20. januar 2006Alene i Arktis
1000 km
-5° C

Ved verdens ende står to menn og stirrer opp mot den svarte himmelen. Piloten i helikopteret over dem fyrer av to røde bluss, som for å si «god tur, håper dere overlever». Helikopteret forsvinner i mørket, lydene dør ut. Børge Ousland og Mike Horn er alene i isødet.
Børge Ousland liker ikke stillheten. Den er larmende.
– Et forferdelig sted, tenker han, og ser seg rundt.
De to ekspedisjonskameratene snur seg mot nord. Målet ligger der, 1000 kilometer unna. Men de ser ingenting, knapt hånden fremfor seg. Det er vinter og mørkt hele døgnet. Uten hodelykt ser de ikke usikker is foran seg eller isbjørn bak seg. De vet bare at det snart blir 20, 30, 40 kuldegrader, kanskje enda kaldere. Og at vinden øker fra nord. Her, på Kapp Arkticheskiy nord i Russland, slutter fastlandet og den kjente verden. Utenfor begynner det villeste og mest øde område som finnes - og deres ferd mot Nordpolen.

20. januar 2006 / 81 ° N  96 ° Ø

Hvis du bekymrer deg, så dør du. Hvis du ikke bekymrer deg, dør du også. Så hvorfor bekymre seg?

- Mike

Starten på ekspedisjoner er alltid fæl, tenker Ousland. Som å ligge i skyttergravene under første verdenskrig og vente, natten før det store angrepet.
Han har vært på Nordpolen før. Men aldri midt på vinteren. Vår og sommer er det lyst og tykk is. På vinteren er det mørkt og tynn is. Det er nå forholdene er på sitt mest ekstreme. Ousland er glad for å ha tatt med seg Mike Horn, sør-afrikaneren som er berømt for sine ekstreme solo-ekspedisjoner - som å svømme hele Amazonas på en isoporflåte, seile rundt jorda langs ekvator på 17 måneder, og gå rundt jorda nord for polarsirkelen. Mike Horn er i en liga for seg.
Som Børge Ousland.
Så begynner de. For å kunne kalle det «vintertur», må de være på polpunktet innen 23. mars. De forlater kappet og lister seg ut på isen med varsomme skritt. De hører en merkelig lyd, et brus. Med fjernlyset ser de det: En enorm vegg av is i full fart over havet mot øst. Var de noen meter lenger ut, og ismassene ville knust dem som et godstog. Isen de skal gå til Nordpolen på drifter nemlig 15-20 kilometer i døgnet nå, foruroligende mye, og motsatt vei av det som er vanlig.
De gir opp og setter opp teltet på land. Håper at isen er bedre i morgen.
Men dagens prøvelser er ikke over ennå.
Hørte du det? sier Børge til Mike i teltet. – Ja, det var jeg som tygde sjokolade, svarer Mike. Samtidig flerres glidelåsen på teltet opp, en isbjørn fyller synsfeltet. Mennene kaster seg rundt etter våpen, og bjørnen forsvinner.
Fra Børge Ouslands dagbok, som var utgangspunktet for boken «Vinter uten nåde»: «Mike sa han sov så lett at han hørte isbjørn på lang lei. Men han snorket idet han traff puta. Hvis du bekymrer deg, sa Mike, så dør du. Hvis du ikke bekymrer deg, dør du også, så hvorfor bekymre seg? Liten måne nederst i horisonten, stjerneklart og nordlys. Lillebjørn var der, jeg innbiller meg at den bringer lykke. Men nå har det skyet over og begynt å snø. Herfra er det 974 kilometer igjen til Nordpolen.»

81,4° N  101,5° Ø
29. januar 2006
Dag 8
Avstand
48 km
De neste dagene er det 25-35 minus. Med vinden er det betraktelig kaldere. De går lange dager.
Hva tar man på seg på vei til Nordpolen?

