Mobbet
og modig

Jeg syntes synd på dem, mobbeofrene. Noe så stakkarslig. Å bli mobbet, eller verre: å la seg mobbe. Noe galt må det være med sånne barn. Hvorfor skille seg sånn ut at man blir utsatt for flertallets hån, hvorfor ikke ta igjen?

Da jeg skulle møte ungdom som ville fortelle sin mobbehistorie i A-magasinet, var jeg altså ikke fri for fordommer. Selv om jeg visste om hakkeloven, og at mobbingen var mobbernes skyld og ansvar. A-magasinet var på parti med dem som ble mobbet, og mot mobberne – selvfølgelig var vi det.

Jeg gikk til møtene med silkehans­kene på. Klar til å synes synd på. Det ble en serie møter som snudde opp ned på mitt syn på hvem som mobber og hvem som blir mobbet – på hvem som er stakkarslig.

De jeg møtte, var reflekterte, selvbevisste og velformulerte. Men det som slo meg mest, var den sterke individualismen, den uttalte viljen til å stille seg utenfor et fellesskap hvis det var nødvendig for å ta vare på egen integritet. Det krever mot. Og nå gjorde de det igjen. Stakk hodet frem og fortalte om sine verste skoledager – og dem hadde det vært mange av – til alle A-magasinets lesere.

Å STÅ FREM.

Etterpå har jeg tenkt på hva det gjorde med dem. Journalister har lang erfaring i å overtale: At noen står frem, er nødvendig for å skape den oppmerksomheten som trengs for at ting skal bli bedre. Bare på den måten kan sykehuskøene bli kortere, byråkratiet kjappere, veiene bedre og mobbingen historie. Det er i hvert fall det vi sier, og noe sant er det kanskje i det. Men egentlig er vi bare på jakt etter den gode historien.

For hvordan reagerer nye venner og medstudenter når de får vite at du har bak deg en barndom som mobbeoffer? Og hva gjør mobberne som kjenner seg igjen i teksten; tar de kontakt for å fortsette trakasseringen, eller kanskje for å si unnskyld?

Og er det noen som tør å ansette et tidligere mobbeoffer?

Ett svar fikk jeg den dagen denne e-posten lå i innkurven:

Hei!

Jeg ble intervjuet i artikkelserien deres om mobbing vinteren 2010, og vil egentlig bare si at jeg er så vanvittig takknemlig for at jeg fikk være med på dette, fordi det har åpnet så mange dører for meg det siste året.

Jeg fikk en helt fantastisk respons etter at jeg sto frem med fullt navn; vilt fremmede kontaktet meg på Facebook bare for å si at de kjente seg igjen i min historie, og at det betydde så mye for dem at noen turte. Kunne jeg tenke meg å gjøre dette her ansikt til ansikt?

Så begynte ballen å rulle, og jeg ble med i undervisningsopplegget Venn1, så nå reiser jeg rundt til skoler over hele landet og snakker om opplevelsene mine og om psykisk helse generelt. I tillegg har jeg vært selvstendig foredragsholder på flere skoler, og snakket mer spesifikt om mobbing som fenomen. Jeg møter mennesker som våger å åpne seg fordi jeg åpner meg først, og vi ser at det hjelper. Det kjennes så godt; endelig er jeg med og utgjør en forskjell for noen andre.

Jeg vet at jeg har tatt skrittet over dørterskelen selv, men tusen, tusen takk for at dere åpnet den første døren!

Sommerhilsen fra

Liv Marie Gustavson

Liv Marie, som mobberne mente var feit og altfor smart. Jenta som leste Mark Twain, John Steinbeck og Sigrid Undset mens de andre barna diskuterte Wendy og Bobsey-barna. Hun som fortalte at hun hadde fått med seg akademisk og filosofisk ballast hjemmefra, men som manglet de instrumentene som trengtes for å klare seg i skolegården og på skoleveien.

Liv Marie, som fortalte at det brune håret hennes egentlig var helt lyst. Men etter årelang mobbing for utseendet sitt, var hun – 26 år gammel – ennå ikke klar for å slutte å farge det.

Møtet med henne en iskald februardag for ett og et halvt år siden forandret mitt – og jeg håper mange av A-magasinets leseres – syn på hvem som blir mobbet.

Nå hadde hun tatt ett års pause fra studiene og reist land og strand rundt med sin historie. Og det begynte med artikkelen i A-magasinet.

Da jeg møter henne igjen, en mild sommerdag på Karl Johan før forrige fredags forferdelige hendelser, sier hun:

– Dette har dratt meg i armen siden ungdomsskolen. Jeg hadde en personlig erfaring som jeg måtte bruke til noe, og følte at min historie var viktig. Jeg ville gjøre noe meningsfullt med den historien.

Så da jeg så oppfordringen om å fortelle min egen mobbehistorie i A-magasinet, tenkte jeg: «Nå bare gjør jeg det.»

