FOR LITT OVER ett år siden møtte jeg en fantastisk mann, godt skilt og med voksne barn. Vi har hatt herlige forelskede måneder sammen. Min åtteåring har tatt imot ham med åpne armer, og er veldig glad for at mamma har fått seg kjæreste. Vi har fine dager sammen, og jeg har på kjøpet plutselig fått et par ekstra hender i hverdagen som gjør livet veldig mye enklere. Så eventyret kunne endt lykkelig, hadde det ikke vært for at den gode og snille kjæresten min har store problemer med at jeg er lei meg og ikke ønsker å snakke om de tingene som kan utløse tårer.

Helgene, som jeg tidligere hadde alene, tilbringer jeg nå sammen med ham, og mitt ventilerende pusterom alene er blitt opptatt. I begynnelsen sa jeg innimellom at jeg trengte en kveld alene når livet ble litt tungt og trist. Han ble usikker på mitt behov for alenetid, og ville gjerne være der sammen med meg uansett hva jeg gjorde. Jeg åpnet derfor opp, både hus og hjerte, med alle mine følelser på godt og vondt.

Innimellom hverdagsstress og kabaler har jeg hatt et stort behov for å snakke om barn og samliv, våre tidligere erfaringer og vår felles fremtid. Jeg har fortalt om sorger jeg bærer på, og jeg har fortalt at jeg drømmer om å stifte familie på nytt, med en liten søster eller bror.

Men dess mer jeg har åpnet opp, dess mer lukker han igjen i perioder. Jeg har reagert med å bli enda mer pratsom, vise enda flere følelser, bli enda mer frustrert, stille flere spørsmål og presse ham i håp om å få en reaksjon annet enn stillhet tilbake. Han gir meg likevel på et vis støtte ved å holde rundt meg eller gi meg en god klem. Selv om jeg savner sårt de gode samtalene om ting som betyr mye for meg, har vi en form for nærhet gjennom et godt sexliv.

Jeg har aldri vært i tvil om at han ønsker å dele resten av livet med meg, og jeg ønsker å dele resten av livet mitt med ham. Jeg har sagt det til ham, men fortsatt kan han være usikker på meg. Jeg forstår det, fordi han ser at jeg ønsker å være alene i perioder, han ser at jeg synes det er vanskelig å takle våre forskjellige former for kommunikasjon, og jeg sier til ham at jeg trenger mer nærhet fra ham i samtalene våre. Og han ser at jeg er lei meg. Når jeg sier til ham at jeg innimellom har behov for å snakke med ham om de tingene som betyr mye for meg, så sier han at han synes det er vanskelig med mitt uforutsigbare humør. Han ønsker ikke å se meg trist og svak.

Jeg føler at han avviser en viktig del av meg. Jeg kjenner at jeg blir sliten av tanken på å være så sterk også innenfor huden av mitt eget forhold. Jeg er redd for ikke å kunne slippe opp og være meg selv. Jeg er livredd for å ende opp i et nytt følelsesløst samliv. Jeg er redd for at det bare er den sterke og blide kvinnen han ønsker. Jeg ønsker meg et samliv hvor det er plass til hele meg. Jeg har mye energi og jeg rommer mange følelser, og selv om det kan være utfordrende å hanskes med til tider, så er det en viktig del av meg. Jeg vil ikke være dem foruten, men jeg vil gjerne klare å dele dem på en god måte med mannen i mitt liv. Jeg ønsker også at han deler alle sine fantastiske følelser med meg, slik at vi sammen kan bli sterke i vår egen sårbarhet.

Jeg lurer nå på om du kunne si litt om hvordan følelsene kan være en sunn del av livet mitt og vårt felles liv, og gi meg noen svar på hva jeg burde kunne forvente av samtale og støtte fra kjæresten min. Har jeg urealistiske forventninger til hva jeg kan forvente av et forhold? Hvordan tenker du at jeg best mulig kan håndtere denne situasjonen?

SVAR: Vi mennesker varierer med hensyn til hvor mye plass følelsene har i livet vårt. Noen er veldig opptatt av, og styres i stor grad av, sine følelser – på godt og vondt. Andre er svært lite oppmerksom på hva de føler, og vektlegger mye mer det rasjonelle enn det emosjonelle i livet. Også det på godt og vondt. Det ene er i seg selv ikke bedre eller dårligere enn det andre, og de fleste av oss forholder oss til begge deler – i større eller mindre grad. Vanskelig blir det først om man befinner seg på ytterpunktene, og nesten bare klarer å forholde seg til, og orientere seg fra, sitt eget ståsted. Og særlig hvis den ene parten bare kan bruke et emosjonelt språk, mens den andre tviholder på det rasjonelle språket.

Bryt det gamle mønsteret.

Jeg vet ikke om dere er ytterpunkter i så måte, men du er åpenbart langt mer emosjonelt orientert i forhold til deg selv og omverdenen, enn det kjæresten din er. Og han synes å ha store problemer med å erkjenne, forstå og takle dine følelsesmessige sider. Under slike betingelser er det veldig lett at partene fanges i et mønster hvor den emosjonelle part blir mer og mer pågående, klamrende og krevende, mens den mer rasjonelt orienterte part trekker seg stadig mer unna. Klarer man ikke å bryte dette mønsteret, vil begge parter etter hvert stivne i sine tilvente posisjoner, og en uoverstigelig avgrunn vil utvikle seg mellom partene.

Dere er ikke der – ennå. Og da er det også mulig å endre mønsteret. Det vil måtte innebære å myke opp posisjonene deres. At dere begge strekker dere mot den andres måte å forstå verden på, og at dere begge kan anerkjenne at den andres væremåte også har sine fordeler. For din del vil det kanskje bety at du må forsone deg med at han uttrykker sin kjærlighet og hengivenhet på andre måter enn du ønsker. Og kanskje også at du prøver å lære noe av hans rasjonelle tilnærming til deg og forholdet deres. For noe er det vel å lære av det? Han på sin side må i alle fall prøve å åpne opp og forholde seg til den emosjonelle verden, og se at han selv vil være tjent med det.

Går an å bygge bro. Det er bare når dere begge ser at dere må komme den andre i møte, at det er mulig å overkomme forskjellene mellom dere. Klarer dere å bygge bro over avgrunnen, blir den heller ikke så betydningsfull eller truende for forholdet deres. Og da vil dere begge kunne forstå og uttrykke dere både med et emosjonelt og rasjonelt språk – da blir dere tospråklige. Selv om utgangspunktet, eller «morsmålet», alltid vil være ulikt.