Siden 1929 har familiebedriften Norrøna utviklet produkter som tåler de tøffeste forholdene for de mest krevende brukerne. Underveis til Nordpolen i 2006 testet Børge Ousland ut den første utgaven av Svalbard Pro Shell-dressen. Fra polene til verdens høyeste fjell er Norrønas produkter de siste tiårene utprøvd og utviklet sammen med verdens kanskje barskeste testere.

– Jeg synes Norrøna har de beste ekspedisjonsklærne, derfor valgte jeg dem. Hetta, fasongen, de tekniske løsningene, og ikke minst kvaliteten på materialene som benyttes - alt må stemme på en slik tur som dette. At hetta følger hodets bevegelser, beskytter ansiktet og samtidig gir sikt er en meget viktig egenskap, viktigere enn de fleste er klar over.

Les mer om Norrønas historie og ekspedisjonene her

22. januar 2006Dag 1: Ekstrem start
974 km
-7° C

Igjen trår de ut på isen. De har 155 kilo hver i pulkene og mat for 67 dager. Mørket er totalt. Når hodelyktens fjernlys skrus på, må de memorere landskapet, råkene, ruta. Med nærlyset ser de kun 10-15 meter. De meterne er deres verden nå. De beveger seg sakte fremover. Plutselig revner isen foran dem. Det sukker og surkler fra råken når vann flommer opp i voldsomme virvler. Når isråkene lukker seg, skrus isen sammen med ekstrem kraft. Ousland er betenkt. Det er minst ti dager til de kommer til tryggere is.
Over slik is går de i 6,5 timer. Men ifølge GPS-en er de nå to kilometer bak startstedet. Isen driver raskere sydover enn de makter å gå nordover.
Fra dagboka: «Å gå i isbjørnland uten å se hva som er rundt oss er ubehagelig. Som å svømme i grumsete vann med hvithaier. Ingen av oss vil gå bakerst, vi bytter på. Hvis bjørnen først kommer, skjer det raskt og stille. 972 km igjen.»

23. januar 2006Dag 2: Deprimert
972 km
-8° C

De går seg fast i en labyrint av råker. De leter frem svømmedrakten. Det er menneskets plikt å overvinne frykten, det er det som er mot, sa ikke Nansen det i Amundsens begravelse? Slik forsøker Ousland å tenke idet han glir ned i det svarte vannet. Han føler seg som Laika, hunden som fløy alene i verdensrommet. Men så er det også dette Ousland er kjent for: Alle kan gå på gode dager, kun de beste går på de dårligste dagene.
I ett med vannflaten forandrer verden seg. Lysene fra hodelyktene deres reflekterer i vannet, det bølger mot dem som et skrukkete teppe. Ousland skvetter når isklumper treffer pulkene. Lyden er grusom. Synker pulkene, er de ferdige, så enkelt er det her. Det blåser, sjøsprøyten fryser til is i ansiktet.
Fra dagboka: «I dagslys er dette ganske håpløst, i mørket er det grusomt. Isdriften øker, vi driver 20 kilometer tilbake på ett døgn. Nå er det lenger til Nordpolen enn i går. Humøret ikke på topp. Men klarer vi de første 14 dagene, er mye gjort. 982 km igjen.»

26. januar 2006Dag 5: Sover ikke
970 km
-12° C

Hver natt slår de leir på isskorpen, som kan sprekke opp når som helst. Det er en av grunnene til at selv ikke de hardeste går til Nordpolen på denne tiden av året. Det var flere som advarte Ousland. Men han, som hadde lang erfaring her oppe, mente det kunne gå.
Fra dagboka: «Det tar tid å venne seg til dette. Forferdelig dag. Veldig dårlig is. Kan ikke huske å ha krysset så mange småråker noen gang. Vi klarte 7 km på 9 timer. Er så trøtt at jeg faller i søvn når jeg skriver dette. Så våkner jeg og får ikke sove. To ferske isbjørnspor i dag. Mike bekymrer seg ikke. Tror ikke han er redd for noe. Er bekymret for at vi ikke kommer frem. 970 km igjen.»

