Evig behov for bekreftelse

JEG ER EN KVINNE på vel femti år som har slitt og sliter i parforhold. Jeg har et langt ekteskap bak meg med to flotte døtre. I mitt ekteskap fikk jeg ikke nok nærhet og oppmerksomhet og led under følelsen av å være «et slags møbel» i huset, nærmest tatt for gitt. Det manglet også en direkte kommunikasjon og åpenhet, og vi var så utrolig forskjellige i måten å uttrykke oss på. En sjelden gang klemte vi hverandre, og sex ble mer og mer sjeldent. I perioder kunne vi ha det bra, men det manglet en inderlighet og varme, som jeg så sårt trengte.

Mitt problem er at jeg opplever nesten det samme i nye parforhold; et utrolig sterkt behov for å bli sett, omfavnet og verdsatt på ulike måter. Dette er noe jeg ikke klarer å neglisjere. Jeg vet dette skriver seg fra barndommen. Jeg husker jeg gikk rundt og nærmest ba om unnskyldning for at jeg var til. Det var egentlig ikke plass til meg, jeg ble alltid nedprioritert. Mine reaksjonsmønstre den gangen er jo ikke anvendbare lenger. Men når jeg har ekstra mye å forholde meg til i hverdagen – livet gir og livet tar – blir jeg også veldig sårbar og liksom ei lita jente igjen med et utrolig stort behov for å bli omfavnet, sett og tatt vare på.

Mitt spørsmål er: Hvordan skal jeg få til et godt parforhold? Kan jeg forvente at min kjæreste SER at jeg trenger omsorg? Må jeg virkelig spørre om nærhet og varme, spørre om å få en klem/bli holdt rundt? Selv har jeg masse å gi i et parforhold. Jeg er en kvinne som mange vil kalle ressurssterk og har mange jern i ilden. Kanskje nettopp fordi jeg følte meg lite verd som ung, må jeg i dag kompensere for mitt eget verd med aktiviteter som gir meg oppmerksomhet.

Huff, det er slitsomt å leve slik. Samtidig får man sosiale relasjoner og venner, noe som jo er veldig hyggelig. Og jeg har masse livsenergi og pågangsmot, men tåler dårlig å få negativ kritikk og bli oversett. Det svir skikkelig. Alt som smaker av avvisning og avstand er hjertevondt å oppleve for meg. Jeg har også lett for å bli begeistret for andre menn når jeg får litt oppmerksomhet og vennlighet. Da kan jeg lengte etter å ha slik nærhet man bare har til sin kjæreste. Heldigvis ser jeg dette og passer godt på, slik at jeg ikke skal ødelegge mitt forhold med utroskap. Hvilke savn kan man klare å leve med? Og er det bedre å leve alene, uten å være i et kjæresteforhold, for da blir man så sårbar? Da har man heller ingen forventninger. Kanskje det er mitt eget ego og savn som styrer alt i livet mitt? Er det håp for meg?

SVAR:

Ja, selvsagt er det håp for deg – du kan helt sikkert oppleve å få et godt parforhold. Men da trenger du å finne en partner som kan ivareta dine behov for omsorg, nærhet og varme. Og kanskje har dine partnere til nå ikke vært i stand til det. Det betyr likevel ikke at det er håpløst.

Vi mennesker er forskjellige med hensyn til hva vi ønsker og trenger av partneren vår. Noen har behov for en man kan dele det aller meste med, og som gir mye oppmerksomhet og bekreftelse, mens andre foretrekker å være mer selvstendige og uavhengige av partneren sin. Du hører åpenbart til den første gruppen. Derfor trenger du en som er spesielt kjærlig og omsorgsfull. Dette bør være et overordnet mål i møte med mulige partnere.

Vær på vakt.

