Dette er langtfra noe særnorsk fenomen. Da Mexico i 2005 vant det aller første verdensmesterskapet i fotball for 17-åringer, var 19 av troppens 20 spillere født mellom januar og juni.

Sistemann? Han hadde bursdag i juli.

En gruppe forskere som hentet inn personalia fra ti nasjoners yngre lands­lag, fant at 43 prosent av spillerne var født i første kvartal og 9 prosent i siste.

– Fotballen avgir frivillig store deler av talentene i hvert årskull, konkluderer den svenske professoren Tomas Peterson, som har forsket på relativ alderseffekt.

Forskjellene jevner seg noe ut på seniornivå, men spillere født tidlig på året, er overrepresentert også der.

På Norges A-landslag fra 2004 til 2008 var snaut 30 prosent født i førs­te kvartal og 15 prosent i det siste. I eliteserien er tendensen den samme.

– SILING MÅ TIL.

I Gjønneshallen har spillerne fått en pause. Den benytter Bjørnebye, Leonhardsen og Fotball­akademiets sportslige leder, franske Thierry Kopp, til en frisk diskusjon:

Leonhardsen: – Er det så farlig, Stig Inge? Jeg tror det er viktig å gi et godt tilbud til de ivrigste også. Det er bare fotball!

Bjørnebye: – Jeg reagerer på at Norsk Fotballakademi fremstiller det som nødvendig å være her for å bli toppspiller. Det er jo helt feil. Det drives godt i klubber over hele landet. Tilpasset trening og muligheten for hospitering på eldre lag gir gode muligheter også for dem som er kommet lengst.

Kopp: – Vår modell brukes i mange store fotballnasjoner og skaper toppspillere. Norske spillere har altfor dårlige basisferdigheter. Det er en følge av at mange uskolerte pappaer dessverre må stille som trenere og bare setter ut noen kjegler. Her nekter vi ungene å være med hvis det er tydelig at de heller vil drive med skateboard.

Bjørnebye: – Vi er et lite land, vi har ikke råd til å miste noen, og dere behøver uansett ikke å sile ut syv­år­inger.

Kopp: – Jo, alle de store nasjonene gjør det. Tidlig selektering gir flere toppspillere.

HVOR VAR DET DET BUTTA?

Stig Inge Bjørnebye er født i 1969. Det samme er Henning Berg, Lars Bohinen, Ronny Johnsen, Tore Pedersen, Roger Nilsen og Erik Hoftun. Denne årgangen utgjorde stammen i lands­laget som under Drillos ledelse tok seg til to VM-sluttspill på 90-tallet og i noen mirakuløse glimt var rangert som nest best i verden.

Men at akkurat disse spillerne skulle bli best, var langtfra gitt.

I juli 1985 slo Norges guttelandslag, bestående av de ypperste spillerne fra 69-kullet, Danmark 2–0. I lagoppstillingen finner vi Lars Bohinen, men ellers ingen av navnene som siden kom til å prege norsk landslagsfotball.

Også den norske 70-årgangen var kanonsterk, med navn som Leonhardsen, Roar Strand, Dan Eggen, Runar Berg og Håvard Flo. Men på det norske guttelandslaget som i juli 1986 slo Sverige 2-0, finner vi bare Berg.

Jeg har tatt med lagoppstillingene til Gjønneshallen, der Bjørnebye og Leonhardsen studerer dem interessert.

– Det var få i min årgang som lyktes. Jeg tror bare tre av oss fikk spille i eliteserien, sier Leonhardsen.

Bjørnebye nikker:

– De av oss som til slutt når helt opp, knekker en kode omtrent i den alderen. Vi skjønner noe her, sier han og prikker pekefingeren mot tinningen, og her, fortsetter han, og legger håndflaten mot hjertet, før han konkluderer:

– Når vi har forstått hva som skal til, så bare kjører vi på. Det gjorde jeg. Jeg hadde en sinnssvak drive.

– Jeg også. Det viktigste skjer i hodet, istemmer Leonhardsen.

BARE NESTEN.

Så hva skjedde med dem som ikke nådde opp? Manglet de driven? Var de ikke villige til å legge ned arbeidet som kreves for å bli best?

