Fra fugleredet til sengen din

Ute i verden blir ederdun gjerne renset maskinelt. Ikke så på dunværene i Norge. Omkring to til tre uker tar det å rense ett kilo ederdun for hånd. Hildegunn Nordum er fra Lånan på Vegaøyene i Nordland, men bor i dag på Skjærhalden på Hvaler. Hvert år etter påske reiser hun ens ærend til Lånan for å assistere og passe på ærfuglene i eggklekkingssesongen. I bakhodet har hun bevisstheten om at det er verdens kultur- og naturarv hun er med å ta vare på. Vega kommune består av 6000 øyer og holmer. I 2004 fikk Vegaøyene status som verdens kultur- og naturarv, og plassert på UNESCOs verdensarvliste. - Det er bygd hus til ærfuglene overalt på Lånan for at de skal ha det tørt og varmt. Ea finner tilbake til samme rede år etter år, sier Hildegunn Nordum.

Skånsom prosess.

Sammen med broren samler hun tang til tørk. De gjør i stand vel 400 gamle steinreir, "ehus", og legger inn en ny krans av tangen. Det sammen skjer i ebanene. Så kommer ea. Fuglen plukker dun fra brystet som den brer til i reiret for å varme og skjule eggene. - Når ungene er kommet, tar vi fortest mulig opp dunen, plukker ut eggeskall og den største tangen for hånd. Deretter legges dunen på en dunharpe i solen. Hele prosessen, fra å samle tang til reirene til de siste fuglene har dratt, pågår fra ca. 15 april til 15. juli.Hildegunn Nordum beskriver hvordan dunen tørkes, ristes, grovrenses, harpes og finrenses på dunharpen - en ramme tredd med tråder av fiskesnøre. - Hvor lenge holder en ederdunsdyne?- Den kan gå i arv i flere generasjoner, hvis man tar godt vare på den. Vi anbefaler å få renset dunen og skifte trekk på gamle dyner. Når dunen håndplukkes og håndrenses på den gamle skånsomme måten, varer dynen i utgangspunktet lenger og blir mer slitesterk.

Lov og orden.

I februar i år dannet Hildegunn Nordum et AS for ærfugldrift sammen med fire andre husstander i Lånan. Og nå får lille Utværet Lånan AS økonomisk tilskudd fra Riksantikvarens verdiskapningsprogram i Nordland, Nordland fylkeskommune, og Innovasjon Norge. - Poenget er at man kan skape ny næring av en eldgammel tradisjon. Vi ser på både opprettholdelse av ærfugldriften og det å skape et større næringsgrunnlag og nye produkter, sier prosjektleder Hanne K. Jakhelln i fylkeskommunens næringsavdeling.Det er imidlertid ikke gitt hvem som helst å drive dunsanking. Fra eldre tid er det fredlyst 15 egg-og dunvær. Med hjemmel i lov om viltet av 29. mai 1981 er retten til sanking av egg og dun videreført i disse øyværene.

50 medlemmer

. - Det er bare i Vega kommune man driver med ærfuglrøkt, opplyser John R. Karlsen.Han er formann i Nordland Ærfugllag, som teller ca. 50 personer fra Bodø til Trøndelag. Alle medlemmene har noen fugler. - Flere steder i Nordland tar man vare på ærfugl, reder og bygger ehus. Selv om det kan foregå noe direkte salg av dun, tar ikke fuglerøkterne vare på ederdunen i samme grad som på Vega, sier han.Karlsens familie har drevet ærfuglrøkt i generasjoner. Slekten hans har hatt eiendom på Mudvær, sydvest på Vega, siden 1635, men historien går tilbake til 1500. Han er pensjonert sjømann. Sammen med broren har han fortsatt der foreldrene slapp. - At det er en vill fugl som blir tam i tre måneder er helt unikt. På 1950-tallet var det 10 000-12 000 ærfugl her. Men så begynte fraflyttingen på øyene, samtidig kom flere minkfarmer langs kysten. Noen av dyrene rømte. Villminken ble en fare for ærfuglene og har gjort stor skade, forteller han. - Ærfuglbestanden har gått kraftig ned. I dag er det 10 prosent igjen av den opprinnelige bestanden. Nå er vi 17 personer som holder på med dette, de fleste gjør det nærmest på hobbybasis, for det er ikke økonomisk lønnsomt, sier Karlsen.

Stor innsats.

Fylkeskommunen håper nå at ærfugldriften kan skape flere arbeidsplasser. Prosjektlederen roser folk på øya, som hun synes gjør et fantastisk arbeid.- Å ta seg av fuglene ute i det store havgapet er utrolig tids- og omsorgskrevende. Du må være der for å forstå hvordan det er. En familie kan ha ansvar for 500- 700 reder. Det er en ulønnet heldagsjobb med basis i tradisjon, og arbeidet er helt vesentlig for å opprettholde verdensarvstatus, sier Hanne K. Jakhelln.