BÅDE SAMBOEREN MIN og jeg er tidlig i 30-årene, og kjøpte for et år siden hus i hans hjemby i Nord-Norge. Jeg kommer fra Oslo, men flyttet til hans hjemby for tre år siden på grunn av jobb. Vi har det på mange måter veldig bra, han er kjærlig, morsom og snill – og vi koser oss i hverdagen. Men på enkelte områder sliter jeg, og skulle gjerne hatt noen råd.

Jeg har alltid vært en veldig sosial person med mange venner. Jeg hadde sett for meg at når vi flyttet sammen, ville jeg bli en naturlig del av hans vennegjeng, og han ville bli en del av min – på tross av at de fleste av vennene mine bor sørpå. Slik er det hittil ikke blitt, og jeg frykter at det aldri vil bli slik. Jeg opplever at han ønsker å opprettholde sitt gamle sosiale liv og sine aktiviteter uavhengig av meg. Når vi har vært sammen om kveldene på ukedagene, ønsker han ofte å gå på fest alene i helgen, eller reise bort. Han ønsker også at jeg skal ha et sosialt liv uavhengig av ham, og viser liten interesse for å bli kjent med mine venner.

Jeg føler at dette er helt feil, og det har ført til endeløse samtaler og diskusjoner mellom oss. Jeg opplever at han langt på vei er villig til å føye seg for at jeg skal bli fornøyd; han inviterer meg med på fest og tilbyr å bli med på noen av mine aktiviteter, selv om det kan gå lang tid mellom hver gang. Problemet er at jeg føler han blir med meg for å være «grei» og gjøre meg en tjeneste, ikke fordi han har lyst til å bli kjent med dem. Det ender med at jeg som regel går alene på besøk, men føler at det er litt rart – de fleste jeg omgås, er par, mens jeg som regel kommer alene. Det er ikke det at jeg ikke har det gøy – jeg har det kjempegøy, danser og får masse oppmerksomhet, men tenker det gir et litt merkelig signal – for eksempel overfor andre menn – at han jeg bor sammen med, ikke bryr seg om hva jeg driver med, og lar meg «løpe fritt» på byen. 

Jeg blir provosert av dette. Så lenge vi har det bra sammen, er det en selvfølge for meg å være lojal, men dersom jeg er bitter og lei meg fordi han ikke bryr seg, vet jeg at det er fare for at jeg lar meg sjarmere litt for mye av noen andre. Jeg er redd for at vi skal gli fra hverandre, og at det vil ødelegge forholdet vårt. Dette virker det ikke som om han er i stand til å forstå. En annen viktig årsak til at det sosiale er blitt så vanskelig for oss, er at samboeren min er lidenskapelig opptatt av friluftsliv på et nivå jeg aldri kan bli en del av. Han er medlem av en fallskjermklubb og elsker å kjøre snøscooter. I tillegg driver han med jakt og fiske. Helst vil han holde på med disse aktivitetene hver helg. Jeg ble overtalt til å hoppe i fallskjerm en gang, og syntes det var veldig skremmende og ubehagelig. Aldri mer!

Jeg er også svært sjalu på enkelte jenter i fallskjermmiljøet som han ofte reiser på overnattingsturer med, selv om jeg ikke har noen grunn til å tro at det skjer noe galt der. Dette hindrer ikke ham i å reise igjen og igjen. Den enkleste løsningen ville vært om jeg klarte å akseptere dette, og satte pris på alt det fine vi hadde i stedet for å være lei meg, klage og gråte, slik jeg gjør nå i perioder. Det ironiske er at jeg faktisk liker veldig godt å være alene. Likevel føles det som en trussel mot forholdet at han går sine egne veier. Kanskje også fordi vi planlegger å få barn, og jeg lurer veldig på om det er noe han kan takle – når han er så rastløs. Har du vært borti lignende tilfeller og kan gi oss noen tips?

SVAR:

Jeg kan godt forstå at du savner fellesskap med samboeren din, og at du er redd for at dere skal gli fra hverandre. For slik du beskriver situasjonen, er det utvilsomt fare for det. En nærliggende strategi – som dere muligens allerede har prøvd – er å utvikle nye aktiviteter eller vennskap som dere kan være sammen om. Noe, eller noen, dere begge kan engasjere dere i. For ofte er det lettere å dele det man oppdager sammen, enn å bli engasjert i aktiviteter og relasjoner den andre tar med seg inn i forholdet.

Barn kan hjelpe.

Men det er ikke alltid så lett å finne fellesnevnere, spesielt ikke hvis man har få felles interesser i utgangspunktet. Da er det i hvert fall en fordel om begge parter ser behovet for mer fellesskap og samhørighet. Hvis ikke kan jakten på det som forener, paradoksalt nok, gjøre mangelen på fellesskap enda tydeligere. Heldigvis er det ikke alltid slik. Felles interesser og vennskap kan også vokse frem mer eller mindre av seg selv, etter hvert som man blir mer etablert som par og mer modne. Det kan godt skje med dere også.

Forøvrig er barn noe av det som virkelig knytter par sammen. Idet man blir foreldre, går forholdet inn i en ny fase, og interesser og aktiviteter som var sentrale før, kommer ofte i bakgrunnen. Her ligger det en stor mulighet dersom dere velger å få barn, ved at det nærmest vil tvinge seg frem et fellesskap om barnet og alt som følger med å være foreldre.

Han må ville det.

Samtidig byr barn på mange utfordringer, og noen ganger fører foreldreskapet med seg betydelige problemer i samlivet. Hva det eventuelt vil gjøre med deres parforhold, er ikke lett å forutsi. Kanskje er det ikke så lurt å planlegge å få barn før dere er sikre på at dere faktisk passer sammen som par. For et barn vil uansett ikke kunne endre det faktum at dere åpenbart er ganske forskjellige, og at dere sannsynligvis alltid vil ha motstridende ønsker, behov og interesser i endel sammenhenger. Jo større forskjellene er, jo lettere oppstår det friksjon i forholdet.

Utfordringen deres er å få til tilpasninger og kompromisser som ivaretar deres ulike preferanser, uten å undergrave det som tross alt forener dere. Det vil kreve gjensidig forståelse og respekt, og en felles erkjennelse av hva som skal til for at dere skal ha det bra sammen som par. Får du samboeren din til å innse det, er dere kommet et viktig skritt i riktig retning. Hvis han derimot fortsetter å vise liten forståelse for disse spørsmålene, og bare hegner om sin uavhengighet – ja, da er han kanskje ikke den mannen du vil kunne få det bra sammen med.