Reaksjonen var overveldende. Kjente og ukjente kontaktet henne og takket for at hun turde, og hun har fått noen nye Facebook-venner. For Liv Maries nærmeste familie og venner var det ingen overraskelser i historien, de kjente den godt og var veldig stolte av at hun hadde mot til å fortelle den i A-magasinet.

– Men de var nok litt redde for at jeg skulle gå meg bort i mobbehistorien, at den skulle bli en for stor del av livet mitt. Men det skal den ikke bli. Jeg har brukt ett år på å reise rundt og fortelle. Men nå skal jeg gjøre ferdig mastergraden min og bli marinbiolog.

– Det siste året har ikke fått deg til å vurdere å hoppe over til for eksempel psykologi og bli mobbeekspert?

– Nei, det er uaktuelt. Men jeg kommer nok til å fortsette med dette som et sidespor.

FANTASTISK OPPLEVELSE.

I fjor høst kom Liv Marie i kontakt med Venn1. På det første møtet skrev hun ned sin historie og fremførte den for de andre på kurset. Så dro hun ut i skolen for å fortelle.

– Jeg var så utrolig redd, trodde ikke det gikk an å bli så redd. Men fra førs­te setning hadde jeg elevene bare der. De satt fjetret. Det var en fantastisk opplevelse. Etterpå kom elever bort til meg og takket meg fordi jeg hadde satt ord på det de også hadde opplevd. Da visste jeg at dette kom jeg til å gjøre igjen.

Siden er det blitt mange skoler, og jeg føler meg trygg i situasjonen. Når man åpner seg, lytter folk, og du skaper et rom for at andre kan åpne seg. For selv om min historie er personlig, er den ikke personlig bare for meg. Jeg ser at den treffer både mobbere og dem som blir mobbet, og ikke minst dem som er passive tilskuere. Det er veldig mye dårlig samvittighet, særlig blant de passive.

Noen sier: «Hvordan kunne de gjøre det mot deg, du som er så søt og pen?» Jeg forteller dem at det ikke har noe med det å gjøre. De behøver jo ikke å få vite at jeg hverken var søt eller pen den gangen, for ingen kan gjøre seg fortjent til mobbing.

Jeg har aldri møtt noen som har innrømmet overfor meg at de mobber, men flere har fortalt at de har gjort det før. De trodde ikke det var så alvorlig.

Jeg er sikker på at jeg valgte riktig da jeg ikke ga deg navnet på mobberne

Liv Marie Gustavson

FLERE OPPDRAG.

Jeg har også vært på Høgskolen i Telemark og snakket for studenter der. Det var en ny utfordring å henvende seg til voksne. Deretter ble det et storforeldremøte i Siljan. Det var egentlig et møte for alle i bygda som var interessert i barnas oppvekstvilkår, og det var over 100 mennesker til stede. Jeg kjørte en hel temakveld om mobbing for dem, og hadde laget hele opplegget selv.

I Siljan var mannen min med og hjalp meg med det tekniske. Han kjenner jo dette godt, men det var første gang han hørte meg fortelle hele historien i sammenheng på den måten. Det ble en sterk opplevelse for ham også.

– Tror du at du har bidratt til mind­re mobbing?

– Nei, det tror jeg ikke. Det at noen står på utsiden, og muligheten for at man selv kan bli holdt utenfor, kan være en veldig sterk kraft når det gjelder gruppementalitet. Mobbingen vil alltid være der. Men vi må bli flinkere til å håndtere den, og det håper jeg at jeg har bidratt til.

– Nettet er nådeløst. Hva tenker du om at din mobbehistorie kan dukke opp i mange sammenhenger, som når du søker jobb?

– Den arbeidsgiveren som ikke vil ansette meg fordi jeg ble mobbet på skolen, vil ikke jeg jobbe for.

MELDING FRA MOBBERNE.

– Har du hørt noe fra mobberne?

– Noen opprettet en anonym Facebook-profil. Der skrev de at dette var vann under broen, og at det var barnslig av meg å rippe opp i det. De skrev også endel annet som ikke egner seg på trykk. Etter hva jeg hører, har noen av dem forandret seg, men ikke alle.

– Hvordan var det å bli intervjuet av A-magasinet?

– Spørsmålene dine var ikke vans­kelige å svare på, bortsett fra ett: Du spurte om jeg kunne gi deg navnet på mobberne, sånn at du kunne kontakte dem og få deres historie. Jeg svarte at det måtte jeg tenke over, og jeg brukte lang tid på å reflektere over det. Etter det som skjedde via den anonyme Facebook-profilen, er jeg nå sikker på at jeg valgte riktig da jeg ikke ga deg navnene.

Dette er min historie, og den vil jeg eie. Nå har jeg fortalt den, og nå skal jeg videre.

Til høsten skal håret bli blondt igjen. Jeg er klar for det nå.