Ensom med kjærlighetssorgen

FOR EN STUND SIDEN (14. august) leste jeg med spesiell interesse innlegget fra mannen som hadde gått fra sitt livs store kjærlighet, og tilbake til familien. Jeg også ble fortapt i en dyp forelskelse etter mange års ekteskap. Å beskrive følelsene jeg gikk igjennom, er ikke lett: Lykke, håp, fortvilelse, dårlig samvittighet, og til slutt mye sorg. Jeg vurderte å flytte fra min mann for å leve kjærligheten fullt ut, men ombestemte meg. Jeg er oppdratt til først å tenke på de andre og deretter på meg selv. Regnestykket var nokså enkelt: Det var lykken til to mennesker mot lykken til fire. Jeg kunne rett og slett ikke være så egoistisk. Jeg tror ikke på lykkelige skilsmisser og heller ikke på harmoniske barn som vokser opp i to hjem. Dessuten var jeg sterkt i tvil om jeg egentlig kunne være lykkelig etter å ha forårsaket så mye sorg hos mine nærmeste. Jeg er omringet av triste, ja, til og med desperate situasjoner etter skilsmisser blant folk jeg kjenner, og ofte ser jeg en god del av selvopptatthet fra foreldrenes side. Når dette er sagt, var veien ut av en dyp forelskelse langtfra enkel. Jeg falt mange ganger, jeg søkte oppmerksomhet fra andre menn i et forsøk på å gjenskape de sterke følelser som hadde beruset meg, men uten å lykkes. Nå er det snart fem år siden, og ennå hender det at jeg gråter en halv time og kjenner både i kroppen og i sjelen den samme lengselen som den gang. Jeg opplever ikke at følelsene falmer med tiden, selv uten kontakt. I lange perioder kan de ligge under, men plutselig dukker de opp igjen av tilfeldige årsaker. Da er det bare å legge seg flat og innrømme at dette er en tapt kjærlighet. Men jeg er likevel glad for at jeg brøt ut av forholdet. Jeg har lært å sette mye mer pris på de små lykkelige stundene, som det tross alt er mange av her i livet. I de siste årene har vi fem i familien hatt utrolig flotte dager som jeg er takknemlig for at ikke gikk tapt. Jeg ser at barna vokser og i stadig større grad trenger to kjærlige foreldre som er der for dem. Jeg har lært at ekteskapet utvikler seg gjennom gjensidig respekt og vennskap. Jeg er ikke enig i det at jeg fører min mann bak lyset. Han fikk aldri vite om min forelskelse, men han fikk vite om mine sidesprang. Han ville ha meg tilbake, og det var en selvstendig avgjørelse fra hans side. Jeg kan bare ha stor respekt for hans valg. Vi snakket aldri om mine dypeste følelser, men jeg tror han vet like godt som jeg at lidenskapen overfor ham er borte. Vi har i stedet arbeidet sammen i vårt forhold. Vært flinkere til å tilbringe tid sammen, reise bort, dyrke felles planer. Vi ga rett og slett hverandre en ny sjanse. Av og til føles det at jeg igjen er forelsket i ham, ikke bare fordi jeg klarer å se alle de gode sider som gjorde at jeg ville gifte meg med ham, men også fordi jeg setter pris på hans nye gode sider som jeg har oppdaget i de siste årene. Ømhet har nå en mye større plass enn lidenskap, og den gir like mye – om ikke mer. Jeg angrer altså ikke på mitt valg, selv om det føles tungt i hjertet mitt fra tid til annen. Jeg er glad for at jeg var i stand til å holde fast ved det store prosjektet som familien er, og opplever at det er noe som gir mening. Men vi som velger slik, får ikke anledning til å snakke fritt om våre følelser av hensyn til våre partnere. Vennene våre er ofte uvitende og kommer ikke for å klappe oss på skulderen, slik de ville ha gjort om vi hadde valgt en skilsmisse. Det er noe litt absurd ved det at vi kan føle oss så ensomme. Likevel synes jeg det er verdt det. Hva vil du si til dette, Frode? Hvordan kan vi klare å føle oss mindre ensomme?

Savn og lengsel etter tapt kjærlighet er alltid vanskelig å legge bak seg

SVAR:

Det er ikke vanskelig å forestille seg ensomheten som du beskriver, og andre i samme situasjon kan sikkert kjenne seg godt igjen i den. Interessant også at du peker på forskjellen fra det å velge en skilsmisse. For det er absolutt rimelig å tenke at du ville fått mer «klapp på skulderen» fra venner og kjente om du hadde forlatt ham. Men kanskje ville du da ha vært like ensom med sorgen over det du forlot. For det hadde vel ikke vært noe lettere å dele den sorgen med kjæresten din enn det nå er å dele kjærlighetssorgen med din mann?Savn og lengsel etter tapt kjærlighet er alltid vanskelig å legge bak seg – uansett hvordan og hvorfor den har gått tapt. Vi kan åpne oss for andre, og vi kan oppleve andres omsorg. Men det tar ikke bort den følelsesmessige smerten. I beste fall kan det døyve den. Derfor føler man seg ofte alene og ensom med sin kjærlighetssorg, enten det finnes noen å dele den med eller ikke.

Forsvinner ikke.

Det virker likevel som om du i lange perioder klarer å fortrenge eller neglisjere de vanskelige følelsene. Og slik er det ofte med sorg i alminnelighet – den blekner ikke nødvendigvis med tiden. Men den blir som regel mindre dominerende i bevisstheten, slik at det blir mer plass til andre følelser og kvaliteter i livet. Og det er vel nettopp det du opplever; at sorgen kommer mer i bakgrunnen parallelt med at du gjør deg nye, gode erfaringer med mannen din og familien generelt. Men at sorgen og lengselen er like intens når følelsene først dukker opp. Du skriver at det skjer «av tilfeldige årsaker», og det tror jeg så gjerne. Men jeg vil anta at du likevel har mer kontroll over disse følelsene nå enn du hadde i begynnelsen – at du lettere kommer deg ut av det emosjonelle favntaket. I alle fall er det en erfaring som mange gjør seg etter hvert som tiden går.Kanskje er det urealistisk å forvente at du vil bli så mye mindre ensom med din kjærlighetssorg – ut over det du eventuelt kan oppleve av trøst og lindring ved å dele dine følelser med en nær venn eller en terapeut. Derimot er det realistisk å forvente at den vil ta stadig mindre plass i livet ditt, og at du vil få stadig bedre kontroll over de vonde følelsene – etter hvert som tiden går. Ikke minst på bakgrunn av det du allerede synes å ha oppnådd, er det god grunn til å tro at den positive utviklingen vil fortsette. Og det er jo ikke så lite, bare det. Lykke til!