For noen år siden kom jeg tilfeldigvis i skade for å overhøre en samtale mellom to bekjente av meg, hvor de omtalte meg som en tøffelhelt. Der og da ble jeg utrolig såret og skuffet over at de kunne snakke slik om meg bak min rygg. Men da jeg tenkte på det etterpå, måtte jeg innse at jeg på mange måter levde opp til denne karakteristikken. Jeg er en tøffelhelt – også i egne øyne. Det gjorde at jeg ikke lenger følte meg så såret og skuffet over deres baksnakking, men desto mer skamfull på egne vegne.
Det har ikke alltid vært sånn. Men i løpet av nesten 30 års ekteskap har vi gradvis utviklet et mønster hvor min kone bestemmer det aller meste i hverdagen, mens jeg føyer meg lydig etter hennes kommando.
Det har ikke manglet på «opprør» fra min side, mest før i tiden, men hun overkjører meg fullstendig. For hun er mye sterkere enn meg verbalt, og sikkert også intellektuelt, og setter meg så grundig på plass at jeg alltid blir stående igjen som den store taperen.
Noen ganger har jeg hatt lyst til å slå når hun hakker på meg. Men jeg har aldri tydd til vold. For det bryter fullstendig med min natur og mine verdier, men like mye fordi jeg ikke tør. Da ville jeg virkelig blitt en taper både i mine og hennes øyne. I stedet veksler jeg mellom å føye meg og slikke mine sår når jeg føler meg overkjørt. Og prøver så godt jeg kan å forsvare det lille av selvrespekt som jeg ennå har igjen.
Mangler mot.
Når vi ikke har gått fra hverandre for lenge siden, skyldes det at vi begge mangler mot og initiativ. På en eller annen måte er vi blitt avhengige av hverandre gjennom alle disse årene. Vi traff hverandre allerede i slutten av tenårene og har ingen annen erfaring enn hverandre. Hensynet til barna – vi har tre stykker, har nok også hatt sitt å si. Mer før da de var små og bodde hjemme. Nå som de er flyttet ut, kan vi ikke på samme måte bruke dem som unnskyldning.
En annen grunn til at jeg har holdt ut i alle disse årene, er at hun på sitt beste faktisk kan være veldig god og omsorgsfull, og at vi tross alt har hatt mye godt sammen i disse årene. Så lenge jeg avfinner meg med at hun bestemmer, og klarer å innfri hennes krav og forventninger, kan vi ha det nokså bra. Og det er sikkert derfor jeg ennå er glad i henne, for det er jeg. Jeg tror også hun er glad i meg på sitt vis, ellers hadde hun vel ikke vist den omsorgen som hun noen ganger gjør. Men det er likevel ikke til å nekte at forholdet er blitt dårligere med årene, og at hverdagene preges altfor mye av dirigering og hakking fra hennes side. Hvor jeg altså blir en nokså stakkarslig tøffelhelt.
Fra mitt ståsted er det vanskelig å se hvordan dette mønsteret kan endres. Men om du har noen gode råd, er jeg veldig takknemlig.
SVAR:
Mønstre som har etablert seg over så mange år, er vanskelige å bryte. Men ikke umulig. For når man først tar tak i et fastlåst problem, slik du nå har gjort, stiller man gjerne nye spørsmål. Man ser samspillet med nye øyne og prøver ut nye reaksjonsmåter. Og dermed skapes det en ny situasjon – som i beste fall kan føre til grunnleggende endringer. I deres tilfelle handler det om å få mer balanse og likeverd i samspillet. Og det trenger dere tydeligvis.
I og med at du mange gange har gjort «opprør», har du åpenbart prøvd. Men du er blitt stående igjen som den store taperen – som du skriver. Derfor må det nå foregå på en annen måte enn alle dine tidligere «opprør». Du skriver ingenting om hvordan disse har foregått, men det ville ikke overraske meg om det først og fremst har vært i form av enkeltstående episoder hvor du ikke har akseptert hennes styring. Og som i neste omgang har ført til en krangel hvor du har følt deg overkjørt.
Men det du trenger, er å ta et oppgjør med hennes generelle dominans og styring. Samtidig er det viktig at du definerer noen konkrete situasjoner eller behov som er viktig for deg, og hvor du føler at hun overkjører deg. Og hvor du viser at du ikke lenger aksepterer hennes dominans. Du må altså peke på det generelle mønsteret, samtidig som du gir konkrete eksempler. Og du må kombinere teori og praksis – altså det du sier og det du gjør. Dessuten må du prøve å unngå at det utvikler seg til krangler eller diskusjoner som du opplever å tape.
For det å forsvare sine grenser og sin integritet i et parforhold, handler ikke om å vinne eller tape. Men om å være tydelig og klar. Hvis du føler at hun prøver å overkjøre deg på noe som er veldig viktig for deg, bør du helst unngå å gå inn i en diskusjon (som du kan tape), men heller sette helt klare grenser ved å si noe sånt som: «Det kan jeg bare ikke akseptere, uansett hva du sier» eller «Jeg hører hva du sier, men for min del blir ikke dette aktuelt».
Krever mot.
Å utfordre hennes dominans på en grunnleggende måte, vil sannsynligvis kreve mer besluttsomhet, mot og styrke av deg, enn dine tidligere «opprør». Og kanskje tviler du på om du er i stand til å mobilisere disse kvalitetene. Det kan jeg i så fall godt forstå, like fullt er det viktig at du tar inn over deg at dette virkelig handler om å forsvare selvrespekten din – som du selv påpeker. Jo mer du understreker det, jo mer indre kraft vil du klare å mobilisere.
For øvrig kan det sikkert være lurt å alliere seg med en terapeut – for å få støtte og innspill i denne prosessen. Ellers er det viktig å ha realistiske forventninger: Din kone kommer sikkert alltid til å være en mer dominerende type enn du er, og det kan du ikke forandre. Men du kan forandre hvordan du forholder deg til hennes dominerende side, og særlig på de områdene som er spesielt viktig for deg: Ved å stå mer opp mot henne, og sette klarere grenser.
Men noen ganger kan det kanskje være lurt å gjøre det motsatte; prøve å gjøre noe med det som hun hakker på deg for – om det er mulig. For mange ganger når den ene parten hakker på den andre, kan det være gode og forståelige grunner til det. Og kanskje er det også slik hos dere? Lykke til videre, i alle fall!
Kommentarer