Charlotte Bik Bandlien er sosialantropolog og forbruksanalytiker i reklamebyrået Bates Red Cell, og har skrevet hovedoppgaven "Producing Scarcity - An Investigation of the Retro Market" om retromøbler og identitet.Feltarbeidet ble lagt til London i 2002 og Bik Bandlien jobbet selv i en retrobutikk i Islington som del av researchen. Kombinert med sosialantropologisk forbruksteori er resultatet blitt en analyse av smak og symbolsk makt.

Harry egg?

- Symbolverdien er en sosial konstruksjon som i dette tilfellet er basert på knapphet. At det eksisterer få av ting eller at få har tilgang på disse tingene, gjør nemlig at de kan fungere som symboler på en eksklusiv gruppetilhørighet. Derfor har retro egnet seg til dette. Alle ting rundt oss får verdi ut fra hvilke mennesker som liker tingen samtidig, ikke tingen i seg selv. Et godt bevis på denne kanskje litt uvante påstanden er da Arne Jacobsens "Egget" ble symbolsk devaluert etter å ha blitt brukt i Big Brother-huset. Den ble "smittet" med mainstream-assosiasjoner, og ble plutselig sett på som harry av dem som tidligere elsket den. For trendsetternes fiende nummer 1 er mainstream. Når estetikken deres sprer seg til massene, er ikke ting like mye verd for dem, mener Bik Bandlien.

Edel modernisme.

Mange av de mest populære retromøblene er klassikere fra modernismen. Da samarbeidet mellom kunst og industri ble tettere, var målet at de aller fleste skulle kunne kjøpe møblene. Møblene ble masseprodusert. En demokratisk ambisjon altså. - Det demokratiserende aspektet fremheves av mange retroelskere, men det forhindrer dem slett ikke i å klage over at retromøbler gjøres tilgjengelige nettopp for massene gjennom utstrakt eksponering i bleiereklamer, eller at estetikken kopieres av møbelkjedene. Etter hvert som retro er blitt en bred estetisk påvirkning, har vi sett en motreaksjon i retromarkedet. Det er mange som søker seg vekk fra de åpenbare klassikerne mot mindre kjente møbler fra perioden. Men det er grenser for hvor langt man kan strekke dette før man må lete helt andre steder etter noe for de få, sier Bik Bandlien.- Dette viser igjen at verdivurderingen er knyttet til muligheten til å kommunisere en sosial posisjon og ikke til de fysiske objektene.

Individualister i kor.

Bik Bandlien synes det er viktig å understreke at det er snakk om et ubevisst nivå her. - Vi er ganske blinde for denne koblingen mellom smak og symbolsk funksjon. Følelsen av å "oppdage" en kitchy bambifigur på loppemarked er ekte nok den, samtidig som man har kunnet følge den i en del år nå i "riktige" kontekster. Jeg mener jo bestemt at jeg kjøper ting som jeg synes er genuint fine, selv om jeg vet at smaken min bestemmes av de sosiale kodene som ligger i dem, det være seg et plagg, en stol eller noe annet. Identitet handler om gruppetilhørighet, og de som fremhever seg selv og smaken sin som "individuell" har jo lik livsstil som alle andre som sier det samme. Vi er individualister i kor og på samme måte! sier Bik Bandlien.

Mest i øst.

Vi handler i de samme klesbutikkene, den samme retrobutikken og spiser på de samme kafeene. Og det gjør vi uansett om vi er i Oslo, Stockholm eller London. - Vi har et transnasjonalt symbolspråk, og dermed kan vi kjenne igjen folk som er lik oss selv overalt. Symbolverdi er imidlertid ikke stabil over tid, det er nemlig kamp om symboler som uttrykker høy sosial status. At smaken vår forandrer seg er en avspeiling av dette, og når den gjør det avsløres vår posisjon. Det er mange som lever av å være høyt oppe i informasjonshierarkiet, blant annet stylister. Det er en almen oppfatning at de lever av sin gode smak mens de egentlig lever av symbolmakten sin. En skal ikke kimse av rollen Wallpaper og andre livsstilsmagasiner har spilt i det å gi bl.a. retromøbler sin symbolverdi. I Oslo er det en høy konsentrasjon av folk med mye kunnskapsressurser, og dermed symbolmakt, på østkanten. Derfor er det sånn at vestkanten følger etter deres estetikk, men ikke i noen særlig grad omvendt.