Skjelles ut av eksen

Dette brevet handler om mitt forhold til min eks. Når jeg ser tilbake, ser jeg at det startet tidlig, selv om det tok meg mange år å erkjenne hva det dreide seg om og hva det gjorde med meg. Essensen i våre mange konfrontasjoner var at jeg var så opptatt av meg selv og hvordan jeg ville ha det, at jeg ikke hadde øye for eller følsomhet overfor ham. Han mente at jeg ikke så hvordan han hadde det, hva han følte og hva han trengte.Dette hørte jeg ofte gjennom vårt mangeårige ekteskap. Beskjeden har vært overlevert i sinne. Et sinne som vanligvis eskalerte til monologisk tale med høy, sint røst. En slik sint monolog kunne vare fra én til tre timer. Innimellom har det rent over for meg også, og jeg har forsøkt å ta til motmæle. Blitt sint. Blitt frustrert. Og skreket tilbake. Men det lærte jeg etterhvert å beherske, ettersom det uten unntak førte til forverring av situasjonene. Svar på tiltale og motargumenter ble ikke hørt, de ble tvert imot faktisk brukt til ytterligere å understøtte teoriene og anklagene om meg som en manipulerende, egosentrisk individualist uten evne til å utvise følsomhet overfor dem rundt meg. At jeg innimellom prøvde å forsvare meg, beviste ytterligere at han hadde rett i sin kritikk. Når det fremdeles den dag i dag kommer til krangling mellom oss med jevne mellomrom, forholder jeg meg stort sett taus. Jeg går ofte svært langt i å gi ham rett, bare for å slippe sinnet hans. I mitt stille sinn har jeg sett for meg at det etterhvert som tiden går, skal affisere meg mindre. Det representerer jo ingen reell fare. Jeg lever mitt liv, han lever sitt. Han er dessuten altfor glad i barna til å ville finne på noe drastisk som for eksempel å bruke dem mot meg. Så det er jeg heller ikke redd for. Hvorfor kan jeg da ikke bare gi blaffen i anklagene hans nå? Hvorfor kan jeg ikke bare jatte med, la ham ture frem og få sin dose med vulkansk sinneutbrudd, for så å glemme hele greia?

Det er ikke rart at stikkene hans fortsatt går inn på deg

Det er nesten så jeg blir enda mer knekt av utbruddene hans nå enn da vi var gift. Min kjæreste er meget tålmodig og overbærende med meg i så måte, men det er vel ikke fritt for at han undres litt over hvor stor makt min eks fremdeles har over meg. Og det er vel ikke så godt for ham heller å se hvordan det går inn på meg når jeg får det jeg har begynt å kalle «mental juling fra eksen». Jeg har det bra nå, bortsett fra stikkene fra eksen. Så hvorfor skriver jeg til deg? Fordi jeg ønsker en endring slik at mine barn skal få slippe at denne urettferdige harmen også skal ramme dem? Men jeg tror ikke egentlig barna er så utsatt, selv om det smerter meg når jeg vet de har «fått en omgang». For overfor dem handler det mer om oppdragelse, ikke om at han vil de skal være noen andre. De får dessuten, i motsetning til meg, masse bekreftelse på at de er elsket – og oppfølging og gode stunder med en ellers kjærlig far.Egentlig tror jeg mest av alt at jeg skriver fordi jeg ønsker å bli ferdig med at jeg blir så påvirket av utbruddene som fremdeles kommer. Jeg ønsker å komme til et punkt der det ikke lenger betyr noe for meg. At jeg rett og slett kan være overbærende med det hele, la ham ture frem, uten at det spiller noen rolle for meg og mitt nye liv. Si ja og ha og ferdig med det.Hvorfor er jeg ikke kommet dit ennå? Etter fire år? Hvorfor klarer jeg ikke å få det mer på avstand? Hvorfor blir jeg i stedet mer og mer sint og lei meg for hver gang? Det burde etterhvert være enkelt å le av det. I stedet gråter jeg og blir nervøs. Nesten mer enn før. Hvorfor? Hvordan skal jeg bli ferdig med dette?

SVAR:

For det første: Det er ikke lett å beskytte seg mot urimelig kritikk og stadig tilbakevendende angrep. Derfor er det ikke rart at stikkene hans fortsatt går inn på deg. Og det blir ikke nødvendigvis lettere av at tiden går. Ofte er det nok heller omvendt, dessverre – slik også du beskriver – fordi motstandskraften svekkes over tid når angrepene stadig gjentas. Tiden alene leger altså ikke sårene – ikke så lenge de stadig rives opp igjen. Det er trolig en slik slitasjeeffekt du kjenner på. Du har i prinsippet to muligheter, tenker jeg. Den ene er å prøve å begrense kontakten med ham så mye som mulig, og det har du kanskje allerede gjort. Eller det kan hende at du bare har ventet på at det skal gå over av seg selv og derfor ikke har vurdert særlig nøye hva som er mulig å endre på av rutiner for å redusere den direkte kommunikasjonen. I alle fall er det som oftest mulig å gjøre endringer som begrenser kontaktflaten en hel del.

Skap tillit.

Den andre muligheten er å ta aktive grep for å prøve å redusere sinnet hans, og det er særlig aktuelt dersom den første ikke fører frem. Du skriver at du går «svært langt i å gi ham rett, bare for å slippe eskaleringen av sinnet hans.» Det er sikkert fornuftig, men det hindrer tydeligvis ikke angrepene hans.Spørsmålet er derfor om det også er andre mer aktive strategier du kan prøve? Jeg tenker da særlig på å prøve å få i gang en tillitskapende dialog med ham. En dialog hvor du kan appellere til hans ansvarsfølelse som far, og hvor begges kjærlighet til barna er fellesnevneren. Om du tar initiativ til en slik dialog – for eksempel under påskudd av at dere bør prøve å få til en mest mulig konstruktiv kommunikasjon av hensyn til barna – vil utgangspunktet for dialogen være veldig annerledes enn det som synes å være vanlig for samtalene deres.Og når utgangspunktet er annerledes, kan forløpet også bli annerledes. Derfor bør du ta initiativ til samtaler hvor du kan legge en mest mulig konfliktdempende premiss til grunn. Det gir naturligvis ingen garanti, men sjansene for å få til en god dialog blir opplagt mye større dersom utgangspunktet er konstruktivt.Hvis du i tillegg – gjennom samtalen – klarer å styre unna alle fallgrubene mistilliten mellom dere skaper, hjelper du nok også ham til å unngå å trå feil. For både du og han vil nok trenge din evne og vilje til å ta styring over følelsene dine, også i fortsettelsen. Lykke til!