Flere ringer hjelpetelefon for dataspillavhengighet

Hittil i år har Hjelpelinjen for spillavhengige fått 171 henvendelser om dataspill. 47 av disse handler om spillet World of Warcraft, som terrortiltalte Anders Behring Breivik i perioder brukte store deler av sin tid på.

160 av henvendelsene til hjelpelinjen var førstegangssamtaler fra personer som på egne eller andres vegne mistenker at spillingen er i ferd med å ta overhånd. Det fremkommer i en halvårsrapport fra Lotteritilsynet, som drifter telefontjenesten i samarbeid med Sykehuset Innlandet.

• I 64 prosent av sakene er det de pårørende som tar kontakt.
• I 19 prosent av sakene er det spilleren som ringer selv.
• 6 prosent av henvendelsene kommer fra profesjonelle aktører, som lege eller sosialkontor.

- Dataspillavhengighet er et økende problem. I hovedsak er spilleren en hjemmeboende tenåringsgutt på 15-17 år, sier Trond Aspeland, pressekontakt ved Hjelpelinjen for spillavhengige.

Aspeland anslår, på bakgrunn av sommerens henvendelser, at storspillere gjerne bruker opp mot 100 av 168 timer i uken på spilling. Siden 2007 har han tatt i mot henvendelser om spillavhengighet, først og fremst fra bekymrede foreldre, og aller flest mødre.

- Mange pårørende ringer og lurer på om det er en sammenheng mellom økt aggresjon hos ungdommen i huset og innholdet i spillene. Da sier vi at det ikke nødvendigvis er slik at spillet gjør spilleren aggressiv, men at aggressiv ungdom ofte tyr til aggressive spill, sier Aspeland.

22. juli-effekt

I flere av samtalene på hjelpelinjen det siste året har spillaktiviteten til terrortiltalte Anders Behring Breivik vært nevnt.

- Vi merket en liten økning i at innringerne nevnte Breiviks spilling ganske tidlig etter 22. juli i fjor, da det ble kjent at dette var noe han hadde brukt mye tid på. Senere merket vi en tilsvarende effekt da spillingen var tema under rettssaken, men ellers har ikke det vært noe tilbakevendende tema i våre samtaler, sier Aspeland.

Han presiserer at det er viktig å være varsom med å trekke paralleller.

- Folk har gjennom mediene fått innblikk i en isolert tilværelse på gutterommet hjemme hos mor. Familier som opplever lignende må være klar over at det er forskjell på en terrorist og en sønn som har et spillproblem. Det er viktig å motarbeide stigmatisering rundt dette. Det er en uvane og en ødeleggende aktivitet, men ikke en sykdom, sier Aspeland.

Konsekvenser avgjør

Aspeland kjenner til spillere som dropper avtaler, bryter med kjæresten og setter ungdomsaktiviteter til side for å prioritere spillingen. I flere familier fører mye spilling hos ett familiemedlem til store konflikter om grensesetting.

Psykolog og tidligere spillutvikler Gaute Godager mener at spillingen først blir et problem når den går utover funksjoner i dagliglivet, som skolegang og relasjoner til venner og familie. En storspiller er ikke det samme som en problemspiller, fastholder han.

- Overdreven spilling er gjerne noe man tyr til for å håndtere andre problemer. Samtidig kan det være mekanismer i spillene som i seg selv er problematiske. Stimuli gjennom spill kan være svært kraftig - så sterk at den kan brukes i smertebehandling av barn, som substitutt for morfin, sier Godager.

- Men det er også et «høna og egget»-aspekt her, det kan være vanskelig å se hva som kom først.

- Vis interesse

Godager etterlyser mer kunnskap om spilling i skolen, i helsevesenet og blant foreldre.

- Avhengighet generelt anses som er karakterbrist. «Du burde tatt deg sammen», tenker nok mange. Det skaper store problemer i håndteringen av denne gruppen at det er så lite kunnskap om den, sier Godager.

Han har ett råd til foreldre som er misfornøyde med barnas spilling: Vis interesse! Sett deg inn i spillet før du forhandler om grenser og regulering, oppfordrer han.

- Ofte er nok foreldrenes angst og skuffelse et vel så stort problem. De har fått en sønn som spiller dataspill i stedet for fotball, og det samsvarer dårlig med verdiene de har sett for seg for barnet sitt.