Mannens overgangsalder

Hvor dramatisk er egentlig «40-årskrisen»?

KAN MANNEN OGSÅ være i en form for overgangsalder? Jeg har vært gift i mange år og har hatt mye bra, men på grunn av stor forskjell på mitt og min manns lynne/humør har det til tider røynet på. Han er blitt mer stille og noe tung i humøret med tiden. Han sier ikke noe om hva dette er eller hvorfor han er slik, selv om jeg spør.

For meg gjør dette noe med stemningen, mitt gode humør endrer seg – det føles trykkende, og jeg blir sliten og lei meg av det. Jeg har i flere år tatt dette opp og blant annet spurt om vi kan gå til samtale – prøve å belyse hva som er hva. Men han vil ikke. Og da endte det jo med at jeg ble veldig betatt av en sprudlende og glad person som jeg har møtt. Dette er kun en overfladisk, uskyldig kontakt, men jeg vet jo hvorfor jeg er betatt – for han representerer det jeg savner i hverdagen. Hva synes du jeg skal gjøre? Har det noe for seg å gå alene til samtale?

SVAR:

La meg begynne med ditt første spørsmål: Ja, mange menn opplever en form for overgangsalder, selv om det ikke er på samme måte som for kvinnene. Hos menn kalles det gjerne «midtlivskrise» eller «40-årskrise», men den kan like gjerne inntreffe i 50-årsalderen og trenger slett ikke å fremstå som noen krise. Det typiske er at man blir mer kritisk eller skeptisk til det livet man er vant til å leve, og at man ønsker å prøve ut noe nytt, for eksempel en ny partner, en ny karrière, nye fritidsaktiviteter, etc. Som oftest innebærer det ingen dramatiske endringer eller omveltninger i livet, men handler mer om en gradvis orientering i litt nye retninger.

Når du spør om dette, er det vel fordi du lurer på om mannen din kan være i en slags overgangsalder? Og det kan godt tenkes. At han er blitt mer stille og tung i humøret, som du skriver, kan i seg selv være uttrykk for en midtlivskrise. Men kanskje er han også deprimert. Eller kan det tenkes at han har en annen på si? Forandringer i humør og aktivitet kan nemlig ha svært ulike årsaker. Og hva som er grunnene i din manns tilfelle, er ikke godt å si. Uansett, det du opplever som forandringer hos din mann, sår naturligvis usikkerhet og tvil hos deg. Når han i tillegg nekter å bli med til familierådgivning, er det forståelig at du etter hvert begynner å åpne opp øynene for andre menn.

Finn ut mer.

Spørsmålet er hva du bør gjøre. Først av alt er det viktig å få større klarhet i hva som foregår. Og da trenger du å få ham i tale. Nå vet jeg ikke hvordan du har gått frem til nå. Men det er to feil som er vanlig å gjøre i møte med partnere som har en tendens til å trekke seg unna – og kanskje gjelder det også for deg? Du kan være for pågående og masete, slik at han opplever seg som angrepet og kritisert. En naturlig reaksjon vil da være å bli defensiv og unnvikende, eller å svare med motangrep og bebreidelser. Eller du kan være for utydelig og indirekte, slik at han enten ikke helt forstår hva du mener, eller hvor viktig dette er for deg. Kvinner har ofte en svakhet for begge disse tilnærmingene, og menn har lett for å ty til taushet og avvisning, eller motangrep, når de blir konfrontert med ubehagelige ting. Tilsammen bidrar dette til kommunikasjonssvikt i mange parforhold.

Kan det tenkes at han reagerer sånn som han gjør fordi du formidler din bekymring på en lite hensiktsmessig måte? I så fall er det en god mulighet for at du kan få ham mer ut på banen dersom du klarer å uttrykke deg på en tydelig og samtidig konstruktiv (ikke-bebreidende) måte. For eksempel ved å si noe sånt som: «Jeg føler meg veldig usikker på hvor jeg har deg for tiden, og jeg vil virkelig at vi kan snakke ut om hvordan vi har det sammen». Det er slett ikke så lett å være like konstruktiv når man tar opp tema som man er frustrert over eller bekymret for. Men ved å være bevisst og kritisk til hvordan man ordlegger seg, er det som regel lettere å opptre konstruktivt, enn om man buser ut med alt som faller en inn. I alle fall, dersom du får til å uttrykke deg på en konstruktiv måte, bør du kunne forvente noe mer enn taushet og avvisning fra hans side. Hvis han likevel ikke kommer deg i møte, tyder det på at han mangler vilje eller evne til å ta tak i problemene. Og begge deler gir grunn til bekymring.

Større avstand.

Av det du skriver får jeg for øvrig inntrykk av at det alltid har vært stor forskjell mellom dere i humør og lynne. Og når forskjellene er store, er det alltid en fare for at man utvikler seg i ulik retning, og at avstanden bare blir større og tydeligere over tid. Kanskje er det mest av alt en slik utvikling du kjenner på, heller enn at han har forandret seg spesielt mye. Eller kanskje handler det mest av alt om at du har forandret deg – og synet på ham. På den måten at du i dag ser og reagerer på egenskaper ved ham, som du ikke tidligere var så opptatt av?

Behovet for å ta tak i problemene blir uansett ikke mindre av den grunn, snarere tvert om. Og utsiktene til bedring blir vel heller ikke bedre. Muligens er det noe av dette din mann fornemmer når han ikke vil diskutere problemene. For i det dere åpner for en dialog, blir dere også tvunget til å ta innover dere tingenes tilstand og utfordringene dere står overfor. Kan hende er det for truende for ham. Dessuten er det sannsynligvis du som har størst behov for forandring. Derfor er det også du som er blitt pådriveren i å få til en avklaring og forandring.

Men om du ikke får ham med deg i denne prosessen, bør du likevel gå videre med den på egen hånd. Gjerne i samråd med en terapeut. Situasjonen deres gir tross alt opphav til mange spørsmål, vurderinger og valg som du for din del må finne ut av og ta stilling til. Da kan det være godt å ha en utenforstående samtalepart. Og hvis du først oppsøker hjelp, vil nok det legge ytterligere press på mannen din om å komme på banen. Lykke til!

Les også

Siste fra Thuen

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.