JEG ER EN JENTE i begynnelsen av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart tre år. Han er 30. Vi har helt siden vi ble sammen, vært klar over at vi har ganske ulike meninger når det gjelder politikk og samfunnet rundt oss. Etter at den første «forelskelsesrusen» nå er over, er det blitt enda tydeligere, noe som skremmer meg. Jeg er vokst opp med at diskusjoner er gøy, interessant og nyttig, og bruker mye av min fritid på å diskutere både samfunnsaktuelle og personlige saker med venner og familie. Mine foreldre er ikke alltid enige med hverandre, men hører med stor interesse på hva den andre har å komme med. Jeg ser på dette som et viktig poeng i et likestilt forhold. 

Jeg studerer samfunnsvitenskapelige fag og befinner meg tydelig på venstresiden når det gjelder politiske og personlige verdier og holdninger. Alt dette preger meg som person og måten jeg argumenterer på. I tillegg vil jeg si at det er viktig for min identitet. Han er på den andre siden, en person som har studert realfag, noe jeg vil si preger hans måte å se på samfunnet rundt seg på. Han bruker fritiden sin på friluftsliv og samvær med venner, som ikke nødvendigvis innebærer diskusjoner av noe slag. Han er opptatt av fakta, at ting er rett eller galt, og at hvert individ har ansvar for seg og sitt. Alt dette er standpunkter jeg kan akseptere, selv om jeg ikke tror han føler det på samme måte.

Han kan flere ganger oppfordre til debatt, men når han ser at vi er uenige midt i debatten, reagerer han enten med sinne, sier at jeg lever i en «idealistverden» som er urealistisk, «snakker som en politiker», eller utbryter tydelig at han er for hissig til å fortsette å snakke om dette. Deretter blir jeg møtt av taushet og føler meg «straffet» helt til debatten er glemt. Jeg føler at jeg i stor grad blir overkjørt og utsatt for hersketeknikker som innebærer at jeg aldri får bestemme når diskusjonen er over. Mine argumenter er aldri bra nok i hans øyne. Hvis jeg refererer til fag eller forskning jeg har lest, blir han enda mer hissig. Noen ganger lurer jeg på om det kanskje er min bakgrunn med sosiologi og kjønnsforskning som viktige interesser som får meg til å tenke dette. Kanskje er jeg bare en dårlig taper? Etter diskusjonene prøver jeg ofte å klargjøre at det er greit for meg at vi er uenige, en saksdebatt endrer ikke mitt syn på ham som kjæreste og person. Jeg føler imidlertid ikke at han er enig i dette. Mine meninger provoserer for mye, sier han. Hvordan kan jeg ta opp dette uten å beskylde ham for hersketeknikk? Er vi for ulike til å kunne få til et likeverdig forhold?

Jeg vet at forskningen viser at «like barn leker best», men har du noen tanker og råd om dette? Jeg er klar over at jeg som person også kommer til å utvikle meg i årene som kommer, og er redd for hva dette fører til i vårt forhold. Med høyere utdanning, ambisjoner om jobb i offentlig sektor, og en fremtid med karrière og familieliv som neppe vil bli likestilt – har vi noen sjanse? 

SVAR: Dere er tydeligvis nokså forskjellige – i hvert fall når det gjelder de egenskapene du trekker frem i innlegget ditt. Men jeg vil tro at dere også har visse likhetstrekk. For slik er det som regel; når man først faller for noen, er det gjerne fordi man gjenkjenner seg selv i den andre. Hvis ikke, ville man neppe bli tiltrukket i utgangspunktet. Og likhetene deres er sannsynligvis vel så betydningsfulle som forskjellene. Derfor er svaret på spørsmålet ditt: Om dere har noen sjanse, er like mye avhengig av hvor mye – og hvordan – dere ligner på hverandre, som hva forskjellene deres kan føre med seg. Er det lite som forener dere, er det også vanskelig å etablere en varig plattform å bygge forholdet på. Og da blir forskjellene fort truende for tilliten og tilknytningen. Hvis det derimot er mye som forener, kan dere tåle store forskjeller uten at det slår bena under forholdet. Under forutsetning av at dere viser gjensidig respekt og aksept for hverandre.

Nytt fokus.

Generelt er det nok slik at «like barn leker best». For dem som ligner hverandre i grunnleggende personlighetstrekk, vil ha lettere for å forstå hverandres motiv og reaksjoner, og vil derfor lettere kunne finne ut av uenigheter og motsetninger. Man kjører seg ikke så lett inn i uhensiktsmessige spor hvor man stanger hodene mot hverandre. Men det er likevel ikke nødvendigvis slik at vi får det bedre jo likere vi er. Vi trenger også noen å bryne oss mot. Hvis vi er altfor like, mister vi gjerne evnen til å tilføre hverandre nye perspektiver og ideer. Og til å komme med utfordringer og korrigeringer vi kanskje kunne trenge.

Hvis dere skal finne ut av forskjellene deres, trenger dere å løfte blikket fra de konkrete sakene som dere er uenige om, til hvordan dere diskuterer det dere er uenige om. Dere må altså skyve fokus fra innhold til prosess. I den sammenheng er det interessant at forskjellene deres er mye mer provoserende for kjæresten din enn de er for deg. Er det bare fordi han synes å ha en litt fastlåst måte å forstå verden på, og at han derfor har vanskelig for å gå ut av sitt tilvente perspektiv og prøve å se det fra ditt ståsted? At han viser liten evne til mentalisering, som man gjerne kaller det. Eller kan det tenkes at han også føler seg underlegen eller usikker når samtalen dreies inn på temaer han ikke liker eller mestrer? Eller at han opplever dine perspektiver – dine holdninger og verdier, som truende for hele forholdet deres?

Godta forskjellene.

Uansett, nøkkelen til å overvinne forskjellene mellom dere ligger ganske sikkert i at dere begge kan akseptere dem og likevel ha respekt for hverandres meninger. Når han sliter med både aksepten og respekten, er det derfor nødvendig å utforske hva det betyr. Får du ham med på samtaler om dette, er det et godt tegn. Da er det forhåpentlig mulig å bli enig om å være uenig. Er han derimot helt uvillig, eller ute av stand, til å løfte blikket fra innhold til prosess, er prognosene mye dårligere. For da kan du ikke regne med at han kommer til å endre sin måte å reagere på.