Han er gjestfriheten selv. Byr på ferskt brød og te. Venner og kjente detter innom i løpet av dagen, og de får like god oppvartning. Praten går om kunst, prosjekter, reiser og ikke minst om Larviks utvikling. Den store visjonen for huset, da Jens kjøpte det for seks år siden, var at det skulle være et samlingssted for glade mennesker, fred-på-Jorden-mentalitet, kunst og solskinn. Dagen Aftenposten er på besøk er det kun solskinnet som har uteblitt. Resten er det mer enn nok av, men kunstneren selv er ikke 100 prosent fornøyd.

–Hverdagen har innhentet meg, forklarer han.

Kunst som gleder

Forbipasserende titter overrasket på huset, og mange trekker på smilebåndet. Noen stopper opp og kikker inn gjennom vinduene. Det er noen uker siden halloween, men et oransje gresskar står fortsatt på trammen og gliser tilbake til alle som går forbi.

–Gresskaret skal få stå så lenge det smiler, sier Jens, som aller helst vil lage kunst som gleder. Gjerne med en alvorlig undertone.

Da kunstneren, som er oppvokst i Larvik, kjøpte huset, var det et idyllisk, hvitmalt hus med sprosser. Et kardemommebyhus. På den tiden bodde Jens i Oslo, men flyttet tilbake til hjembyen kun på grunn av drømmehuset. Siden har huset fungert som kunstinstallasjon og bolig.

Stormsvalen

–Burberry-huset til Jens var et estetisk grep i bybildet som varslet at en ny tid var i emning her i Larvik. Nye og yngre mennesker ønsket seg en mer levende by. Byplanprosesser ble satt i gang, og en bred bevegelse løftet etter hvert frem store prosjekter, sier Per Bjønnes Kristiansen, leder for Larvikslista, en tverrpolitisk bevegelse som jobber for et skapende kulturliv i byen. Han er en av dem som har svingt forbi kunstnervennen i lunsjpausen.

–Vi ønsker at Larvik skal være den pulserende byen ved fjorden. Nå er vi straks der, og Burberry-huset var på et vis en stormsvale som varslet det nye Larvik, forteller han om huset som ble malt rutete sommeren 2006.

Har du tips om lignende saker? Send oss en epost.

Tagging på huset

Kunstneren selv syns bare det er gøy å bli sett. Han har aldri ligget lavt i terrenget. Så snart han hadde flyttet inn, kastet han seg på sitt første husstunt: tagging på eget hus. Han fant frem en tykk sprittusj og skrev på huset sitt, og han oppfordrer alle innbyggerne i byen til å gjøre det samme.

–Jeg hadde selv fordommer mot denne uttrykksformen, men da jeg ble utfordret på mitt standpunkt, måtte jeg gå i tenkeboksen, og bestemte meg raskt for å elske det. Det er en sterk ungdomskultur som det er poengløst å ergre seg over. Bak taggesignaturene så jeg mennesker, og slik ble jeg fascinert av taggekulturen uten noensinne å ha drevet med det selv, forteller Jens. Alle i byen var ikke like glade, men graffitimalerne var fornøyd. Han avsluttet det hele med en utstilling i underetasjen, der han stilte ut silketrykk av norske tagger.

–Det ble en vellykket utstilling! Nå er det mange antitaggere som har en tagg som kunst på stueveggen sin, ler Jens.

Fred på Jorden

Til tross for mye storm i Farris-vannglassene begynte Jens med et nytt prosjekt. Da Irak-krigen brøt ut våren 2003, malte kunstneren hele huset i et grønt, sort og brunt kamuflasjemønster. Det var hans stille protest.

–Jeg synes alle bør sette seg et høyt mål, et nesten uoppnåelig et. Og det synes jeg skal være fred på Jorden. Om alle mennesker setter seg det målet, så blir det fred, sier Jens.

–Det var så mye lokal medieomtale da folk tagget på huset mitt, så jeg tuller ofte med at jeg hadde behov for å kamuflere meg litt etter det, smiler Jens.

Et klassisk hus

Året etter sto han igjen med malerkosten. Denne gangen ble det rutene til det klassiske engelske klesmerket.

–Det var ingen gjennomtenkt tanke. Jeg syntes bare det ville vært tøft, sier Jens. Kunstneren ante ikke hvordan han skulle gå frem, men begynte med å printe ut Burberry-mønsteret fra Internett og malte etter det.

–Det ble en kjempemorsom jobb, og mønsteret hang sammen til slutt, ler han.

–Hva slags reaksjoner fikk du?

– «Å, så morsomt hus,» sa folk. Eller «hvor mye maskeringsteip har du brukt?», forteller Jens, som har kommet frem til at han i alt har brukt tre kilometer med teip.

–I ettertid har jeg tenkt at taggere og den typiske Burberry-bruker er to helt forskjellige samfunnsgrupper som ofte ikke liker hverandre. Jeg vil ikke bli plassert i noen gruppe, men vil veldig gjerne favne om alt. Og det har jeg gjort med huset mitt, sier Jens.

Til ettertanke. I det store og hele er det fred kunstneren er opptatt av.

–Kan vi kalle kunsten min fred-på-jorden-isme? spør han. Han forstår at innstillingen både gjør ham til romantiker og naivist.

–Jeg vil egentlig bare være glad, morsom og tullete. Jeg vil lage kunst som gleder folk. Men jeg tenker mye på hvilke utfordringer Jorden står overfor, og da blir man jo ikke akkurat så happy, sier han og snakker videre om miljøproblemer, unødvendig krigføring, og om at de fleste snakker for mye og gjør for lite for verden. Inkludert han selv.

Peace

En lampe med påmalt peace-tegn henger utenfor huset, som en påminnelse til forbipasserende.

– Jeg syntes også det var passende, for før var dette et pissoar. Mens nå er det et «peaceoar», sier Jens. Den dagen det blir fred på Jorden, tenner han lampen.

Nede i atelieret har kunstneren nettopp satt opp et staffeli. Malingstubene er lagt frem.

–Jeg kan egentlig ikke tegne og male, sier kunstneren, som har malt sitt eget hus flere ganger.

–Men nå er jeg blitt så gammel at det er på tide å lære seg det.