JEG LESTE i A-magasinet (nr. 11) om menn som bruker vanvittig mye tid på fritidsaktivitetene sine, og kjente meg virkelig godt igjen. Sånn har vi hatt det i mange år, og det er bare blitt verre og verre de senere årene.
Min mann er i begynnelsen av 50-årene, og jeg er åtte år yngre. Vi har vært gift i 15 år, og har tre barn i alderen 8 til 13 år. Da jeg traff mannen min, var han lidenskapelig opptatt av ekstremsport, særlig hanggliding. Jeg må innrømme at dette var noe av det som gjorde at jeg ble tiltrukket av ham, at han var så tøff og uredd. Men min fascinasjon for disse sidene forsvant raskt da jeg virkelig forsto hvor stor plass det hadde i livet hans. På det verste handlet nesten alt om hobbyene hans, og jeg følte meg totalt neglisjert. Men så skjedde det en dramatisk ulykke som var nær ved å koste ham livet, og dette satte en alvorlig støkk i ham – og meg også, selvsagt.
På omtrent samme tiden ble jeg gravid med eldstemann. Og disse to tingene tilsammen gjorde at han faktisk kuttet ut alle disse ekstremaktivitetene. Til min store lettelse. Men han ble ikke enklere å leve med av den grunn. Snarere tvert om. Han var rastløs, utålmodig, irritabel og oppfarende, og enda mindre oppmerksom og tilstedeværende, sammenlignet med tidligere. Sånn gikk det et års tid. Han var mye mer hjemme enn før, men uten å ta noe mer del i det som foregikk i familien, og jeg holdt på å bli sprø av det dårlige humøret hans.
Men så skjedde det noe – han begynte med jakt og fiske. Det hadde han aldri drevet med tidligere, og da han først prøvde, ble han hektet fra første stund. Dermed var han rett tilbake til der han var med ekstremaktivitetene sine; helt oppslukt. Og sånn har det vært siden den gang. Han drar på jaktturer og fisketurer overalt, hele året igjennom, helg etter helg, ferie etter ferie. De siste par årene har han vært bortreist innpå halvparten av helgene, pluss høstferien og vinterferien, og en til to uker hver sommer i tillegg. Én ting er all tiden som går med, men han bruker også enormt mye penger på alle reisene og alt utstyret. Jeg overdriver ikke om jeg anslår utgiftene til minst 150 000 kroner pr. år. De eksakte kostnadene er han svært tilbakeholden med, men jeg har likevel en viss oversikt.
Når han ikke er på en av sine hyppige turer, går mye av tiden med på å planlegge og forberede neste tur, eller han er ute med noen av kompisene og mimrer om tidligere turer og drømmer om nye turer. I tillegg til alt dette bruker han masse tid på å lese om jakt og fiske i bøker og magasiner og på Internett, og å holde seg oppdatert på utstyrsfronten.
Denne lidenskapen er absolutt ikke forenlig med et familieliv. Det skjønner til og med han. Derfor sier han hele tiden at han nå skal trappe ned, men i realiteten er det heller det motsatte som skjer. Han er nå mer ekstrem enn noensinne. Når jeg påpeker dette, veksler han mellom å unnskylde og bortforklare, og blir furten og sur. Så disse samtalene blir aldri særlig gode.
Hva skal jeg gjøre? Han kan på sitt beste være en omsorgsfull ektefelle og far – og da har vi det faktisk veldig godt sammen. Men det forutsetter at han får drive med sine interesser uforstyrret. Straks jeg prøver å sette grenser for ham, blir han vanskelig, sur og urimelig. I praksis er det jeg som driver hele familien. Han bare kommer og deltar når det passer ham. Og sånn kan jeg ikke ha det lenger, jeg kjenner at det bryter meg ned, men hva kan jeg gjøre? Er det mulig å få ham til å begrense sine aktiviteter og ta del i familielivet?
SVAR: Historien din reiser flere viktige spørsmål, tenker jeg. Det ene er hvorfor mannen din blir så enormt engasjert, enten det dreier seg om ekstremsport eller jakt og fiske. Og i forlengelsen av det: Har han alltid hatt denne tendensen til å bli totalt oppslukt? Et annet hovedspørsmål er hva han selv tenker om denne tendensen – opplever han det som et problem i seg selv? Eller blir det bare et problem når du prøver å innskrenke utfoldelsen hans? Og ikke minst, er det slik at han ikke klarer eller ikke egentlig ønsker å balansere sine lidenskapelige interesser mot andre hensyn i familien?
Er han avhengig?
Jeg vil anbefale at du prøver å få til en dialog med ham om slike overordnede spørsmål, gjerne med hjelp av en terapeut om dere ikke klarer å få til konstruktive samtaler på egen hånd. For hva han tenker om dette, vil nok ha stor betydning for utsiktene til endring. Er det slik at han alltid har hatt en trang til å hekte seg på noe, eller at han føler han ikke klarer å begrense engasjementet selv om han egentlig ønsker det, er det uttrykk for at hobbyene har mer preg av lidelse enn lidenskap.
Som det gikk frem av artikkelen i A-magasinet som du refererer til, kan sterkt engasjement og lidenskapelig interesse noen ganger skli over i en slags tvangslidelse eller avhengighet. Og kanskje er mannen din i dette grenselandet. Kanskje har han også en mer generell tilbøyelighet til å bli avhengig. I så fall er det neppe mye hjelp i å oppfordre eller appellere til at han må skjerpe seg. Da stikker dette mønsteret dypere i personligheten hans, da er det ikke bare et spørsmål om vilje og respekt for dine ønsker og behov. Du bør nok også vektlegge hans motivasjon til å ta tak i problemet. Dersom han mener selv at han har et problem, og at han trenger hjelp til å finne ut av det, er utsikten til endring langt bedre enn om han egentlig er tilfreds med tingenes tilstand.
Kanskje håpløst.
Du kan naturligvis prøve å påvirke ham ved å sette klarere grenser og krav, eventuelt ved å true med å forlate ham. Men erfaringene dine tilsier vel ikke at det vil hjelpe så mye. Jeg tror i hvert fall ikke at det vil end-re hans grunnleggende ønsker og oppfatninger når det gjelder hva som er verdt å prioritere i livet. Og det er nettopp det som må endres om situasjonen skal forandre seg til det bedre over tid. Derfor tror jeg det du først og fremst bør gjøre, er å ta ansvar for dine og barnas behov i denne situasjonen. Og kanskje vil det innebære at du til slutt må konkludere med at hans interesser og aktiviteter faktisk ikke er forenlig med et tilfredsstillende samliv og familieliv.
Kommentarer