28. januar 2006Dag 7: Synker gjennom
959 km
-18° C

Det snør tett, liten sikt, men kun 18 minus føles som sommer. Midt på dagen kommer de til en bred frosset råk. Isen kjennes trygg, men fire-fem meter utpå kollapser den. Ousland er på vei ned i dypet. I siste sekund får han kastet seg bakover og i sikkerhet. Vann flommer opp i skisporene etter ham. Så nær har jeg ikke vært katastrofen, tenker han. De tar på svømmedrakten. Etterpå ruller de rundt i snøen for at snøen skal suge opp vannet. Det har de lært av isbjørnene. Ousland savner familien allerede.
Fra dagboka: «I dag var vi nære marerittet. Holdt på å sovne når vi gikk, av og til sovner vi på pulkene i pausene. Når våren kommer hjemme sprudler jo folk av liv, lyset gir energi. For oss er det motsatt, vil sove hele tiden, døgnvill. 948 km igjen.»

81° N  102° Ø
I dagslys er dette
ganske håpløst, i
mørket er det
grusomt.
- Børge Ousland
29. januar 2006Dag 8: Leirliv
948 km
-15° C

En vanlig dag i Arktis: Vekkerklokka ringer 05 00.
– Time, sier Børge. Mike våkner, det er hans tur til å lage frokost og rense teltduken så rim og is ikke trenger inn i soveposen. Det er viktig. Ingenting blir helt tørt på Nordpolen. Børge får sove en time til, mens snøen til frokost og termos smelter. Mike serverer kaffe. Ousland har aldri unnet seg slik luksus. Men nå elsker han hver dråpe.
Det finnes bare to liv her, i og utenfor soveposen. Og nå må de ut. Her er Ouslands store styrke: Viljen. Å gi maks på dårlige dager er hva som skiller de beste fra de mindre gode, mener han.
Skoene snøres med primusen som ovn for de frosne fingrene. Utstyret i teltet legges i en pose, som lempes i pulken. Så går de på do, i hvert sitt fortelt. En ny dag er begynt, 2,5 timer etter at de våknet.
De går i 9,5 timer, 1,2 mil, og veksler svært få ord.
Nå leter de etter tryggest mulig is. Teltet festes med ski, staver og isblokker. Utstyr lempes inn. Først av med anorakken, på med dunjakka, så frem med snøbørsten. Votter, jakke, bukse og ansiktsmaske renses mens vann smeltes på primusen. En time senere er alt renset, klærne lagt i hjørnet av teltet. Revolveren oppå klærne. Buksa beholdes på, i tilfelle isen sprekker eller isbjørn angriper. Skoene er det siste de tar av. Så rett i posen. Derfra lages middag. Til slutt: Av med jakka, snurpe igjen soveposen og skru av lyset. Det hele tar tre timer.
Fra dagboka: «Å gå her er som å være på bunnen av Nordsjøen (Ousland har vært nordsjødykker, red. anm). Vi aner bare verden rundt oss. 932 km igjen.»

Morgenrutinene

Dagen starter klokken 05:00 når den ene skal lage frokost. En ny dag er begynt, 2,5 timer etter at de våknet.

Morgenrutinene

Dagen starter klokken 05:00 når den ene skal lage frokost. En ny dag er begynt, 2,5 timer etter at de våknet.