Jeg ringer til Erik Forsaa, en av dem som fortrengte Bjørnebye og de and­re kommende stjernene fra 69-årgangens første kamper med flagg på brystet.

– Jeg fikk vel 15 guttelandskamper, men så maktet ikke klubben min, Åsane, å gi meg den oppfølgingen jeg behøvde gjennom de viktige ungdomsårene. Jeg prioriterte utdannelse. Mange spør om jeg angrer på at jeg ikke satset skikkelig. Det har jeg aldri gjort, for det er slett ikke sikkert jeg ville blitt en del av 90-tallets landslagseventyr uansett. Det er ikke bare beina som skal ha talent, det samme skal hodet.

Per Andree Øritsland var en klippe i 70-årgangen. Hvor ble det av ham?

– Jeg var født tidlig på året. Stor, tidlig utviklet og jævlig god, nesten for god, sier han.

For da han var 15–16 år, ble Øritsland brukt på gutte-, junior- og rekruttlag i moderklubben Vard i Haugesund, samt på kretslag og landslag. Det ble for mye for kroppen.

Da Leonhardsen i 1998 spilte VM i Frankrike, hadde Øritsland lagt opp og fulgte sin gamle lagkompis fra TV-stolen.

– Å, det hadde vært så stort å være med der!

SLUKNER FORT.

Barnestjerner slukner. Det er regelen, ikke unntaket, og langtfra unikt for fotballen.

I fjor la Olympiatoppen og Idrettshøgskolen frem undersøkelsen «Hvorfor de beste ble best», med dybdeinter­vjuer av 18 av Norges internasjonalt mestvinnende voksne utøvere.

Den viste at de aller største stjernene våre ikke var best som barn. Snarere lå de noe etter enerne frem til 14-årsalderen. Imens trente de allsidig, gjorde det bra også i andre idretter, og valgte hovedidrett senere enn de fleste konkurrentene.

– Talent hadde de utvilsomt, men slik de selv oppfatter det, besto talentet i større grad av evne og vilje til trening enn av spesielt gode medfødte anlegg, slås det fast i undersøkelsen.

En grundig kartlegging fra friidretten bekrefter mønsteret: De beste 13-16-åringene på mellom- og langdistanse blir aldri best som seniorer.

Vebjørn Rodal, mannen bak tidenes kanskje største norske idrettsprestasjon, med 800-metergull fra OL i 1996, finnes ikke på statistikken over tidenes beste tider på distansen for 13-, 14- eller 15-åringer. Han får først et slags gjennombrudd som 16-åring, der han står notert med Norges åttende beste tid i årsklassen.

Nylig avdøde Grete Waitz er ikke inne på en eneste topp 20-liste for 13-, 14-, 15- og 16-åringer.

TALENTSPEIDEREN.

Onsdag forrige uke: På Nadderuds kunstgress serie-åpner Stabæks lovende 13-åringer mot Manglerud/Star. I lav kveldssol gleder A-lagstrener Jörgen Lennartsson seg over tekniske lekkerbiskener fra et lag som trenes av den tidligere landslagsspilleren Karl-Petter Løken.

På sidelinjen, 50 meter unna trenerne og stolte foreldre, står en mann alene, med solbriller på den blanke issen og falkeblikk mot spillerne. John Vik heter han, og er talentspeider. Sammen med agent Jim Solbakken representerer han allerede unggutter som Harmeet Singh i Vålerenga, Joshua King og Mats Dæhlie i Manchester United, Håvard Nordtveit i Borussia Dortmund og Omar Elabdellaoui i Manchester City.

Hver måned ser han opptil 45 kamper, i Norge, Sverige, USA, Sør-Afrika og Afrika. Alt som del av en endeløs jakt på den neste uslepne diamanten.

NY SOLSKJÆR?

– Jeg ser noen veldig interessante typer her, men jeg må følge dem i mange flere kamper før jeg aner om de har potensial til å nå virkelig langt, sier han.

Vik kjenner godt til den relative alderseffekten, og prøver ikke å la seg besnære av overlegen fysikk.

– Jeg vurderer teknikk og taktiske valg, men aller mest det mentale. Hvordan takler han motgang? Sutrer han, eller bare står han på enda mer når avgjørelser går ham imot?