I starten av et parforhold er det riktignok ikke så lett å se forskjell på hvem som har mye å gi, og hvem som ikke har det. For da er kjæresten ofte mer enn nok oppmerksom og interessert. Og selv er en gjerne så forelsket at en ikke ser, eller ikke vil se, at omsorgen og empatien kanskje ikke stikker så dypt. En utfordring for deg vil derfor være, tenker jeg, å se forbi det innledende spillet, hvor de aller fleste bestreber seg på å fremstå i mest mulig gunstig lys. Og prøve å se hva som bor bak flørtingen og kurtisen. Det krever at du har et kritisk blikk på mulige partnere, og kanskje mer enn du er vant til eller komfortabel med. I tillegg er det viktig at du helt fra starten står frem som den du er – med all din sårbarhet og utrygghet, og at du ikke faller for fristelsen til å seile under falskt flagg. Da vil du forhåpentlig tidlig kunne «luke ut» dem som ellers ville falt igjennom på et senere tidspunkt.

Men kanskje stikker problemet ditt dypere, i den forstand at du har en tendens til å falle for de feil mennene? De som er fulle av seg selv og som ikke kan gi deg den omsorgen og bekreftelsen du trenger. Barn som har vokst opp med manglende aksept og kjærlighet, har nemlig en tilbøyelighet til å søke partnere som repeterer barndommens savn og lengsler. Fordi følelsesmessig neglisjering og avvisning – paradoksalt nok, føles trygt. For slik har det alltid vært – det er den eneste virkeligheten en kjenner. Og innerst inne føler en gjerne at en ikke fortjener bedre. Hvis det er slik med deg, er det like mye behov for å rette blikket innover som utover. For da trenger du å utforske hva det er i ditt liv som gjør at du tiltrekkes av menn som ikke kan ivareta dine behov. Det gjør du kanskje best sammen med en terapeut.

Ikke kleng.

Men det er også – under alle omstendigheter, viktig å få til et samspill som i størst mulig grad utløser den omsorgen du trenger. For selv med en omsorgsfull partner, er det alltid en fare for at du kan utløse tilbaketrekning eller avvisning dersom du blir for klamrende eller krevende. Helt konkret: Det er mye bedre å be om omsorg når du trenger det, enn å håpe at partneren din skal forstå det av seg selv, og så bli såret hvis han ikke ser dine behov.

Hvordan du har det i parforholdet ditt handler altså ikke bare om hvorvidt dere matcher hverandre, men mest av alt om hvordan dere evner å utløse gode eller dårlige sider hos hverandre. Et positivt samspill fordrer at dere begge er villige til å gi og ta når dere har ulike interesser og behov, og at dere klarer å sette hensynet til parforholdet og familien fremfor egne hensyn. På dette området kan vi sannsynligvis alle bli bedre, og det gjelder sikkert deg også? Lykke til!