05:00-06:00
Lage frokost og smelte snø
06:00-06:30
Spise
06:30-07:30
Pakke ned
1. februar 2006Dag 11: Stalingrad
912 km
-40° C

Ousland og Horn blir stående og måpe. Har vi kommet til slaget om Stalingrad? tenker Ousland. De ser ruiner av knuste isblokker i et ugjennomtrengelig kaos. Isen tårner over dem, skarp og kantete. Den kraftige vinden med snø gjør landskapet ekstra uhyggelig i mørket. De sliter pulkene gjennom. Men igjen blir de stående og måpe. Foran dem beveger isen seg plutselig sidelengs med voldsom kraft og hastighet.
– Jeg har aldri sett is bevege seg så raskt. En meter på to sekunder. Som å se et tog kjøre forbi, sier Ousland.
Han har begynt å tvile på om de når Nordpolen innen 23. mars. De bakser seg over iskaoset. Da løsner hælen på Ouslands skisko. De må slå leir for å reparere. Mens de ligger i teltet, kommer et væromslag: ekstrem arktisk kulde. Fra dagboka: «Luften river i nesen, det er som å puste ammoniakk. Skremmende, har aldri opplevd et slikt temperaturfall. Nesen fryser til is. Det er minst minus 40, pluss mye vind. 916 km igjen.»

«Jeg har aldri opplevd slikt temperaturfall», skriver Ousland på dag 11 i 40 minus. «Nesen fryser til is».
Isen er livsfarlig, kan sprekke opp og komme fykende som godstog. Derfor styrer selv de hardeste unna Nordpolen på denne tiden av året.
Pulkene veier 155 kilo. Det er tungt. Men synker pulkene, er det over. Da er de ferdige.
«Jeg har aldri opplevd slikt temperaturfall», skriver Ousland på dag 11 i 40 minus. «Nesen fryser til is».
Isen er livsfarlig, kan sprekke opp og komme fykende som godstog. Derfor styrer selv de hardeste unna Nordpolen på denne tiden av året.
Pulkene veier 155 kilo. Det er tungt. Men synker pulkene, er det over. Da er de ferdige.
3. februar 2006Dag 13: Sliten
912 km
-15° C

Himmelen er stjerneklar, en liten negl av månen følger dem bakfra, men den gir ennå ikke lys. Mørket begynner å kreve renter av dem. De føler seg som zombier. Dag og natt er bare et tidspunkt. Det er svart konstant. Børge Ousland er fristet til en hviledag. Da skal han ta med sjokolade i soveposen, ser han for seg, han skal suge lenge på bitene. Høre «Hobbiten» på lydbok. Bilbo på eventyr, tenker Ousland om hovedpersonen i lydboka, ikke ulikt en ekspedisjon, hustrig og farlig, en evig kamp som heldigvis går bra til slutt.
Men såklart: Ingen hviledag hvis forholdene er ok, legger han til. Fra dagboka: «Mike og jeg sier ikke stort til hverandre. Om kvelden er vi så slitne og det er så mye å gjøre før vi går i posen, at vi sier ikke stort da heller. Slik er livet på Polhavet vinterstid. 899 km igjen.»

5.-10. februar 2006Dag 15-20: Frostskader
894 km
-25/-36° C
Kulde: Mikes hender forfryses, små frostskader ytterst i huden som sprekker og blir til sår.

De neste dagene er det 25-35 minus. Med vinden er det betraktelig kaldere. De går lange dager. Mikes hender forfryses, små frostskader ytterst i huden, som sprekker og blir til sår. De smører på Kloramfenikol og plastrer fingertuppene. Ouslands føtter er nesten følelsesløse. Kulden har satt seg i dem og sprer seg til kroppen. Han kler på seg alt av klær. Han sjangler når han går.
– Se på deg, vi må slå leir! sier Mike plutselig.
Den kalde luften kjøler ned kroppen via lungene. Utpå natten begynner Børge Ousland å skjelve. Han er så trøtt. Nedkjølingen slipper ikke taket. Fra dagboka: «Hele 17 dager har vi brukt på 100 kilometer. Den hardeste breddegraden jeg noen gang har gått. 887 km igjen.»
Dagen etter synker temperaturen til 36 minus. Mike svir glidelåsen i teltet på primusen. En teltstang eksploderer i kulden. Ousland prøver å tenke positivt: Månen blir større! tenker han. Den gir et nydelig blått lys. Som å være på en annen planet. Himmelen er magisk blå og svart. Det er uendelig vakkert, men så ugjestmildt at vi må bøye hodet i andakt og liste oss gjennom for ikke å forstyrre. Høye makter, slipp oss forbi. Ett slag med storhanda og vi er ferdige.
Etter syv timers gange, sier Ousland:
– Vi må slå leir før du mister fingrene dine.
Nei, nei, svarer Mike, vi må gå på.

