De samlet seg om Trysilerklæringen, hvor det fastslås at furu er et materiale det er mye av her, og objektivt sett skulle det ikke være noe galt med furu fra naturen av – den er bare blitt misbrukt tidligere. Misbrukt på ordentlig, som et narkotikum. Nå må vi begynne å lære å leve med det, prøve å få et sunt forhold til det, mener de.

Furuhelvete.

– Man kaller ikke ting som man er litt lei av, for et helvete. Likevel snakker mange i vår generasjon faktisk om at de vokste opp i et furuhelvete, der omtrent alt som var innenfor veggene av furupanel, fra senger og lampeføtter til spisebord og svulstkopper, var laget av dette nåletreet. Det gjorde for så vidt de fleste av oss som var med på workshop i Trysil også. Nå ville vi glemme det, og se med friske øyne på furua som et anvendelig materiale med mange muligheter. I Norge har vi ingen tradisjon med workshops, her holder man på for seg selv. Som nyutdannede trenger vi flere ben å stå på enn bare møbeldesign, og vi syntes det kunne være interessant å se hva som kunne komme ut av en slik arbeidsgruppe. Vi møter folk, og det kan føre til nye tanker. Vi lærer mye av det. Dette var på sett og vis et forskningsprosjekt – på lavbudsjett, og ingen av produktene er helt ferdige, sier initiativtagerne Runa Klock, Marte Frøystad og Bjørn Blikstad.

Hard kjerne.

De utgjør den harde kjerne i Furuhælvetica. De visste fra første stund de møttes på Kunsthøgskolen i Oslo at de ville gjøre ting sammen, og har arbeidet målrettet. De har alle mastergrad i møbeldesign og fikk i studietiden et gjevt stipend innen industrirettet møbeldesign. De har også gjort seg gjeldende på messer rundt omkring.

– Furu har fått et ufortjent dårlig rykte etter denne overdosen vi i sin tid fikk og måten furu ble brukt på den gang. Men det er en fin, norsk råvare som vi kan bruke i nærproduksjon, alene eller sammen med andre materialer. Men med sine kvister er furu visuelt mer krevende enn de fleste andre materialer, og det er mange kanskje ikke klar over. Det går an å bruke mindre biter med rene overflater. Noe det er gjort lite av i Norge, er å bruke farger på furu, sier de tre.

Norske råvarer.

De er enige med kunstnerkollegaen som sa at det å behandle furu kan sammenlignes med å sette spoiler på en bil.

– Hvordan gikk dere frem på arbeidsuken i Trysil?

– Vitsen var å bruke norske råvarer i nærmiljøet, for vi synes det er godt å utnytte de ressurser vi har her i landet. Alle har et personlig forhold til furu. Vi lot deltagerne skrive ned enkeltord man assosierer med furu, og ord som står for det motsatte, og deretter trakk de én lapp fra hver bunke. Da kunne en av oss for eksempel sitte igjen med ordene tradisjon og plast, og så skulle vedkommende lage et produkt som kombinerte nettopp dette. Vi fikk da en bastardtegning av en tresko og en Nike-sko, en slipper av plast med profilert furukant. Utvalgte tegninger fra denne prosessen ble gestaltet i furu; skap, lysekroner, veggur, stoler, bord, sko. Det kom også opp ideer som vi kan videreføre. Vi tenkte ikke først og fremst på produksjonsmulighetene, men noen objekter blir nå presentert for aktuelle produsenter, sier de.

– Vi har sett endel furu på møbelmesser allerede. Er den på vei inn i norske hjem igjen?

– For bransjen og dem som følger godt med, er det kult med furu nå, men ikke ute blant folk. Jeg har sett flere som rynker på nesen når jeg snakker om furu. Kanskje det er på grunn av mangel på produkter. Nyskapningene er jo knapt kommet i butikkene ennå, sier Bjørn Blikstad.