MANNEN MIN og jeg har kommet opp i et uføre vi ikke greier å komme ut av. Vi giftet oss som ganske godt middelaldrende. Jeg hadde et langt forhold bak meg da, han har vært forlovet, men ikke samboende noen gang før han traff meg. Til å begynne med var han veldig opptatt av meg, min kropp, mitt utseende, det jeg hadde på meg. Skjørt og høye hæler var noe alle kvinner burde bruke bestandig skjønte jeg. Etter hvert ble han ganske åpen på at han likte tanken på s/m-sex. Jeg hadde ingen erfaring med slikt fra før. Men jeg syntes det var spennende å prøve, og vi hadde det ganske bra en god stund. Før vi giftet oss spurte jeg om han også kunne leve med et mer alminnelig sexliv, og det svarte han ja på.

Men etter hvert ble det klart at det kan han ikke. Han tenner kun på underkastelse, og han har behov for å (små) bite og aller helst rise meg før han kan gjennomføre et samleie. Han vil gjerne binde meg og drømmer nok om total underkastelse. Etter en stund fikk jeg problemer med min rolle, fordi den handler om å være der for ham, oppfylle alle hans behov, mens jeg syns det ble litt mer teori enn praksis når han sier mine behov er like viktige som hans.

Jeg er sikkert ikke noen ekte masochist, jeg føler ikke trang til straff og jeg kjenner meg ganske likeverdig mannen min. Han sier at det er psykologien han tenner på, altså at en annen føyer seg under hans makt (dominans). Etter å ha lest endel om emnet fra seriøst hold, som for eksempel rettspsykiatere, ble det hele veldig vanskelig for meg. Der ble det kategorisert som sykdom. Jeg vil veldig gjerne gi meg til ham, jeg er glad i ham og ønsker desperat nærhet og ømhet, men jeg klarer ikke å se meg selv som en slags sexslave. For meg er det nedverdigende.

Da vi var nygifte, skjønte jeg at han kikker på bilder på nettet av damer i korsett og svært lite annet. Den gangen sa jeg tydelig ifra om at jeg mislikte det veldig sterkt, det såret meg selvsagt, vi hadde da et fungerende sexliv. Han lovet å slutte med det da, han tar selv avstand fra pornografi. De siste to årene har samlivet kollapset, og nå i det siste har han på spørsmål fra meg fortalt at han leser s/m-erotiske tegneserier, sikkert som et substitutt.

Jeg føler meg for tiden svært lite attraktiv, uønsket og kjenner selvbildet krymper. Han sier at han er veldig glad i meg og at jeg er like attraktiv som før, han bare greier ikke tenne på meg på vanlig vis. Jeg lurer på om du kan gi litt av din erfaring; er jeg altfor fintfølende, hva kan jeg eventuelt gjøre og er det håp om at vi kan få et noenlunde samliv noen gang? Jeg har prøvd å komme i kontakt med fagfolk, men du vet jo selv noe om køene hos psykologene. Da jeg spurte om han kunne tenke seg det, ble han grå i ansiktet av skrekk ved tanken på å måtte si høyt til noen at han liker å rise kona. Så det tror jeg bare jeg kan glemme. Nå håper jeg på noen vettuge tanker fra deg!

SVAR:

Når den ene parten har en såkalt parafili – altså en annerledes seksuell legning enn det som er vanlig, oppstår det fort problemer i parforholdet hvis ikke den andre deler denne legningen, eller føler seg komfortabel med at partneren har en slik legning. Dette gjelder ikke minst for sadomasochisme, hvor utøvelse av den seksuelle lysten forutsetter at partneren «spiller» aktivt med.

Du skriver at du i starten syntes det var spennende å prøve, og at dere faktisk hadde det «ganske bra en god stund». Det er ikke uvanlig at man i etableringen av et parforhold strekker seg for å komme partnerens ønsker og behov i møte, og at man også til en viss grad kan ha glede eller utbytte av det for sin egen del. Men slike tilpasninger til den andres behov og lyster er ikke lett å opprettholde over tid hvis man ikke selv har de samme lystene. Og du synes ikke å ha noe eget ønske eller behov for å drive med sm-sex – dette handler vel kun om hans behov. Du klarer ikke å se på deg selv som en sexslave, skriver du. Tvert imot anser du det som nedverdigende. Og når du opplever det slik, vil det å delta i slike aktiviteter uvegerlig bli nedbrytende for deg. Derfor er du ikke altfor fintfølende når du motsetter deg hans

ønsker om underkastelse. Jeg vil heller si at du på den måten setter nødvendige grenser for din egen seksualitet og personlige integritet.

Han må akseptere.

Det høres ut som om du har kommet inn i forholdet på falske premisser i og med at han forespeilet deg at han også kunne leve med et mer alminnelig sexliv. Kanskje trodde og håpet han at det var mulig, men når det nå viser seg at det likevel ikke fungerer, ja da er premissene for forholdet grunnleggende forandret. Og det må dere begge forholde dere til. Om dere skal klare å få til et «noenlunde samliv noen gang», må han forsone seg med at han ikke kan leve ut sine sadomasochistiske lyster med deg – at du ikke kan tilfredsstille behovene hans på dette området. Du, på din side, må forsone deg med at han etter all sannsynlighet alltid kommer til å ha disse lystene, og at det kan bli vanskelig, eller umulig, for ham å ha et mer alminnelig seksualliv med deg. Ingen av delene er lett å forsone seg med, vil jeg tro.

Prøv behandling.

Alternativet er å erkjenne at prisen for å opprettholde samlivet blir for høy. Det er dessverre slik at endel par ikke har de rette forutsetningene for å kunne leve et godt liv sammen, blant annet fordi man har uforenlige seksuelle preferanser og behov. Og kanskje er dere et slikt par. Men kan hende er dere ikke klar for å trekke en så pessimistisk konklusjon ennå. Da bør dere i stedet utforske handlingsrommet innenfor de behov og lyster hver av dere har. Glem ikke da at kjærlighet og samliv handler om mye mer enn sex! Og at det er mulig å ha et godt liv sammen selv om sexlivet skranter.

Glem heller ikke at de aller fleste av oss har ønsker og lyster i livet som ikke kan oppfylles – hverken av partnere eller

andre. Å leve innebærer alltid visse savn og lengsler, og forsakelser. Det er i dette spenningsfeltet dere befinner dere nå, tenker jeg; mellom hva som er nødvendig for å leve et godt liv, og hva som er ønskelig i livet. Vi har alle lett for å blande sammen det nødvendige og det ønskelige, og det kan av og til skape store problemer i livet vårt. Prøv for all del å unngå det!