– Herfra kan du se minst halve London, sier Marion Nilsen stolt.

Hun sitter ved stuebordet sitt i syvende etasje i Lymer Avenue, i en av seks firskårne blokker ferdigstilt som «Housing for the Professional Classes» i 1963.

Ennå huser de hva britene ynder å kalle «profesjonelle».

Nilsen er sjefdesigner hos veskeprodusenten Modalu, der hun fikk sine 15 kjendisminutter i kjølvannet av prinsebryllupet i fjor. Nøkkelen var at Pippa Middleton, hertuginne Kates motebevisste lillesøster og forlover, forelsket seg i kreasjonene hennes og viste seg ute med dem til stadighet.

Polert prestisje

Selv har hun forelsket seg i en flekk som kanskje ikke er den mest profilerte i asfaltjungelen. Skjønt, murkomplekset i grensetraktene mellom Crystal Palace og Dulwich, sør for Themsen, har alltid vært forbundet med en viss prestisje. Den originale salgsbrosjyren fremhever «de dype, sammenhengende vinduene» som fyller en hel vegg i hver enhet, samt «den polerte parketten» som dekker samtlige 80 kvadratmeter.

Begge deler består. Og Nilsen er like begeistret for det siste som for utsikten.

– Det er jo mye tepper rundt omkring i England, humrer hun.

– Mange av eierne har tatt initiativ til å få lagt det her òg, fordi det virker dempende på lyd. Heldigvis har de aldri fått gjennomslag for ideen.

Akademisk kvarter

Det var som ledd i gjenoppbyggingen etter krigen at kvarteret skjøt i været. Ifølge Nilsen var det ikke bare-bare i et konservativt nabolag som rommer både boardingskole og universitet.

– En rekke akademikere mislikte og protesterte mot utviklingen. Samtidig appellerte stilen til folk som var opptatt av design. Noen av dem har bodd her siden 60-tallet. Det er veldig artig å få høre om hvordan de falt pladask for arkitekturen og innredningen.

Lokalhistoriske kilder viser at det var vanskelig å få tilslaget den gang. Det fortelles blant annet om en Mr. Bullock, som innfant seg klokken 7.30 i det håp å fronte interessentkøen, hvor en Mrs. Channer satt parat forlengst. Snart måtte bygningsformannen roe gemyttene med te.

Enda høyere var trykket angivelig da Nilsen bestemte seg for å kjøpe i 2006.

– I løpet av et år skjedde det ingenting. Hver kveld jeg stilte på visning, var handelen allerede i boks. Til slutt kom jeg i kontakt med en eiendomsmegler som hadde en kamerat som skulle flytte. For en gangs skyld hadde jeg hellet med meg.

Til inspirasjon

Den lysrike, flisbelagte oppgangen er som snytt ut av minimalistversjonen av «The Swinging Sixties». Men inne i leiligheten har Nilsen brutt opp det åpne preget og de rene, nærmest skandinaviske linjene med miniatyrer, masker og memorabilia av eksotisk karakter.

– Det handler om å omgi deg med ting du føler deg komfortabel og hjemme med, ting du kan bli inspirert av, erklærer hun, og røper at de fleste av gjenstandene stammer fra reisene hennes i inn- og utland.

Der står et par staute tinnsoldater fra Bangalore. Der står en opptrekkbar lekerobot fra Hongkong. Og der, på soverommet, henger et imitert rådyrgevir, komplett med Nilsens smykkekjeder rundt hornprakten. Akkurat det ble anskaffet like ved jobben i Hammersmith, en kjapp togtur vestover i metropolen.

– Jeg elsker å grave i bruktbutikker, og kjøper alltid med meg en masse greier når jeg er på farten, noe jeg er ganske ofte. Selv om jeg ikke vil definere meg som samler, og det ikke er ment som noen utstilling, er jeg glad i småting. Når jeg har fri, saumfarer jeg Portobello og de andre markedene som research til veskene mine.

Til pynt

Hyllene på kontoret vitner ellers om at Nilsen har en svakhet for sko. Til enhver tid rår hun over 40 par, vedgår hun, hvilket kommer godt med når hun vil ut og traske i nærområdet.

– Det er fint og grønt her nede, med enkel tilgang til flere parker. Det fungerer nesten som en landsby for seg selv, kanskje som en mindre snobbete utgave av Wimbledon.

Og om computerøktene iblant havner i veien for bar- og kafélivet, har Nilsen selskap i «menneskelampen» fra mainstreammagasinet Habitat, og i nylonstrengeren i hjørnet. Etter hvert tar hun fotografens oppfordringer om å prøve en låt.

– Nei, en stor gitarist er jeg nok ikke, konstaterer hun lattermildt etter noen krisestemte akkorder.

– Den gjør seg desto bedre som pynt.