Agentavtaler kan ikke tegnes før spilleren er 15, men da har Vik forlengst presentert seg for spiller og foreldre. Magnus Eikrem i Molde er den yngste Vik har kontaktet. Han var 12.

– Yngre spillere er det ikke engang noe poeng i å titte på. Det er ren tombola. Å selektere syvåringer, som Fotballakademiet gjør, er galskap, helt håpløst. Det er plent umulig å si hvem av dem som kommer til å bli god, hvem som vil beholde den enorme treningsviljen som må til. For fotball er egentlig ikke mer mystisk enn at den som trener mest, blir best.

MAGISK GRENSE.

Forskere er enige: 10 000 timer, eller tre timer daglig i ti år, er en magisk grense. Så mye øving må til for å nå verdenseliten på ethvert felt, det være seg ballett, sjakk, musikk eller fotball.

Den engelske professoren Paul R. Ford bestrider ikke at det stemmer. Men da han i påskeuken gjesteforeleser på Idrettshøgskolen om hva som kjennetegner toppspillere og hvordan de har tilegnet seg sine overlegne ferdigheter, understreker han at det i fotball også er helt avgjørende hvor disse timene sankes.

– De som blir best, har spilt suverent mest på løkka som barn. Fellestrening i klubben har ikke vært viktigst for dem før de ble 14-15, sier han.

Fra salen påpeker idrettspsykolog Geir Jordet at flere internasjonale toppklubber har oppdaget det samme. Eksempelvis har nederlandske Feyenoord halvert antall timer med organisert trening for de minste barna. Men, understreker han: Mye lekent løkkespill er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å bli best. De absolutte toppspillerne har i tillegg drevet mest bevisst egentrening.

Blant tilhørerne finner vi også professor Yngvar Ommundsen, som lenge har vært opptatt av problemstillingen.

– Tidligere hadde barn spilt på løkka i tre-fire år før de dro på sin første organiserte trening. Det er ødeleggende med så mye strukturert aktivitet. Og det Fotballakademiet gjør, er helt på trynet. Å dele syvåringer i gode og dårlige gir ingen mening. Dessuten er det en fare for at de som begynner å se på seg selv som veldig gode veldig tidlig, stagnerer når de møter den første motgangen. Og så gir deg seg, de også.

IKKE OK.

Hos Fotballakademiet skal barn på syv og åtte år snart gå på den første smellen, og de profilerte trenerne gleder seg ikke til dagen de skal fortelle noen av sine tillitsfulle disipler at sorry, du får ikke være med mer.

– Det kjennes ikke noe ok. Og jeg er ikke blant dem som tror at denne modellen er den eneste som kan skape toppspillere. Men jeg mener faktisk at vi gjør noe fint for barn her. Det er vondt å lese i avisen at jeg er med på å skape tapere, sier Jan-Derek Sørensen, også han tidligere proff og landslagsspiller.

– Jeg er sikker på at det går bra med dem som får nei. Dette er et ekstratilbud, de får jo spille videre i klubb­lagene sine, påpeker Leonhardsen.

– Jeg tror ikke det er så farlig om fotballen mister noen til andre idretter. Vi behøver ikke å favne absolutt alle, slår Sørensen fast.

Men én ting er å miste de unge til andre idretter. En helt annen er å miste dem til Playstation og inaktivitet. På veien fra Gjønneshallen registrerer jeg enda en gang at løkkene som i min barndom krydde av unger fra skoleklokken ringte ut til mørket falt på, står så godt som tomme.

EPILOG.

En stund etter besøket i Gjønneshallen ringes jeg opp av Terje Lübeck. Han kan fortelle at Norsk Fotballakademi har besluttet å gi hele 03-årgangen anledning til å bli med videre.

– Alle spillerne har vist den rette innstillingen og holder riktig nivå, sier han.

Så riktig svar på coverets spørsmål om hvem som skal ut, er altså: Ingen.

Jeg spør Lübeck om det har noe med den kommende reportasjen

i A-magasinet å gjøre. Svaret er:

Absolutt ikke.

Les også

Siste fra A-magasinet

Siste nytt