Kjemp for kjærligheten

«Alle lykkelige

familier ligner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Dette skriver Leo Tolstoj i åpningen av «Anna Karenina», en storslagen fortelling som rommer mye av både lykke og ikke minst, ulykke. Og det er sant, lykken er en tilstand som vi lett kjenner igjen, og som folk flest beskriver noenlunde på samme måte. Ulykken derimot, har mange navn og mange ansikter. Noen ganger er den synlig og høyst gjenkjennelig, andre ganger tilslørt og nesten umulig å oppdage. Vi spør hverandre: «Hvordan går det?». Og vi svarer: «Takk, bare bra». På overflaten har vi alle det nesten alltid bra. Sånn sett ligner vi hverandre. Men det finnes også en underside, en side hvor vi fremtrer som unike individer forskjellig fra alle andre. Her råder det ofte bekymringer og uro som vi helst ikke deler med andre enn våre aller nærmeste eller kanskje bare med en terapeut.Og som terapeut møter jeg mange mennesker som slipper meg inn i sine hemmelige rom bak vellykkede fasader og tillærte konvensjoner, bak løgn og fortielse, til et sted hvor de ikke forstiller seg, ikke prøver å dekke over, men tvert imot trer frem med all sin tvil og usikkerhet. Og her er folk som regel langt mer sammensatte og reflekterte, mer sårbare og åpne, og følgelig også mer interessante, enn på overflaten.

For lite og for mye.

Jeg jobber mye med par. Par som sliter med å finne ut av samlivet sitt. Av og til er det for lite av noe; av nærhet, kommunikasjon, sex, eller kjærlighet. Andre ganger er det for mye av noe; krangling, konflikter, utroskap, vold og trusler. Ofte er det begge deler. Det vil si, nå til dags er det som regel mest av det første. Det er også slike mangeltilstander som er de vanligste årsakene til at par gir opp og flytter fra hverandre. Tidligere, for noen tiår siden, handlet både familierådgivning og skilsmisser mest om overskuddstilstandene. Man måtte ha en objektiv grunn for å skille seg, og det var gjerne vold, fyll eller utroskap. Man fikk ikke innvilget skilsmissen uten. Uansett, når par oppsøker meg eller andre terapeuter har de gjerne slitt med samlivsproblemer i lang tid. Mange ganger i altfor lang tid. Gjennomsnittstiden med problemer før man oppsøker hjelp, er faktisk over fem år. Og i løpet av denne tiden tærer misnøyen og frustrasjonene på alt det som i utgangspunktet gjorde at partene valgte hverandre på forelskelsen, kjærligheten, tilknytningen, fellesskapet. Resultatet kan bli at det utvikler seg følelsesmessige konflikter, eller følelsesmessig avstand, som på ett eller annet tidspunkt ikke lenger lar seg ignorere eller fornekte. Og da, om ikke før, tvinger gjerne behovet for hjelp seg frem. Men da er det dessverre mange ganger for sent. For ingen terapeut kan klare å blåse liv i et dødt samliv. Og selv om parforholdet ikke et helt tappet for følelser hvilket det sjelden blir har partene ofte sagt og gjort så mye sårende underveis at forholdet likevel ikke lar seg reparere. Skadene er ubotelige. I så fall vil valget stå mellom å fortsette et samliv med alvorlige mangler og å skille lag. De fleste velger det siste. Den amerikanske psykologen John Gottman, som kanskje er den mest sentrale forskeren innen familieterapifeltet, anslår på bakgrunn av en rekke studier at bare mellom 10 og 20 prosent av parene virkelig har utbytte av å gå i terapi. De øvrige oppnår liten effekt, eller effekten forsvinner i løpet av et år eller to. Ikke rart at skilsmissetallene er høye.

Søk hjelp i tide.

Men det trenger ikke å være slik. Utfordringen er å ta tak i det som er vanskelig i samlivet, i uenigheter og interessemotsetninger som alle parforhold opplever, før det rekker å utvikle seg til uforsonlige og fastlåste konflikter. Og å sørge for å holde fellesskapet, engasjementet og kommunikasjonen levende. Det krever oppmerksomhet og bevissthet. Når folk sliter i årevis før man oppsøker hjelp, handler det mye om at man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på hvordan man har det i parforholdet, og at man derfor ikke ser behovet for endring. Eller at man ikke ønsker å ta tak i problemene. Ofte er det kvinnene som først registrerer misnøyen og som setter ord på den. Og det er også kvinnene som vanligvis tar initiativet til å oppsøke hjelp. Mannen på sin side opplever i mange tilfeller ikke problemene like sterkt. Og selv om han gjør det, hender det altfor ofte at han motsetter seg å gå i parterapi. Han vil heller at de ordner opp på egen hånd, sier han gjerne. Noen nekter helt til de får kniven på strupen, og konen nærmest står der med pakket koffert og ungene i hånden klar til å forlate ham. Først da er han villig til å søke hjelp. Spalter som denne kan sannsynligvis bidra til at folk blir seg mer bevisst samlivets små og store utfordringer, slik at man kan forholde seg til problemene mest mulig konstruktivt i stedet for å feie dem under teppet. Og forhåpentlig vil du som leser oppleve å få tips og råd som er nyttige når det gjelder dine konkrete problemer. Men som leser kan du også selv bidra med innspill, betraktninger og erfaringer som kan være verdifulle for andre. Derfor håper jeg at «Leve sammen» vil fortsette å være et dynamisk forum for samlivsspørsmål, når jeg nå overtar stafettpinnen etter Sissel Gran.