JEG ER I EN FORTVILET situasjon. Min kone er på nippet til å flytte ut, uten vilje til å jobbe med forholdet vårt – etter at vi har vært gift i mer enn ti år. De senere årene har hun vært utro ved flere anledninger. Det siste forholdet utviklet seg etter hvert til en forelskelse som nå har pågått i snart ett år, og hun treffer ham regelmessig. Han er selv skilt og har tre barn, og de har ved minst én anledning brakt hans og våre barn sammen. Altså har det vært en slags forsøk på familieintegrering?Etter denne avsløring ble jeg helt knust. For første gang fikk vi en samtale der hun klarte å åpne seg noe. Fremdeles makter hun ikke helt å sette ord på hva som sperrer henne overfor meg. Hun sier at det ikke er noe galt med meg, hun har bare ikke følelser for meg og har ikke noe å gi meg. I det siste er hun blitt veldig hakkete på meg, noe som er blitt forverret etter at hun har søkt fortrolighet hos andre menn. Dette skaper også en utrivelig stemning hjemme, hvilket venner også har kommentert. Kona sier at dette også er fælt for henne. Hun er en livsglad jente, og vil ikke gå rundt og føle seg slem mot meg.Det har nå gått en måned siden avsløringen. Hun har ennå ikke klart å bestemme seg for om hun vil satse på familien eller flytte. Dette skifter fra dag til dag. I den desperasjonen hun er i nå, ser hun ikke for seg at det går an å jobbe med tilværelsen vår og bygge opp forholdet vårt. Hun føler at det å bli værende i ekteskapet vil medføre et praktisk forhold, der hun vil miste livsgnisten og tømme seg selv. Ved å flytte ut vil hun komme videre i livet sitt og få tilbake gleden. Men hun setter barna svært høyt, og vet at dette ville skape sår og smerte for dem. De mister trygghet i en sårbar fase i livet. Vi har fire flotte barn som har sine utfordringer. For meg står familieverdier svært høyt, og jeg vil kjempe for at barna får en trygg oppvekst sammen med to foreldre. Jeg ber henne om å bli, og avslutte utroskap og situasjoner som kan lede til andre forhold. Jeg forventer ikke at hun nå skal kunne gi meg kjærlighet med det første, men at vi må begynne med å få til en god stemning mellom oss i hjemmet. Klarer vi å få til gode dager, vil vi på sikt også kunne jobbe videre med kjærligheten. Noen få av vennene våre kjenner til situasjonen. De er alle sjokkerte og prøver å overtale henne til å satse på barna og bli i familien. Min kone får ikke støtte noe sted, bortsett fra en skilt kollega som sier at smerten ved en skilsmisse går over etter et par år. Jeg kunne tenke meg å søke profesjonell hjelp, ikke for at vi forventer noen gullkorn som kan bringe oss sammen, mer som coaching i et forsøk på å bygge opp forholdet igjen. Men min kone er overbevist om at vårt forhold har gått for langt og ikke kan fikses. Jeg mener at hvis hun velger å satse på barna og familien, kan vi gradvis bygge opp tillit og kjærlighet igjen. Lykkes vi, ligger det en stor bonus der fremme om noen år når dette er tilbakelagt.Nå er vi begge utslitt av å vente på at hun skal bestemme seg for veien videre.Hva skal til for å overbevise min kone om å satse på barna og familien? Hun har aldri jobbet med noen av sine tidligere forhold. Har bestandig fortrengt og flyktet fra problemene. Men med barna er dette blitt et vanskelig valg.
Erfaringsmessig ender det oftest i et brudd – før eller siden.

SVAR:

Jeg treffer ofte par hvor den ene parten ønsker å jobbe med forholdet, mens den andre har gitt mer eller mindre opp. Og enhver parterapeut kan nok skrive under på at dette er vanskelige saker å jobbe med. Erfaringsmessig ender det da også oftest i et brudd – før eller siden. Det betyr likevel ikke at det er nytteløst å prøve å få din kone med på å satse. Det finnes mange historier om par som har stått på kanten av stupet, men som har klart å redde seg inn på trygg grunn igjen, og som siden er glad og takknemlig for at de holdt ut mens det sto på som verst. I slike tilfeller er det ofte nettopp den enes standhaftighet og utholdenhet som var avgjørende for at de kom seg gjennom det. Særlig når den som har mistet troen og følelsene har mye usikkerhet, tvil og ambivalens i forhold til om en bør fortsette eller ikke, er det et betydelig spillerom for den andre – i form av oppfordringer, henstillinger, overtalelse og appell.

Kan virke mot sin hensikt.

Faren med å prøve å påvirke den andres vurderinger og beslutninger er likevel mange, og dem skal du være på vakt mot. En typisk fallgrube er at du overkjører henne med dine argumenter, på en slik måte at hun opplever at du ikke viser respekt og forståelse for hennes oppfatninger og følelser. En annen fallgrube er at du i dine bestrebelser på å holde henne tilbake strekker deg lenger enn det du selv har godt av. Og at du står tilbake med en nokså tynnslitt verdighet og selvrespekt. For er du egentlig villig til å fortsette i et samliv med en kvinne som ikke lenger kan gjengjelde dine følelser – og som kanskje alt har investert masse følelser i en annen mann? Jeg tror nok at du innerst inne ikke ønsker det. Men i en fortvilet situasjon griper man gjerne til et urealistisk håp om at det kommer til å ordne seg etter hvert – bare ekteskapet opprettholdes.

Kan miste deg selv.

Det er i dette spenningsfeltet du befinner deg nå, tenker jeg. På den ene siden er det nok du som må redde ekteskapet, om det skal reddes. På den annen side ser du at utsiktene er dårlige. Sjansen er stor for at det allerede er for sent, eller at selv om du klarer å redde ekteskapet, så har du likevel tapt kjærligheten og samhørigheten med henne. Og du står i fare for å miste deg selv. Å navigere i dette feltet er både vanskelig og smertefullt. Jeg skjønner godt at du vil kjempe for kjærligheten! Hvem ville ikke gjort det i din situasjon. Samtidig er det nødvendig at også hun – på et eller annet tidspunkt, selv ønsker å jobbe for forholdet. Du kan ikke dra dette alene. Og får du henne ikke med på det, er kanskje den eneste farbare veien å prøve å forsone deg med – og innstille deg på, at det ender i et brudd.