- Utbyggere tyner tomter og areal til det ytterste, og bokvaliteten blir dårlig. Så lenge folk kjøper nye leiligheter uansett – og det til stive priser – vil de fleste utbyggere bare fortsette løpet, sier arkitektene.

Men noen utbyggere tenker litt annerledes:

- Tenk om det kunne bli dagligdags at store boligkomplekser gjenspeiler omgivelsene og bidrar til ytterligere bokvaliteter for hele områder. Tenk om det kunne bli trendy å tenke samspill fra første sekund når boligbygg skal reises! Samspill mellom arkitekt, utbygger, entreprenør, politikere, kommune og eiendomsmegler, for å få til gode, menneske- og miljøvennlige løsninger. Da vet man hva man skal bygge, og hva man faktisk får. Energien bør settes inn i første fase for å utvikle noe nytt i stedet for å kopiere noe gammelt, slik alle gjør. Det ser ut som om stedsanalyser blir grovt forsømt, sier Birgitte Skjerve og Peter Aasen i Nuno Arkitekter. Han er partner og daglig leder i firmaet.

Samspillmodellen

Selv kan de presentere et boligprosjekt på naturskjønne Jeløy i Moss som er et resultat av omstendelige stedsanalyser, og som har møtt positiv respons i nabolaget. Det er under regulering. Forutsatt at politikerne i det nye bystyret ikke tvinger igjennom en mer brautende gangvei enn den ruslestien som er lagt inn i parkanlegget på Vårli, blir det byggestart neste år. Utbygger vurderer å trekke hele prosjektet hvis veien trumfes igjennom til forringelse for bomiljøet.

Arkitektene samarbeider med utbyggeren, Bolig og Eiendomsutvikling AS (BEU), som trekker inn entreprenøren allerede i skissefasen. Dette kan kalles samspillmodellen.

Frustrerte arkitekter

- Mange arkitekter blir «tvunget» til å tegne boliger de ikke er fornøyd med. Boligkvaliteten senkes. Det bygges kjedelige, ensartede bomaskiner som ikke forholder seg til stedet og kunne ligget hvor som helst i landet. De sier ingenting om nabolag og geografiske forhold. Problemet i dag er at folk kjøper bolig ut fra en plantegning og ikke har noen garanti for hva som faktisk blir bygget og levert, sier Peter Aasen.

- Arkitektene har mest å komme med i skissefasen, nettopp mens utbyggerne har minst penger og lett skjærer ned på utgifter. Det gjelder å legge kvalitetene inn i konseptfasen, for resten blir standardavgjørelser. Man må spille på lag fra begynnelsen av. Ofte får vi ikke anledning til å komme inn i prosjektet før kortene er lagt. Nå har vi arbeidet med en utbygger som har sagt ja til våre forslag hele veien, og vi har diskutert mulige løsninger, forteller Birgitte Skjerve.

- Har dere noen eksempler på dette?

- Blokkene hadde en helt annen takform, men vi endret den underveis fordi det ble for komplekst for entreprenøren. Vi fikk gjennomslag for ekstra takhøyde, som nå blir 2.60, noe som gjør underverker, særlig i små leiligheter. Vi har selv regulert prosjektet og kunne da ta ut 2.60 i reguleringen. Ofte er takhøyden ferdigregulert til 2.40 når arkitekten kommer inn i bildet. Vi har valgt få og enkle kvalitetsmaterialer til fasaden, og store vindusfelt som entreprenøren kan levere.

Fornuftig strategi

- Nå har denne utbyggeren en fin tanke om ikke å utnytte størrelsen maksimalt, men utbyggere er jo alltid ute etter profitt, så de vil nok se det som en lønnsom investering. Det er enklere når alt går ryddig for seg hele veien. Da får man fornøyde naboer og et godt nærmiljø. Det er en fornuftig strategi. Dette er et godt eksempel til etterfølgelse. Utbyggere tjener på det ved å få et godt renommé, mener arkitektene.

- Folk bør bli flinkere til å se hva de kjøper, og ta hele bygningen og omgivelsene med i betraktning, ikke bare sin egen stue. Hvis kjøpere stiller høyere krav, og utbyggere har høyere moral, får vi bedre boliger. Utbyggere bygger det folk kjøper og leverer sjelden noe over forventning. Folk skulle bli positivt overrasket når de overtar en ny bolig, og ikke måtte klage i ettertid, sier Skjerve.

- Naboer bør kanskje bli flinkere både til å protestere mot dårlige løsninger og til å imøtekomme nybygg med god arkitektur?

- Ja. Før vi kom inn i bildet, var det foreslått et prosjekt som ble forkastet på grunn av naboenes protester. Det var godt at naboene protesterte, men de ville helst kun ha kopier av eksisterende villaer. Det skulle bygges leiligheter. Hva ønsker de som flytter hit? spurte vi oss. Vi tok for oss de flotteste trevillaene på Jeløy, brukte elementer derfra, utviklet karakteren og lekte oss med formgivningen, sier arkitektene.

Motsats til «bomaskiner»

Tre lavblokker med 18 boliger på 50–150 kvadratmeter er planlagt på den 50 000 kvadratmeter store tomten der tidligere Vårli skole ligger nå. Variasjonen av leiligheter gjør at ulike typer mennesker kommer til å bo der, selv om alle er eldrevennlige. Slik det er politisk korrekt å tenke nå. På nedsiden av veien er det toetasjes villaer fra 1940-årene. Derfra kommer de til å se den brede, lave dimensjonen på de nye lavblokkene, som imidlertid blir høyere og smalere på den andre siden, i likhet med husene der. På en tredje side ligger lave næringsbygg; en nedlagt fabrikk med Fretex-utsalg og en fabrikk som ble omgjort til boligblokk. Det er altså tre typer bebyggelse å ta hensyn til, og det var gitt at den sentrumsnære tomten skulle utnyttes høyere enn til de eneboliger naboene ønsket.

Forby svalganger!

- Det er trist at et prosjekt som Vårli regnes som ambisiøst, for det er egentlig helt normalt. Det er en motsats til "bomaskiner", men ikke et kunstprosjekt. Boligbygging skal jo være generell. Her får leilighetene på bakkeplan sin utesone, det andre blir fellesområde med karakter av et parkanlegg. Det skal ligge tre hus i en park. Overgangen mellom privat og offentlig sone må håndteres veldig bra. Moss har mange intetsigende svalgangsbygninger. Slike bygges ofte fordi beregningsreglene da gjør at utbyggere kan utnytte tomten maksimalt, få noen kvadratmeter ekstra å selge – og penger rett i lommen, sier arkitektene.

- Jeg har også tegnet svalgangsbygninger, men liker det ikke. Svalganger hører hjemme i mindre skala. Egentlig kan jeg ikke fordra store, lange svalgangsfasader. De bør forbys, sier Birgitte Skjerve.