Kulde: Mikes hender forfryses, små frostskader ytterst i huden som sprekker og blir til sår.
16. februar 2006Dag 26: Krangel
742 km
-23° C

Mike setter opp teltet og teltstangen sprekker.
– Det er ikke ment som kritikk, men vi må ta vare på utstyret, sier Ousland. Det blir stille. Så eksploderer Mike, all slitenhet og frustrasjon velter ut:
– Jeg liker ikke måten du er på og sier ting på! Jeg har enorm respekt for deg, men jeg liker ikke folk som tror de vet best hele tiden. Vi passer ikke sammen.
Det finnes to mennesker i tusen kilometers omkrets. De er straks halvveis til Nordpolen. De bor i samme telt. Og nå er de uvenner.
Utover kvelden snakker de striden i senk. Begge innser at de må være på lag. Mike får låne en MP3-spiller av Ousland. Han hører på norske barnesanger og lurer på hvem Karius og Baktus er. 721 km igjen, skriver Ousland i dagboka.

23. februar 2006Dag 33: Vann
651 km
-15° C

Whiteout, kraftig vind, 10-12 ms fra øst. Mike vet det ikke, men han går på usikker is. I mørket høres et brøl. Mike går ned som et søkke. Skituppene stikker opp av vannet. Men han er sterk og rask og trekker seg opp selv.
Teltet må lynraskt opp. Klær skiftes og kroppen varmes. Når det er gjort, slår de ned teltet og fortsetter ferden. Fram, fram. Mike følger etter Ousland over en råk. Mike skrever over en sprekk. Da sklir flaket fra land. Mike blir lengre og lengre i beina. Ousland får frysninger av synet. Igjen kommer et urbrøl. Mike går under igjen. Dagen er over. 638 km igjen.

26. februar 2006Dag 36: Dagdrøm
607 km
-22° C

Endelig gode forhold! Alle råkene er frosset, isen er tykk (100-150 cm), og nå driver den nordover. Ousland og Horn sluker mil i isødet. Ousland koser seg. Når isen er god, pleier han å dagdrømme og mimre langt tilbake: «Kanskje er jeg fire år da faren min kommer seilende til Nesodden med nykjøpt båt. Broren min, søstrene mine og moren min er der også. Vi har aldri hatt båt før, vi står på brygga og venter og jeg føler spenningen. Den blåmalte båten kommer inn mot brygga. Far er ung og smiler bak roret. Jeg ser solen blinke i vannet og luften lukter salt og friskt av sjø. Vi skal på vår første ferie med båt den sommeren.» Ousland «ser» filmer fra livet sitt mens han går mot Nordpolen. Han vil forstå hva som har formet ham og hvorfor han tok de valgene han tok. Som å ende opp her.
Et dramatisk, spøkelsesaktig lys lyser opp bak dem. Hva har skjedd baki der? Horisonten er kald og rød og fylles gradvis med en lilla bue. Det er fortsatt mørkt i Arktis, men stjernene blekner nå som lyset er på fremmarsj. 574 km igjen.

28. februar 2006Dag 38: Alene her
544 km
-30° C

Tommelen til Mike blir verre, den hovner stygt opp. I teltet klemmer han den tom for verk. Puss renner ut bak neglen, så mye at tommelen blir liten igjen og skrukkete. Frostskaden er infisert med bakterier.
Antibiotika? spør Ousland, men Mike vil se det an. Fra dagboka: «Mike er sliten, men vi tror ikke det skyldes infeksjonen. Problemet er at ingen ting gror her oppe, vi bryter ned kroppen konstant og vet ikke om medisin vil virke. Neglen detter vel av snart. Russerne skal åpne Barneo (base nord i Russland) 23. mars. Før det er det ikke et helikopter i tusen kilometers omkrets. Vi er alene her. 516 km igjen.»

