I 2000 gikk ekteparet Steffensen/Sortland til innkjøp av en campingbil, tok seg ett år fri fra jobben og reiste sammen med sønnene Tord og Tarjei på leting. Målet var et sted hvor de kunne få utfolde sin drøm om å leve mer økologisk og i tråd med naturen. Men å finne et slikt sted viste seg slett ikke å være så enkelt.Det ble et år med mye prøving, og i perioder bodde og arbeidet familien på nye steder for å se om de kunne trives der. Fra én økolandsby i Trondheim til den neste i Jevnaker og over grensen til forfalne gårdsbruk i Sverige. Letingen ledet dem til og med til Skottland for en periode, til verdens største økolandsby, Findhorn. Findhorn ble nesten siste stopp, men siden forholdene ikke var gode nok for barna, snudde de nesen mot Norge igjen.

Helt tilfeldig.

Kanskje var det skjebnen som glimtet til da de fant Bergskog ved en tilfeldighet. Et tips hadde sendt dem til telemarkskommunen Tinn, og etter å ha sett på en gård som ikke falt i smak, var de på vei hjem til Bømlo. Ungene hadde omsider sovnet etter krangling i baksetet, og alle var slitne. Camperen rullet på fylkesvei 364 over Hovinheia da konturene av gårdstunet til Bergskog kom til syne.Få minutter senere sto de bokstavelig talt på det som var drømmen; en plass hvor det var fredelig, mange små, gamle tømmerbygninger, storslått natur, plass til ti familier og et økologisk liv. Gården var ubebodd, men dessverre ikke til salgs. Mange hadde spurt tidligere, og salg var uaktuelt, ifølge eieren. Overraskelsen var derfor stor da mobilen ringte flere uker senere, og de fikk tilslag - rett før de skulle legge inn bud på en annen gård.

Fra alt til ingenting.

Dermed måtte de forlate alt det de i lang tid hadde bygd opp i Bømlo. Det idylliske huset ved havet, båten, ingeniørjobbene, vennene, familien og en trygg hverdag ble byttet mot en gammel gård i dårlig stand, ukjente omgivelser, ingen jobb og mye usikkerhet.Liv Solfrid Steffensen forteller at å ta den endelige avgjørelsen var en lang prosess. - Det var vanskelig å forlate tryggheten og familien. Nå i ettertid synes vi det hele er litt vilt. Men da vi ikke fant noe i nærområdet, måtte vi reise lenger - noe vi absolutt ikke angrer på. Vi er blitt tatt godt imot av hele lokalsamfunnet her. Det er et fint alternativt miljø i Tinn, som vi kom i kontakt med før vi flyttet hit, og som vi trives godt i. At kommunen har vært så behjelpelige og åpne, har også betydd veldig mye.

Hardangervidda som hage.

Bergskog er et idyllisk småbruk på 380 mål og har, ifølge eierne, et unikt fjell- og naturlandskap i området rundt. Hardangervidda er kun ti minutters gange unna.Mindre idyllisk har derimot arbeidet med å pusse opp gården vært. Til å begynne med sto vaskemaskinen ute, for det tok ett år å få innlagt vann. Etter det andre året kom badet på plass, men stuen og kjøkkenet var røykskadet, og det tok tre år å få det ferdig. Også fordi mange hundre kilo jord måtte ut for å gi plass til gulvene i første etasje.Men etter fem år er boligen fra 1800-tallet blitt et godt hjem for familien på fire. Mange av tømmerhusene er satt i stand igjen, og etter lang tid med forfall er gårdstunet igjen ryddet og har fått et nytt liv.- Etableringsfasen var tøff. Vi var veldig optimistiske i begynnelsen, men det ble så mye på én gang med både restaurering, tilpassing og det nye prosjektet. John fikk heldigvis jobb som ingeniør igjen, og den faste inntekten har gjort arbeidet med å sette økotunet ut i livet enklere, sier Liv Solfrid Steffensen mens hun lager en cappuccino. At storbylivet er over to timer unna, synes hun ikke det gjør noe.- Nå som jeg har bil, kan jeg bare kjøre inn til Oslo hvis jeg savner kafeer og det urbane liv, sier hun.

