MIN KJÆRESTE og jeg har vært sammen i fire år. Forholdet fikk en vanskelig start fordi han slet med å komme fri fra tidligere partner. Disse to hadde hatt et turbulent forhold i flere år – og var svært knyttet til hverandre med destruktive bindinger som han ønsket å komme fri fra.

Men forholdet vårt har vist seg å være svært levedyktig. Vi er arbeidskolleger og delvis samboere, så vi deler mye tid sammen. I tillegg til dette har vi mange sammenfallende interesser, hvorav enkelte er temmelig nisjepregede. Erotisk har vi hva jeg tror er et sjeldent flott samspill. Vi er svært nære hverandre og oppnår maksimal tilfredsstillelse begge to hver gang, også selv om vi er stup trøtte utpå natten. Vi har derfor ofte sex, flere ganger pr. uke.

Dette, ved siden av at jeg helt fra begynnelsen av forholdet har følt at dette var «mannen i mitt liv», har gjort at vi har kommet oss gjennom disse årene til tross for at hans fortid stadig har sendt lange skygger inn i vårt forhold. På vårt beste er vi veldig kjærlige, forståelsesfulle og generøse mot hverandre og gjør mye morsomt sammen.

Det som imidlertid har begynt å bekymre meg nå, er at han har et sterkt behov for bestandig å være den smarteste av oss to. Han ønsker å styre hva jeg skal lese, være opptatt av i nyhetsbildet, hvor og hvordan jeg skal trene og så videre. Det skal ikke underslås at han er svært intelligent og kreativ selv – langt utover normalen – og mener vel å sette en standard som jeg bør leve opp til.

Han gir meg stadig en følelse av å være lite intelligent. Han kritiserer meg ofte, om enn på en humoristisk og ufarlig måte. Dersom jeg ikke tåler dette, har jeg ikke selv-ironi, mener han.

På spørsmål om han er glad i meg, har han problemer med å svare, og har sagt rett ut noen ganger at han ikke er det, og at jeg ikke betyr mye for ham. Han roser meg også lite i hverdagen og benytter snarere anledningen i samvær med andre til å latterliggjøre meg – med et smil riktignok. Kritikken hans går ikke så veldig inn på meg, men jeg har begynt å lure på hvorfor han gjør det. Til tross for dette er jeg svært lojal og fremhever alltid min kjæres sterkeste sider i andres nærvær

Han sier, som han har gjort jevnlig siden vi ble sammen, at jeg ikke er hans livs kjærlighet – da han har opplevd denne før opptil flere ganger, er mitt inntrykk. Han har tre lange forhold bak seg, og har valgt å være barnløs. Siden han allerede har opplevd kjærligheten, kan vi heller ikke utveksle kjærlige ord til hverandre, fordi han har sagt alle disse før, til opptil flere kvinner, og det er ingen ord igjen til meg, ifølge ham selv. Jeg har levd med dette også fordi jeg merker en intens kjærlighet under seksualakten – og han sier også at, jo, jeg er elsket i disse stundene.

Tross hindringer ønsker jeg å bli gammel med denne mannen. Tror du dette er realistisk all den tid han kan si vonde ting rett ut til meg, uten å rette det opp etterpå? Hans adferd er forvirrende, for i fysisk handling er han oppmerksom, snill, kameratslig og til tider kjærlig, men verbalt uttrykker han med jevne mellomrom noe annet. Hva skal jeg lytte til/se etter?

Er det virkelig en slik mann du ønsker å bli gammel med?

SVAR:

Når jeg leser historien din, får jeg en følelse av at kjæresten din ikke helt fortjener din kjærlighet eller lojalitet. For slik du beskriver ham, virker han ikke så lite dominerende og selvgod. Like fullt er han mannen i ditt liv, føler du. Men kan han være det når han øyensynlig ikke gjengjelder følelsene dine, og når han latterliggjør deg i samvær med andre? Og når han ikke kan gi deg ros eller komme med noen kjærlige ord fordi han allerede har opplevd kjærligheten!? Er det virkelig en slik mann du ønsker å bli gammel med?

Når du likevel sier at du ønsker å satse på ham, er det naturligvis fordi du opplever at han tross alt har mange kvaliteter du setter høyt, og fordi det åpenbart også er mye bra i forholdet deres. Og når du merker «en intens kjærlighet under seksualakten», tenker du kanskje at han innerst inne – bak ordene, gjengjelder dine følelser. Og at han etter hvert kommer til å innse det selv.

Muligens vil det også skje. Men jeg ville ikke være ærlig mot deg om jeg unnlot å gi uttrykk for min tvil. At han kan være øm og hengiven når dere har sex, er ikke nødvendigvis uttrykk for mer ekte og genuine følelser enn det han gir uttrykk for ellers. Ofte er det vel heller omvendt; at intimiteten og lidenskapen man uttrykker under elskoven, ikke har gyldighet utover øyeblikket.

Vær tydeligere.

Med mindre han endrer sin innstilling til deg og forholdet deres, har jeg vanskelig for å se for meg at du kan bli lykkelig i dette forholdet – i lengden. For slik det er nå, er det altfor lite grunnleggende gjensidighet, likeverd og følelsesmessig balanse mellom dere – selv om dere åpenbart har mye bra sammen. I lengden er det nemlig nettopp gjensidig tilknytning, respekt, omsorg og forpliktelse som teller – og at man elsker frem de gode sidene hos hverandre. Jeg vil anta at du ikke er uenig i det.

Hvilke motiver han dypest sett har for å dominere, latterliggjøre og kritisere deg, kan vi bare spekulere over. Men det er uansett ikke veldig tillitskapende egenskaper hos en partner. Og på den bakgrunn blir jeg litt undrende til din hengivenhet og overbærenhet overfor ham. Kan det ha noe å gjøre med det gamle uttrykket «forelskelse gjør blind»? Fra sidelinjen kan det i alle fall fortone seg slik.

Du har sikkert også et håp om at han skal åpne opp følelsene sine for deg, og se deg og verdsette deg som den du er. Men det spørs om han kommer til å gjøre det av seg selv. Til nå har du kanskje latt ham komme unna med sine angrep og irettesettelser – fordi kritikken hans ikke har gått så mye inn på deg. Men hvis dere skal få mer balanse i forholdet, må du sette klarere grenser for ham. Og du må fremstå som tydeligere selv. Da vil du også se hvorvidt han – og forholdet deres, tåler en mer balansert relasjon. Gjør den ikke det, er det ikke særlig klokt å satse fremtiden på dette forholdet.