81° N  102° Ø
Problemet er at
ingenting gror her
oppe, vi bryter ned
kroppen konstant.
- Børge Ousland
1. mars 2006Dag 39: Skibrekk
516 km
-31° C

Rotete is, trått føre, minus 31. Men de skrider fremover. Mike holder kurs. Han bruker nesten bare snødrift og furer avsatt av vinden for å finne retningen.
– Hvor har du lært det? spør Ousland imponert.
– Å følge spor var spesialiteten min i militæret. For å overleve i bushen måtte jeg lære meg hva sporene fortalte. Hvert spor forteller en historie, sier han.
Over en skavl går det galt for Ousland. Han ser på skiene. Er det mulig, tenker han.
– Mike, skien har brukket!
Utrolig nok er det brudd på alle fire skiene, bak bindingen.
– Uten ski er vi sjanseløse, hva gjør vi?
De fortviler, forbanner og tenker løsninger. I den rekkefølgen. 496 km igjen.

2. mars 2006Dag 40: Reparasjonsdag
496 km
-30° C

Månen er større, fyller teltet med grønt skjær. Det er en flott og vindstille morgen. Ousland ergrer seg over at de ikke kan gå. De skrur av bindinger, borer, tenker, sager, limer, skrur, i time etter time, med iskalde fingre. Skien er kortere nå, og myk over bruddet, men etter ni timer er Ousland fornøyd. Beina skjelver av kramper og hodet er surrete av all kullosen fra primusen. Men de har ski. 495 km igjen.

Børges dagbok er fylt av lavmælte, men brutale refleksjoner: «Å gå i isbjørnland uten å se hva som er rundt oss er ubehagelig».
Brekt ski: Børge er nødt til å fikse skiene før de kan gå videre.
Flotte forhold: Det er ikke alltid like værhardt.
3. mars 2006Dag 41: Nytelse
495 km
-35° C

Vindstille. Månen er skarp som en sigd. Himmelen er dyprød i syd og mørk fiolett i nord. En uendelig stillhet ligger over Polhavet. Er det slik i verdensrommet? Tenker Ousland. Han tenker ofte slik. Fremfor å irritere seg over slitet, ser han opp, studerer landskap, prøver å se noe vakkert.
Duoen står i andakt utenfor teltet, bare stirrer stumt opp. Det er 35 minus, det knirker når de starter. Det er så stille og kaldt at lydene de lager minner om spikere som trekkes ut.
– Mange synes nok det vi driver med er meningsløst, sier Børge til Mike.
– Ja, fordi de ikke tør å gjøre det samme selv. De misunnelige vil alltid harselere og trekke dine motiver i tvil, husk det, sier Mike.
– Men slike opplevelser som dette og det vi gjemmer her inne, fortsetter Mike og slår seg på brystet med votten, de kan ingen ta fra oss.
– Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem? spør Børge. En dusj, sex eller å spise deg mett? – En dusj, svarer Mike.
470 km igjen.

