Hjemme-best-gutten

VI ER EN FAMILIE på fire, med en datter på åtte og en sønn på snart seks år. Som mange andre søskenpar er barna meget forskjellige, særlig når gjelder å være borte fra mamma og pappa. Datteren vår takler det bra, det være seg på skolen/SFO, på besøk hos venninner/slektninger, i bursdagsselskaper eller i forbindelse med overnattinger. Da hun begynte i barnehagen, virket hun trygg fra første dag så å si, og hun har hatt barnevakt siden hun var bitte liten.Sønnen vår er hennes rake motsetning. Det tok lang tid før vi kunne forlate ham i barnehagen uten at han gråt, og de første to årene hadde han vanskelig for å forholde seg til vikarer. Dette er blitt bedre med årene. Han liker ikke å gå i bursdagsselskaper. Én av oss må alltid være til stede den første halvtimen. Men så er det greit at vi går, og han er strålende fornøyd når vi henter ham.Nå har onkel og tante spurt om han vil overnatte hos dem sammen med storesøster. Det innebærer at han får være sammen med sin beste venn (kusinen), men han vil ikke. Han sier at han kommer til å savne oss så fælt og gråter bare ved tanken. Vi har tilbudt ham å komme og hente ham dersom han gjør et forsøk, men ifølge ham selv er ikke det et alternativ. Han tør heller ikke besøke venner uten at vi er med, og barnevakter er en utfordring selv om det er onkler/tanter/besteforeldre som han har et nært forhold til.Vi voksne er sjelden alene som en følge av dette og går nesten ikke ut sammen. Slik må det gjerne fortsette. Men samtidig ønsker vi ikke å gjøre gutten vår en «bjørnetjeneste», dersom det er hva vi gjør. Skolestart til høsten kan bli en stor utfordring siden han ikke kjenner noen som skal begynne på samme skole. Vi ønsker råd om hva som er best for gutten vår, og om hvordan vi bør gå frem.

SVAR:

Du beskriver en blanding av «hjemlengsel» og sosial engstelse som det er vanskelig for meg å si noe konkret om. Min beste kliniske erfaring er at begge former for engstelse, tilbakeholdenhet og usikkerhet, ofte er blitt vesentlig mindre når jeg eller en annen familieterapeut har hatt et par samtaler med familien. Det virker som om familiens konstruktive beskjeftigelse med barns vanskeligheter har stor helende betydning uten at noen av partene egentlig har gjort noen ny oppdagelse eller har skiftet holdning eller strategi.

Viktige spørsmål.

Ofte blir man nysgjerrig på «årsaken» til symptomer eller lidelser – selv om det sjelden hjelper så mye når man tror at man har funnet den. Men her er noen spørsmål dere kan stille dere selv:Har én av foreldrene opplevd noe tilsvarende som barn – eller som voksen hatt en opplevelse av sosialt ubehag eller manglende kompetanse i sosiale sammenhenger med mange og/eller fremmede mennesker? Dersom det er tilfellet, er det viktig at den voksne deler sine opplevelser, tanker, følelser og eventuelle strategier med gutten.Kan sønnen deres ha opplevd øyeblikk av såkalt separasjonsangst som ganske liten? Minutter der ingen hørte eller kunne reagere på gråten hans? Episoder der faren eller moren måtte gå fra ham mens den andre ble igjen?Har én av foreldrene på et tidlig tidspunkt i livet hans selv vært redd og usikker og av den grunn signalisert at de trengte ham for å dempe opplevelsen av ensomhet?Har det vært en krise (skjult eller åpen) i parforholdet deres som lett kan gjøre små barn redd for at familien skal oppløses og overbevise barnet om at det må bli hjemme for å passe på de voksne?

Ta grep.

Som sagt forteller våre teorier om problemets opprinnelse, og bare i sjeldne tilfeller hva vi skal gjøre for å løse det. I deres sønns erfaringsverden finnes det en sum erfaringer som han og dere kan bygge på. Der eksisterer både engstelsen og uviljen mot adskillelse, men også gode erfaringer med at det går an å ha det fint (alene) sammen med andre.I stedet for å konsentrere all energi om barnets problem er det ofte en bedre idé at de voksne som en begynnelse tar hånd om sine egne behov og grenser. I deres tilfelle handler det om et behov for å kunne gå ut alene sammen litt oftere enn dere har villet gjøre til nå. Si følgende til gutten: «Vi vil gjerne kose oss sammen alene, og derfor går vi ut i kveld. Det betyr at dere skal ha barnevakt. Jeg vet godt at du ikke liker det, men vi trenger simpelthen å være alene – uten barn – av og til». Lytt til protestene hans, men fortell likevel barnevakten at han gjerne må være trist og lei seg. Etter et par ganger blir det lettere for begge parter.Den finske psykiateren Ben Furman har skrevet en fin bok om hvordan man kan hjelpe barn med å løse det vi voksne kaller «problemer». Han erstatter simpelthen «behandling» med læreprosesser. Boken er oversatt til norsk og har tittelen Barn kan, og jeg tror at dere vil finne en del inspirasjon i den.

Få hjelp.

I deres sted ville jeg nok begynne med et par samtaler med en erfaren familierådgiver. Men husk at alle skal delta. I disse samtalene kan foreldrene også snakke om sine tanker vedrørende skolestart. Ikke for å uttrykke angst eller usikkerhet, men simpelthen som uttrykk for empatisk omsorg. Det vil gi sønnen deres muligheten til å bruke noen måneder på å «ruste seg» til den store overgangen. Prosessene som denne typen samtaler setter i gang, er ofte ikkeverbale og delvis ubevisste. Så vær forsiktig med å være for målrettet. I mellomtiden kan dere handle etter magefølelsen deres, som jo har vært fine veiledere til nå. Begge parter må likevel innstille seg på at forandringen ikke vil komme uten gråt.