Drømmen.

Til økotunet ble det tatt ut hundre mål av gården, som igjen ble delt opp i ti tomter. Ønsket er å gi andre som også vil leve mer i pakt med naturen, muligheten til det, og Bergskog passer godt til, mener de.Paragrafrytteri og gammeldags tankegang kunne fort ha tatt knekken på et slikt prosjekt, men kommunen og landbrukskontoret møtte planene med positivitet: en ny og spennende idé, lød tilbakemeldingen. Da de så hadde pløyd seg gjennom mangfoldige timer med papirarbeid, var tomtene omsider regulert. Eksperter hjalp til med å få laget et økologisk kloakksystem, og økotunet var nesten fullført. Nå manglet bare beboerne. Inntil videre er kun to tomter solgt, selv om flere hundre nysgjerrige har vært innom og sett.Men John Sortland bekymrer seg ikke. - Vi vil heller ta tiden til hjelp og få de rette menneskene hit, enn å forhaste salget og kanskje få folk som ikke har tenkt grundig nok over sitt valg.Det gjorde Ron og Gitta, som flyttet helt fra Tyskland. De brukte syv år på å finne den rette plassen, som til slutt ble Bergskog. Nå står resultatet av lang tids planlegging ferdig, bygninger som er laget etter permakulturens ideer (se ramme). At de kommer fra Tyskland og Nederland, har ikke vært noen hindring for paret som allerede er i arbeid og godt integrert i lokalsamfunnet, forteller Sortland.

Hele verden på besøk.

I sommer ble det store gårdstunet brukt til å arrangere internasjonalt fredsdansseminar. Med 60 besøkende fra hele verden ble den landlige roen i tre dager byttet ut med yrende folkeliv. Og slik vil de også ha det i fremtiden. Planene er mange. Inntil videre er det kun hønene som holder hus i den gamle låven, som skal bli konferanselokaler. Kunstneriske sjeler vil i fremtiden kunne finne et atelier i det som en gang var smia, og forhåpentlig vil det også være rom for utstillinger. På tunet vil de ha et felleshus for alle beboerne, og kanskje til og med en liten økokafé.Til tross for et nytt liv på en ny plass har Liv Solfrid Steffensen rukket å skolere seg bort fra et arbeidsliv som ingeniør til kunst- og kraniosakralterapeut, og hun har nå praksis på gården. John Sortland kombinerer jobb og studier; målet er å bli gestaltterapeut. Ideen er å gjøre Bergskog til en besøksgård for rekreasjon, terapi, kunst, naturopplevelser, økologisk mat, konferanser - og kanskje mye mer.- Vi sitter i tenkeboksen hele tiden, og konseptet blir vel aldri helt ferdig, forteller paret.Men mye er skjedd allerede. En brakke er blitt til en liten økologisk butikk, et indianertelt strekker seg opp fra tunet og venter på sommeren og anledning til å huse besøkende, i skogen har tre pensjonerte campinghytter fått et nytt liv. Grønnsaksåkeren gir økologiske varer til alle anledninger. Og for dem som liker det hett, er badstuovnen allerede på plass.Mest folk som bor i nærheten, men også langveisfarende, kommer til Bergskog - uten at én krone er lagt i markedsføring.De er heller ikke alene om å skape aktivitet på gården. Martin Dietrichs har ennå ikke fått bygd seg hus på sin nye tomt på økotunet. Men bueskytterbane og natursti har han allerede laget. Selv om kontoret inntil videre kun består av noen telt, legger tyskeren ut på gebrokkent norsk at han vil ha skyttere fra hele Europa til Hovinheia. Det kommer frem ideer om både treningshall og kafédrift.

Litt for mye.

- Hva synes dere om det vi har gjort? Det er sønnene Tord og Tarjei som får spørsmålet, og de blir enige om at de liker godt det som er skjedd og det som skjer. Men alt med måte, for etter mange måneder med daglige besøk fikk minstemann på ni nok og ville ha gården sin litt for seg selv.- Etter det har vi passet på at barna har det fredelig i sitt eget hjem. Det er tross alt familien som er viktigst, fastslår Liv Solfrid Steffensen.