4. mars 2006Dag 42: Isbjørn
470 km
-32° C

– Isbjørn! roper Ousland.
De har akkurat fått på skoene om morgenen da teltet rister.
– Shit! sier Mike. Med spente fingre og revolveren klar åpner Ousland glidelåsen i teltet. Isbjørnen trekker seg tilbake og står og værer i luften 15-20 meter fra teltet. Vinddraget er fra dem, bjørnene kommer alltid mot vinden. Mike gir Børge signalpistolen, og han setter seg på huk og betrakter dyret. En pen hannbjørn, tre-fire år, flott gulhvit pels. Nå går den sakte mot teltet mens den snuser i været. Den beveger seg utrolig stille, mennene hører ikke en lyd. De venter. Da bjørnen er fem meter unna, sikter og skyter Ousland. Bjørnen hiver seg rundt. Blusset gjør ingen skade, skremmer kun.
– Håper vi ikke ser mer til den karen, sier Ousland og pakker ned leiren.
Kort tid etter ser de flere bjørnespor. Har vi tatt feil? spør Ousland, er det en koloni av bjørner her hele året? Tvinger oppvarmingen av Arktis bjørnene til å søke mat andre steder? Isen er blitt vesentlig tynnere de siste årene, Ousland har selv sett forskjellen. De må lenger og lenger nord for å finne sikker is. Litt senere ser de årsaken, pustehull etter sel, isbjørnens livrett.
– Hoi! Enda en bjørn! roper Ousland.
De kobler av pulkene og løper brølende mot bjørnen. Den løper ikke, men legger seg ned og ruller rundt i snøen. Ikke aggressiv, mer nysgjerrig og leken. Mennene fortsetter å gå, med isbjørnen luntende bak seg.
Ousland forteller Mike historien om Nansen og Johansen på vei mot Frans Josef Land etter å ha forlatt Fram. En isbjørn slo Johansen i bakken. Nansen rotet lenge med rifla mens bjørnen lå over Johansen. Da kom de klassiske ordene: “Nå må de skynde dem Nansen, ellers blir det for sent” .
Fra dagboka: «Straks passerer vi Nansen og Johansens lengst nord-rekord. Etter fem måneder i drivisen, karret de seg i land på Frans Josef Land, hvor de overvintret. Det de gutta overlevde, er noe av det utroligste i polarhistorien. Vanligvis feirer jeg denne breddegraden med kake. 445 km igjen.»

8.-11. mars 2006Dag 46-49: minus 40
368 km
-40° C

Mike sliter. Han vil gå kortere dager. Infeksjonene i tomlene plager ham. Selv har Ousland lyst til å gå alt han kan for å nå polpunktet til 23. mars. Man må nå frem innen da for å regnes som «vintertur». Men været snur mot dem igjen, minus 38 og nådeløs nordavind. Pausene er et mareritt, ansiktene pansres av is, de har vansker med å få i seg maten. De hopper over pauser, engstelige for å stå stille.
– De pokkers hendene mine! roper Mike ut i isen.
Temperaturen faller ytterligere, natten er kald som jern. Morgenen etter er det 40 minus. Alt er stille og stivfrosset, snøen er som sand. Men noe «nytt» har skjedd: Det er «lyst» ute! Som en sommersnatt på Østlandet. Derfor går de nå også på kveldene. 12 timer hver dag. Men de lange dagene koster mer enn han aner. De er nære utmattelsen og må gå kortere dager. Ousland forstår at helsen er viktigere enn målet om Nordpolen 23. mars.

81° N  102° Ø
Men været snur
mot dem igjen,
minus 38 og
nådeløs nordavind.
10. mars 2006
18. mars 2006Dag 56: Mike syk
124 km
-28° C

De nærmer seg Nordpolen, men Mike henger over stavene. Så krøker han seg sammen, i et anfall.
– Er det noe galt? spør Børge.
– Magekramper, svarer Mike. Børge har ikke sett kameraten slik før. Mike har ingen krefter igjen.
– Synes du snøen ser rosa ut? spør Mike plutselig.
Da skjønner Ousland at noe er alvorlig galt. Han sier de må slå leir.
– Nei, vi går videre, jeg må bare få dette ut av systemet, svarer Mike.
Ousland tar litt av Mikes utstyr for å hjelpe. Den natten blir Mike dårligere. Han er veldig slapp da de våkner. Han har en rar smak i munnen. Symptomene er diffuse; vondt i mage og rygg, varm og kald.
– Dette er turens verste dag, sier Mike.
Ousland blir mer og mer bekymret. Mike forsvinner i en feberlignende døs.
96,9 km igjen.

