Hellesteinene, som danner en sti gjennom hagen mot tehuset, er dynket med vann.

De våte steinene symboliserer at alt er rent og friskt. Steinene leder inn gjennom en port av bambus.

Så er vi der - i den japanske hagen. Etter forsiktige steg på tråkkesteiner i en karpedam gjøres et stopp ved en vannpost.

Hender og munn renses før en bitte liten bambusbro tar oss til tehuset Un getsu an.

Navnet betyr Det lille huset under skyer og måne. Det er her Svein Westad holder autentiske japanske teseremonier for sine gjester.

Japanske hjerter

Tidligere på dagen serverer ekteparet Svein Westad og Paula Fure kaffe i vinterhagen på Kongsberg.

De forteller om Østens filosofi og Japan.

Om keiserparet, som de har pratet med, om turene til Kyoto hvor Svein har fordypet seg i japansk teseremoni. De snakker om Paulas bøker og Sveins år i Nepal, der han var lærer i munnharpe.

Så forteller de om den lille japanske hagen med tehus som ligger skjult bak buskene og trærne vi ser fra vinterhagen.

Trærne er viktige. I en japansk hage skal nemlig elementer utenfor hagen, som et tre, et bygg eller et tak, være en del av hageopplevelsen.

Japanerne kaller det «lånt landskap».

En japansk hage skal også være zen.

Svært forenklet betyr det at den skal være balansert, enkel og uten dominerende elementer slik at besøkende opplever hvile, ro og harmoni når de er i hagen.

Hage som kunst

- For å forstå japansk filosofi, slik jeg ønsker, må man gå gjennom kunsten. Det er ulike japanske kunstarter å fordype seg i, for eksempel fekting, bueskyting eller blomsterbinding. For oss ble te- og hagekunst veien til filosofien, forteller Svein.

Totalrenovering

Han og Paula kjøpte eiendommen,som en gang var lensmannsgård, i 1975.

Da de overtok måtte hovedhuset restaureres innvendig og det 30 meter lange bryggerhuset med pulttak måtte totalrenoveres.

Å rive var ikke aktuelt, de to så muligheten for skjønnhet bak forfallet.

I dag er bryggerhuset galleri og konsertlokale. De har til og med fått plass til et økumenisk rom i den gamle stallen. Så langt er to par blitt viet der.

- På tross av forfallet hadde vi et godt utgangspunkt for å skape noe vakkert. I hagen sto mange flotte trær, almetreet der ute er over 100 år gammelt. Vi hadde mye å bygge videre på, forteller Paula.

Små bord, stoler, benker, lykter og vannposter plassert rundt i hagen innbyr til pauser.

Her, utenfor den japanske delen av hagen, står også ventebenken hvor Sveins gjester hviler mens han forbereder teseremonien.

Tiden kan de nytte til å legge fra seg travelhet eller meditere.

Gammel tradisjon

Når gjestene har fulgt stien til tehuset og funnet sine plasser på gulvputene, kommer Svein inn og begynner teseremonien.

Teen tilberedes med rolige, faste bevegelser.

Hver vridning på håndleddet, hvert grep om redskapene, plasseringen av teskåler, øsekar og visp er presist, evig fastlagt og navngitt.

Tradisjonen går rundt 800 år tilbake i tid.

Håndlag

Utenfor det lille huset høres fallende vann. Skyves dørene til side, kan en titte over en liten veranda og ned i en karpedam.

Svein har gjort alt selv. Alt i huset er håndlaget, fra skyvedørene med papirvinduer til det hengende alteret på den ene veggen. Et unntak er stråtaket.

- Meningen var å legge det selv. Vi dro til Frilandsmuseet ved Lyngby i Danmark for å lære teknikken, mange av husene der har stråtak. Men så våget jeg ikke likevel. Vi fikk en dansk stråtekker hit, og det var en fryd å se ham arbeide, smiler Svein.

Hele byggeprosessen ned til minste detalj ble fulgt nøye av ekteparets venn, Yutaka Doi.

Han glødet for prosjektet og har mye av æren for at huset er blitt akkurat slik et tehus skal være.

Taoisme og høner

Paret er veldig glad i farger. Det er ikke helt i tråd med japansk hagefilosofi, derfor har de delt hagen opp i flere rom.

I rommet rett utenfor vinterhagen vokser det syriner i rosa, blått og hvitt. I alle hagens rom er trær og busker nesten viltvoksende sammenlignet med plantene i den japanske hagen.

- Den øvrige hagen heller nok mer mot kinesisk taoisme enn japansk zen. Paula og jeg er jo opptatt av Østen generelt, ikke bare Japan. Kineserne er annerledes enn japanerne. De lar seg lettere gli med og er ikke like perfeksjonistiske, forklarer Svein.

Kanskje er det her de frittgående hønsene kommer inn i bildet.

De tripper rundt og virker såre fornøyde med tilværelsen.

De slipper ikke inn i den japanske delen av hagen, men insisterer stadig på å ta pauser på ventebenken.

Svein har lagt en tykk bambusstokk ytterst på benkekanten.

Når hønsene setter seg på den, faller den i bakken og rumler fælt. Slik skapes litt lurveleven i en ellers rolig verden.

Følg Aftenposten Bolig på Facebook