Midt på gulvet i den store stuen står en blåmalt vugge. For fire måneder siden kom Elias til verden. Nå ligger han i vuggen, drar i det heklede teppet og smiler bredt til alle ansiktene som bøyer seg ned mot ham: Mor og far, de to tantene, mormor, oldemor og oldefar. Han er vant med oppmerksomhet; sånn er det å bo i et hus med flere generasjoner samlet.

Det tre etasjer store huset ligger oppi åsen, med utsikt over Sandane og fjordene som bukter seg mellom de høye fjellene. Da huset ble lagt ut for salg, ringte Merete Mindresunde foreldrene sine i Stryn. Vil dere flytte? Skal vi kjøpe noe sammen? Jeg vet om et hus! sa hun.

- Vi har jo ingen andre i Stryn, det er jo bare oss, tenkte Ingrid og Magnus Mindresunde. De syntes det var en fabelaktig idé. For to år siden flyttet også svigersønnen inn i huset.

Mange som vil

Her i landet er det få som velger denne boformen. En undersøkelse utført av Respons for Aftenposten, viser imidlertid at mange kunne tenke seg det, hele 30 prosent. By eller land, ung eller gammel spiller ingen avgjørende rolle.

- Jeg liker å ha familie rundt meg, jeg er jo vokst opp med det. Det ligger en stor verdi i det, sier datteren til Merete, Iselin Mindresunde. I sofaen ved siden av henne sitter Thomas Falck, mannen hennes. De giftet seg i mars i år, etter to år samboerskap på Iselins rom i annen etasje.

- Dette er Romeo og Julie. Intenst. De kan ikke være fra hverandre, vi måtte gi opp. Bare flytt inn, sa jeg. Det var tross alt bedre enn at de skulle flytte på hybel, ler Merete. Nå bor barnebarnet Elias også på rommet.

- For meg er familieliv viktig, egentlig det viktigste her i livet. Når alt kommer til alt, så er det bare familie du kan stole på. Du kan ikke stole på at alle vennene står last og brast med deg, uansett hva som skjer. Familie gjør det, forsetter Iselin. Elias har alle lekene sine i stuen. Om kvelden sitter de ofte her, hele storfamilien. Stuen er alltid full av folk.

- Jeg har et helt annet forhold til mormor enn jeg har til de andre besteforeldrene mine. Ikke på en mer positiv eller negativ måte, men mormor får ta del i hverdagen på en måte som andre ikke får. Besteforeldre ser stort sett bare de positive sidene. Mormor får se dagliglivet, hun får se oppturer og nedturer. Hun vet hvordan vi har det. Jeg synes det er viktig at man kan være en del av livet til hverandre. Det er det som er familie, sier søsteren Malin.

Trend

Boformen er mest utbredt i de minste kommunene, der hovednæringen er landbruk, viser undersøkelsen. At så mange drømmer om å flytte sammen med andre familiemedlemmer, overrasker forskningsleder Viggo Nordvik ved Nova.

- Men det sier kanskje mer om meg som person enn om meg som forsker. Den holdningen tror jeg de fleste har, ler han.

I USA kaller de det en ny trend. Dårlig økonomi fører familier sammen, skrev avisen The Boston Globe nylig. Såkalte flergenerasjons-husholdninger har økt fra 12 til hele 16 prosent av befolkningen de siste 30 årene. Her i landet er det ingen som vet hvor mange som faktisk bor på denne måten. Det eneste man kan fastslå, er at det ikke er mange.

- Ved folketellingen i 1960 var det en stor andel av folk over 60 år som bodde i samme hushold som barna sine. I dag er det godt under fem prosent. Det har skjedd en velstandsutvikling. Tidligere handlet det om boligknapphet. Mye av det vi finner i dag av slike tilfeller, handler om folk som faktisk ønsker å bo sammen, sier Nordvik.

Uaktuelt

Jan Petter Skar bor i en stor villa på Disen i Oslo, sammen med kona Randi Bagge. Han sa det til sønnene sine allerede da de var små: Det er helt uaktuelt at dere som voksne flytter inn i huset mens vi bor her. Beslutningen var fattet og faren ikke til å rokke. Han tenkte på den gode relasjonen de hadde, fryktet konflikter og mente et slikt prosjekt var for risikofylt. Man skal jo ikke trå hverandre for nær.

Hele familien ler når han forteller. De står ute i hagen, foran det to etasjer høye huset. Nå bor sønnen Ola Bagge Skar, kona hans Karolina Meyer og sønnen deres Leon også i huset, i etasjen over dem. Det finnes ingen avgrensede områder i hagen, bil deler de også, og det hender ofte at de spiser middag hos hverandre. De har kun én eneste regel: Bank alltid på døren. Hvis ingen svarer, går man ikke inn.