20. mars 2006Dag 58: SOL! MEN MIKE ER VERRE
96,9 km
-26° C

Landskapet er brått annerledes. Hva skjer? Jo, det er skygger! De har ikke reflektert over det før, men den lille røde solskiven har jo ikke gitt noe skygge. Ikke før nå. Lyset er tilbake! – Mike se, soloppgangen! sier Børge.
– Fantastisk, for et lys! sier han.
De gir hverandre en klem og high five. De er kun tre-fire dager fra Nordpolen, men Mikes sykdom kommer tilbake med stygg kraft.
– Mike, skal vi gi oss og vente her på helikopter?
Ousland vet egentlig svaret, men Mike må avgjøre det. Mike svarer:
– Jeg gir meg aldri, jeg skal klare dette om du så må dra meg i pulken din.
– Men, nøler han før han fortsetter, – Folk har sagt at viljen min kommer til å ta livet av meg. At jeg før eller siden vil presse meg det lille steget som er ett for langt. Men når skal man egentlig gi seg? Når er i tide? Som regel er i tide altfor tidlig. Tvilen og feigheten vil alltid ha oss tilbake til det trygge og kjente. Men jeg vil være her ute, ved ytterkanten av livet. Vi er like ved Nordpolen, er vi ikke?
Til tross for sykdommen, går de 25 kilometer i dag også. I løpet av dagen blør Mike ut av nesa og munnen, og det er blod i avføringen. Sannsynligvis begynnende blodforgiftning, fra infeksjonene. Ousland ringer febrilsk etter lege. Etter den samtalen er stemningen i teltet nedtrykt. Cathy, kona til Mike, gråter over telefonen. Med full blodforgiftning, dør man fort. Ousland ser for seg kameraten gå inn i koma og dø mellom hendene hans.
De har kun ett håp: At antibiotikaen virker. Raskt!
– Det er ikke sikkert jeg kan gå i morgen, sier Mike før han sovner.
Fra dagboka: «At Mike fortsetter å kjempe videre, imponerer meg. Hvor går grensen? Den flyttes hele tiden, men det er mer komplisert når innsatsen blir så høy. Jeg vil mer enn alt leve, men skulle jeg bli en del av evigheten igjen, er jeg ikke redd for det. Det store pustet, regndråpen som gir liv til gresstrået, er himmel nok for meg. 71,8 km igjen.»

23. mars 2006Dag 61: Nordpolen
21 km
-28° C

Børge Ousland smelter vann og lager frokost med vante bevegelser. Han er lykkelig. Mike er mye friskere. I over to måneder har de ligget i disse plastposene. Og dette er dagen. Mike koster på seg et lite smil. Det lyser opp.
– Og du som aldri pleier å smile, sier Børge.
– Det vi gjorde i starten av turen tror jeg ingen gjør etter oss, sier Mike.
– Man må si ja til drømmene - og bestemme seg. Det vi gjør nå, drømmer andre om å gjøre i morgen, sier Ousland.
– Alltid i morgen, derfor blir det også som regel med det, svarer Mike.
– De siste kilometerne skal du gå først, sier Børge til Mike.
Skiene knirker over isen. Med noen hundre meter igjen, tar de frem videokameraet. Selveste jordaksen er i nærheten.
– Pass deg så du ikke tråkker på polen, spøker Børge til Mike.
– Nordpolen har ikke noe tid, alle tidssoner møtes her, og du kan forsvinne inn i tidshjulet!
– Flott, da kan jeg dra tilbake og rette opp alle feilene mine før jeg har gjort dem! roper han tilbake.
Mike stopper plutselig. De sjekker hver sin GPS. Så begynner begge å le. Mike snur seg mot Børge: – Tusen takk min venn, sier han, og gir kameraten en bjørneklem. Etterpå kikker en nediset Børge Ousland inn i kameraet, og sier: «Det er 23. mars 2006, vi har nettopp gjennomført den første vinterturen til Nordpolen noensinne, og dette er slutten på historien», sier han, og slår det av. Helt på toppen av verden.