JEG SKULLE ØNSKE mine foreldre hadde skilt seg, fordi den ene dominerte og nesten ødela den andre. Det var vondt å se på. Enda verre er det å se at jeg har havnet i samme situasjon. Jeg husker jeg gikk gjennom ungdomstiden og tidlig voksen alder med et sterkt mantra: Jeg skulle finne en mann som ville gjøre at mitt ekteskap skulle bli alt annet enn det mine foreldres var. Jeg fant det jeg trodde var en snill og kjærlig mann. Det viser seg nå, etter 15 år, at han er snill og kjærlig, men ikke alltid. Han har en tosidig natur. Når han er usikker, blir han irrasjonell. Da forandrer han seg til et monster, som lar sine frustrasjoner gå ut over meg, og barna. Jeg er blitt huggestabben, hakkekyllingen, det svarte fåret i hans liv, slik jeg var for min mor, som også øste sine frustrasjoner over meg og min far.

Vi jobber tidvis mye begge to, men han klarer alltid å finne unnskyldninger for å ta minst i på hjemmefronten. Han har ikke trent på årevis, er lat og irritabel grunnet stadig synkende energinivå. Ergo faller mer og mer på meg. Han reiser mye, og jeg er mye alene om alt. Jeg er det mange kaller «superkvinne», som baker brød, vasker hus, kjører ungene overalt, driver egen business, har høy utdannelse, lager store middager, holder meg svært godt, osv. Men nesten en gang i uken krangler vi. Det vil si, VI krangler ikke i mine ører. Han kjefter, kritiserer, finner feil, skjeller meg ut og er ofte ond i sine skjellsord, som kommer i ren frustrasjon over ett eller annet på jobben, etc.

Jeg klarer ikke å finne meg i det. Jeg gråter av og til, prøver å snakke ham til fornuft, og når han roer seg er han full av anger og selvinnsikt. Jeg tilgir, er glad i ham og så har vi det kjempefint, til det smeller igjen. I de gode periodene skryter jeg mye av ham for å motivere ham til å fortsette slik. Men det gjør det aldri. Det kan være så lite som skal til, helt trivielle ting i hjemmet. Lenge trodde jeg det var bare meg han ble provosert av, men sinnet hans har de siste årene gått ut over andre, spesielt folk i serviceyrker, som flyvertinner, bomvakter, kelnere, ekspeditører, osv. Dette er også fryktelig pinlig for barna og meg.

Kort fortalt er mitt liv slik at det aldri er blå himmel, men en evig truende, mørk sky i horisonten: hans voldsomme temperament. Han kan slå og si de grusomste ting. Jeg har mistet lojalitet, respekt, tillit og kjærlighet. Jeg hadde skilt meg om jeg hadde kunnet. Men grunnet en rekke uheldige omstendigheter er inntekten min nå svært lav. Derfor er han for tiden ekstra frustrert og viser ingen forståelse. Tvert imot rakker han ofte ned på meg av den grunn.

Jeg har ingen steder å gå, bo eller skaffe økonomisk hjelp til å forsørge barna etter en skilsmisse. Som selvstendig næringsdrivende har jeg ikke krav på dagpenger og andre trygdeutbetalinger som hadde hjulpet meg. Han vil sannsynligvis ta barna 50 prosent hvis vi skilles, men barna vil sannsynligvis få det verre uten meg som buffer for hans temperament, og min omsorg. Jeg er låst. Hadde jeg vært rik, hadde jeg kjøpt ham ut av huset på flekken.

Han nekter familieterapi, psykolog og sinnemestring. I egne øyne er han helt OK, og sier jeg har mensen når jeg peker på alt han gjør mot meg. I mine øyne er han i ferd med å ødelegge livet mitt. Jeg er blitt deprimert og psykisk mye svakere. Sexlivet vårt har vært dødt i årevis, og det er han, ikke jeg, som har vært avvisende grunnet lav energi. Han sier han skal gjøre noe med det (begynne å trene, spise mindre, legge seg tidligere, slutte å røyke), men som med det meste han lover, koker det bare bort. Jeg har skrevet mange brev der jeg i klartekst har forklart alt som står her og mye mer. Han forstår det delvis når han har gode perioder, men det hjelper ikke. Han er Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Hva gjør jeg?

SVAR: Jeg kan godt forstå at du tenker på Dr. Jekyll og Mr. Hyde. For slik du beskriver ham, virker det som om han har et reaksjonsmønster som går ut over normale humørsvingninger eller et noe iltert temperament. Og i så fall er utsiktene til forandring ikke veldig store, og særlig ikke så lenge han avviser all form for hjelp.

Svært få partnere er i stand til å tilpasse seg et sånt mønster, men mange prøver på nettopp det; man strekker seg, føyer seg, fortrenger, bortforklarer, idylliserer og tilgir. Igjen og igjen. På den måten får urimelighetene, krenkelsene og overtrampene aldri noen konsekvenser for den som begår dem, bare for partneren, som blir frarøvet stadig mer av sin selvrespekt og verdighet. Mangelen på negative konsekvenser blir nærmest en slags belønning; en lærer at dette reaksjonsmønsteret gir resultater – en får viljen sin, uten å måtte kompromisse, uten å måtte ta hensyn til andre. Sannsynligvis gjelder det også for mannen din.

Sett grenser.

Dere har levd sammen i mange år, og da er det naturligvis ikke lett å begynne å sette klare og tydelige grenser for hva du kan akseptere. Det var helt sikkert vanskelig allerede fra starten av, og det er nok ikke blitt lettere med tiden. Like fullt er klare og tydelige grenser trolig det eneste som nytter i møte med et slikt reaksjonsmønster. Jeg opplever stadig at det er først når den undertrykte parten virkelig setter foten ned og flytter ut, at den andre er villig til å gjøre innrømmelser. Riktignok er det da ofte for sent å redde forholdet. Men det illustrerer likevel et viktig poeng: at en dominerende part ofte er mottagelig for korrektiv – og villig til å justere seg – når grensene og konsekvensene fremstår som tydelige. Alt annet blir fort oppfattet som tomme trusler.

Når du sier at du ikke kan gå fra ham, binder du deg til masten og fratar deg selv muligheten til å sette de grensene som det åpenbart er behov for. Situasjonen din ville nok vært lettere om du ikke var så kategorisk avvisende til et eventuelt brudd. Og min erfaring tilsier at et brudd ofte er en reell opsjon når man først blir utfordret på det, også i de tilfellene hvor en av ulike grunner har betraktet det som utelukket i utgangspunktet. Et brudd er uansett ikke noen lettvint eller nødvendigvis god løsning, men kanskje er det i lengden det minst ødeleggende alternativet både for deg og barna.