Ingen alenetid

I huset i Sandane står døren ned til kjelleren, der besteforeldrene bor, alltid åpen. Barnebarna kommer ofte ramlende ned trappen, for å spise en brødskive med honning og gulost, for å drikke kakao, vaske tøy eller fortelle om noe som har skjedd. For Merete har det vært en stor trygghet å ha noen i huset. Besteforeldrene er barnevakter, Ingrid baker brød, strikker sokker og syr opp bukser. Selv kjører hun foreldrene til legen og til butikken. Boformen ble valgt først og fremst for å hjelpe hverandre.

- Dere fryktet ikke at noe kunne gå galt?

- Nei, vi er impulsive og tar det som det kommer, ler Ingrid.

- Man blir jo aldri helt alene, det er klart. Men jeg hadde det verre før, da vi bodde for oss selv, sier Merete.

- Hva med barneoppdragelsen?

- Jeg liker å styre alt selv. Det blir jo bare irriterende når andre prøver å blande seg. Med tre jenter så tett sier det seg selv – det blir bråk. Det har nok vært perioder da foreldrene mine lengtet hjem til Stryn igjen. Klart det var tøft for dem å flytte hit etter å ha bodd helt alene i så mange år, sier Merete.

Får reaksjoner

På nettstedet dinbaby.no har flere spurt om råd: Går det an å bo sammen med svigermor? «Flytt med en gang! Det kommer aldri til å gå bra i lengden. Et godt forhold blir ødelagt over tid,» svarer mange. Ofte får familiene i det store, brunmalte huset på Disen høre det: «Hva, har du flyttet inn hos svigermor?!» «Tør dere det?»

- Da kommer jeg med mine meninger og sier at det er veldig hyggelig. Da blir de mer nysgjerrige, sier Randi.

De er flinke til å si fra om småting de irriterer seg over, påstår de. Når foreldrene til Ola prøver å blande seg inn i barneoppdragelsen, setter sønnen foten ned. Vi spør flere ganger om ulemper og om mulige konflikter. De har få svar.

- Det eneste må være at foreldrene mine får et større innblikk i livet vårt, prøver Ola, mens de andre tenker.

- Det å ikke bry seg er en øvelse. Jeg jobber hver dag med ikke å overorganisere, ler Randi.

Positivt

Fordelene ved å bo på denne måten er mange, mener de.

- Vi føler oss på en måte valgt av Karolina. Hun har ikke bare valgt Ola, men også oss som svigerforeldre. Det er deilig å tenke på, det smelter meg i alle fall, sukker Jan Petter. Hva som egentlig fikk ham til å gjøre helomvending på sin egen beslutning, er han usikker på. Det handlet om høye boligpriser i Oslo og en sønn som kom flyttende fra København uten et sted å bo. Da spørsmålet ble stilt, ba han alle om å tenke seg nøye om i to måneder.

- Da var alle enige om at dette prøver vi, forteller Randi.

- Jeg har sagt det jeg hadde behov for å si, jeg har advart dem. Men det har jo gått veldig bra, konkluderer Jan Petter.

I to år har de bodd i samme hus. Ingen har planer om å flytte ut.

- For vår del handler det om gode relasjoner. Det var helt avgjørende at det var et godt forhold oss imellom, sier Ola.

- Toleranse og romslighet er nok det viktigste om man skal klare det. Vi er innstilt på å prøve dette her, men det står ikke skrevet i stein at vi må bo her. Om det skulle skjære seg, er avtalen at Jan Petter og jeg flytter ut, og det kommer vi til å gjøre før det blir veldig vanskelig, sier Randi.

Karolina og Ola nøler aldri med å anbefale det for vennene sine. Eneste forutsetning er at man liker hverandre, pleier de å si.

- Denne løsningen er jo et alternativ til å hjelpe barna til å kjøpe noe, argumenterer Jan Petter.

Gode relasjoner

- Et eksempel på omstendigheter som gjør at man velger en slik løsning, kommenterer forsker Britt Slagsvold ved Nova. Hadde det ikke vært for velferdsstaten, for god økonomi, ville vi naturlig valgt en slik boform. Hun vil ta hull på myten om at vi her i Norge ikke er flinke til å ta vare på egne foreldre.

- Holdninger dannes ut fra mulighetene som finnes. Forskning viser at forholdet mellom voksne barn og foreldre er godt og nært. Svakere omsorg handler ikke om likegyldighet. I andre land er det rett og slett bare en dyd av nødvendighet å ta vare på de gamle. Det at vi er så heldige at vi ikke tvinges til det, betyr ikke at vi ikke vil gjøre det, sier hun, men understreker at historien viser at det kan være en krevende løsning, ikke minst for inngiftede familiemedlemmer.

I huset i Sandane gleder Iselin og Thomas seg til den dagen de skal flytte inn i nabohuset, et hus Iselin arvet da faren døde. De innser at det å bo i huset sammen med de andre blir trangt når Elias blir større.

- Men dette hadde aldri gått uten gode relasjoner. Jeg tror det er litt annerledes når det er mødre og døtre og det at vi har så god kontakt. Jeg vil sterkt anbefale å bo på denne måten. Men da må man nok ha litt flere bad, ler Merete.