Mitt problem er at jeg opplever nesten det samme i nye parforhold; et utrolig sterkt behov for å bli sett, omfavnet og verdsatt på ulike måter. Dette er noe jeg ikke klarer å neglisjere. Jeg vet dette skriver seg fra barndommen. Jeg husker jeg gikk rundt og nærmest ba om unnskyldning for at jeg var til. Det var egentlig ikke plass til meg, jeg ble alltid nedprioritert. Mine reaksjonsmønstre den gangen er jo ikke anvendbare lenger. Men når jeg har ekstra mye å forholde meg til i hverdagen – livet gir og livet tar – blir jeg også veldig sårbar og liksom ei lita jente igjen med et utrolig stort behov for å bli omfavnet, sett og tatt vare på. Mitt spørsmål er: Hvordan skal jeg få til et godt parforhold? Kan jeg forvente at min kjæreste SER at jeg trenger omsorg? Må jeg virkelig spørre om nærhet og varme, spørre om å få en klem/bli holdt rundt? Selv har jeg masse å gi i et parforhold. Jeg er en kvinne som mange vil kalle ressurssterk og har mange jern i ilden. Kanskje nettopp fordi jeg følte meg lite verd som ung, må jeg i dag kompensere for mitt eget verd med aktiviteter som gir meg oppmerksomhet. Huff, det er slitsomt å leve slik. Samtidig får man sosiale relasjoner og venner, noe som jo er veldig hyggelig. Og jeg har masse livsenergi og pågangsmot, men tåler dårlig å få negativ kritikk og bli oversett. Det svir skikkelig. Alt som smaker av avvisning og avstand er hjertevondt å oppleve for meg. Jeg har også lett for å bli begeistret for andre menn når jeg får litt oppmerksomhet og vennlighet. Da kan jeg lengte etter å ha slik nærhet man bare har til sin kjæreste. Heldigvis ser jeg dette og passer godt på, slik at jeg ikke skal ødelegge mitt forhold med utroskap. Hvilke savn kan man klare å leve med? Og er det bedre å leve alene, uten å være i et kjæresteforhold, for da blir man så sårbar? Da har man heller ingen forventninger. Kanskje det er mitt eget ego og savn som styrer alt i livet mitt? Er det håp for meg? SVAR: Ja, selvsagt er det håp for deg – du kan helt sikkert oppleve å få et godt parforhold. Men da trenger du å finne en partner som kan ivareta dine behov for omsorg, nærhet og varme. Og kanskje har dine partnere til nå ikke vært i stand til det. Det betyr likevel ikke at det er håpløst. Vi mennesker er forskjellige med hensyn til hva vi ønsker og trenger av partneren vår. Noen har behov for en man kan dele det aller meste med, og som gir mye oppmerksomhet og bekreftelse, mens andre foretrekker å være mer selvstendige og uavhengige av partneren sin. Du hører åpenbart til den første gruppen. Derfor trenger du en som er spesielt kjærlig og omsorgsfull. Dette bør være et overordnet mål i møte med mulige partnere. Vær på vakt. I starten av et parforhold er det riktignok ikke så lett å se forskjell på hvem som har mye å gi, og hvem som ikke har det. For da er kjæresten ofte mer enn nok oppmerksom og interessert. Og selv er en gjerne så forelsket at en ikke ser, eller ikke vil se, at omsorgen og empatien kanskje ikke stikker så dypt. En utfordring for deg vil derfor være, tenker jeg, å se forbi det innledende spillet, hvor de aller fleste bestreber seg på å fremstå i mest mulig gunstig lys. Og prøve å se hva som bor bak flørtingen og kurtisen. Det krever at du har et kritisk blikk på mulige partnere, og kanskje mer enn du er vant til eller komfortabel med. I tillegg er det viktig at du helt fra starten står frem som den du er – med all din sårbarhet og utrygghet, og at du ikke faller for fristelsen til å seile under falskt flagg. Da vil du forhåpentlig tidlig kunne «luke ut» dem som ellers ville falt igjennom på et senere tidspunkt. Men kanskje stikker problemet ditt dypere, i den forstand at du har en tendens til å falle for de feil mennene? De som er fulle av seg selv og som ikke kan gi deg den omsorgen og bekreftelsen du trenger. Barn som har vokst opp med manglende aksept og kjærlighet, har nemlig en tilbøyelighet til å søke partnere som repeterer barndommens savn og lengsler. Fordi følelsesmessig neglisjering og avvisning – paradoksalt nok, føles trygt. For slik har det alltid vært – det er den eneste virkeligheten en kjenner. Og innerst inne føler en gjerne at en ikke fortjener bedre. Hvis det er slik med deg, er det like mye behov for å rette blikket innover som utover. For da trenger du å utforske hva det er i ditt liv som gjør at du tiltrekkes av menn som ikke kan ivareta dine behov. Det gjør du kanskje best sammen med en terapeut. Ikke kleng. Men det er også – under alle omstendigheter, viktig å få til et samspill som i størst mulig grad utløser den omsorgen du trenger. For selv med en omsorgsfull partner, er det alltid en fare for at du kan utløse tilbaketrekning eller avvisning dersom du blir for klamrende eller krevende. Helt konkret: Det er mye bedre å be om omsorg når du trenger det, enn å håpe at partneren din skal forstå det av seg selv, og så bli såret hvis han ikke ser dine behov. Hvordan du har det i parforholdet ditt handler altså ikke bare om hvorvidt dere matcher hverandre, men mest av alt om hvordan dere evner å utløse gode eller dårlige sider hos hverandre. Et positivt samspill fordrer at dere begge er villige til å gi og ta når dere har ulike interesser og behov, og at dere klarer å sette hensynet til parforholdet og familien fremfor egne hensyn. På dette området kan vi sannsynligvis alle bli bedre, og det gjelder sikkert deg også? Lykke til!