Båten ble bygget etter kapteinens drøm og gamle tegninger av Peter den Stores yndlingsfregatt «Shtandart» fra 1703. Kaptein Vladimir Martus (43) startet med en motorsag, to tomme hender og to gode venner da drømmen begynte å ta form høsten 1994. Det skulle ta fem år å bygge båten, som kom på vannet i 1999. I løpet av den tiden var de som sto bak «Shtandart»-prosjektet blitt et godt drillet team på 60 personer. Båten ble bygget av trær som ble plantet utenfor St. Petersburg på Peter den stores tid med tanke på fremtidig båtbygging. De fikk materialene gratis, likeså byggeplassen og elektrisiteten, som ble sponset av lokale myndigheter. Det meste av arbeidet med båten var frivillig, men Martus valgte å knytte til seg noen profesjonelle båtbyggere i tillegg.

– Pengene kom inn på riktig tid underveis, fra sponsorer som fikk tro på prosjektet etter hvert som båten begynte å ta form, forteller Martus.

Samlingspunkt

Det er etter en lang seilsesong rundt norskekysten, opp til Kirkenes og tilbake, båten har lagt til ved havnen i Oslo. Den ligger på plassen til «Christian Radich» og trekker besøkende mens mannskapet mer eller mindre er gått i vinterdvale. Båten gjør furore og trekker til seg voksne og barn hvor enn den legger til kai. Pirates of the Caribbean- feberen lever tydeligvis i oss, side om side med en fornyet nysgjerrighet på Russland og vårt «broderfolk» i øst.

– Ofte har vi en avtale med kommunen vi kommer til, så vi blir møtt med salutt fra gamle fort og besvarer ilden med egne kanoner før vi legger til kai, forteller Martus. Han kan vise frem et anselig antall plaketter og våpenskjold fra byer de har besøkt over hele Europa, som pryder salongen nede i båten. Her samles folk om kvelden, kontakter knyttes, og mulige samarbeidsprosjekter diskuteres. Martus er villig til å bruke båten i mange ulike sammenhenger mens den ligger i Norge, og «Shtandart» har deltatt på alt fra iscenesatte sjøslag i historiske spill til turer med lokale dykkerklubber og skoleklasser ombord. Planen er at båten skal seile til Sandefjord når isen går, før den skal delta på festivaler og regattaer nedover i Europa fra april og ut hele sommeren. Så går ferden hjem til St. Petersburg i oktober. Båten seiler vanligvis med 40 russiske ungdommer som mannskap «i skift» gjennom sesongen, og ideen er å vise dem Europa samtidig som de lærer seg godt sjømannskap.

Ambassade

– Jeg vil bruke skuta til å bygge kapteiner, sier Martus.

– Ikke nødvendigvis kapteiner på skip, men kapteiner over egne liv. Det russiske folk har lenge nok vært vant til å bli styrt ovenfra. Jeg vil at de skal lære å styre seg selv, utdyper han. Peter den store reiste som 17-åring til Europa i 1697 og studerte kultur, arkitektur og tradisjoner og tok med seg inspirasjonen hjem til Russland. Dette la det kulturelle grunnlaget for byggingen av St. Petersburg.

– Han brakte sivilisasjonen til et underutviklet Russland. Nå bør vi gjøre det igjen, mener Martus, som i praksis har bygget en flytende ambassade som virker begge veier. Den er en representant for Russland når den er på tur i utlandet, samtidig som den er en stolt og trygg havn for dem som er om bord og vil se og lære mer om andre lands kulturer.

Hjemme best

Samtidig fungerer båten som hjem for mannskapet på tre. Klokken åtte hver morgen er det «alle mann på dekk», og det gjelder eventuelle gjester også. Da er det heising av det russiske flagget på 4 ganger 6 meter, samt det norske, litt mindre gjesteflagget. Den som ikke er på plass her, får ikke gå i land på 24 timer.

– Det er viktig å holde på disiplin og rutiner selv om vi ligger i en slags vinterdvale, mener kapteinen. Kuldegradene biter i kinnene på akterdekket, og dekkene er glatte etter nattens lette snøfall. Men når det russiske flagget heises, fylles vi av fordums storhet og en merkelig form for forbrødring med vårt russiske vertskap, og teen smaker ekstra godt når vi kommer nedenunder til ferdig dekket frokostbord. Det er det Anton Tyshkevich (38) som har stått for på «hundevakten» sin. For de har vaktordning om bord 24 timer i døgnet, selv når mannskapet er på et minimum. Natten deles i tre, og vaktene går ut på å holde seg våken, gå runder på båten og snuse etter brann, som naturlig nok er det verste som kan skje om bord på en treskute.

– Det er godt sjømannskap som gir sikkerhet ombord og ikke allverdens fancy utstyr, understreker kapteinen. Det meste om bord gjøres som på 1700-tallet, med tau og seil og ror, selv om GPS, motor og elektroniske kart har lettet navigeringen noe siden Peter den stores tid. Men der teknologien har overtatt for fordums storhet og estetikk, har de stort sett bygget den inn i gammeldagse skap med sirlige utskjæringer av noen av Russlands fremste treskjærere, så illusjonen er et faktum når båten ligger i ro.