Norge som frihavn for piratvirksomhet

Når det norske rettsvesen åpner for å fjerne filmbransjens beskyttelse mot piratkopiering av DVD-filmer, vil Norge lett kunne få image som frihavn for piratvirksomhet. Det haster med å få en ny lov på plass mot slik økonomisk ødeleggende aktivitet, skriver Terje Gaustad, forsker ved Senter for medieøkonomi, Handelshøyskolen BI .

D A BORGARTING LAGMANNSRETTlike før jul forkastet anken fra Økokrim i saken mot Jon Lech Johansen, også kjent som DVD-Jon, ble det gjort med en argumentasjon som skaper usikkerhet om film- og musikkbransjens institusjonelle rammevilkår her i landet. Siden saken er særdeles relevant for bransjens kamp mot digital piratkopiering, kan dommen i tillegg fort bidra til å gi Norge et ry som frihavn for pirat-relatert virksomhet.Folk i film- og musikkbransjen lever av å selge immaterielle produkter. Produktenes flyktige natur er grunnlag for et enormt økonomisk potensiale, men også for enorme utfordringer. Potensialet er godt synlig for alle når et bestemt produkt virkelig slår an hos publikum. Siden selve verket er et fellesgode, blir det ikke mindre "Ringenes Herre: Atter en konge" for deg, selv om millioner andre rundt om i verden også ser filmen. De voldsomme stordriftsfordelene dette medfører gjør at vellykkede produkter gir en fortjeneste man bare sjelden finner i andre bransjer. Gevinsten fra forholdsvis få vellykkede filmer kan derfor dekke tapene fra alle dem som ikke slår an, og det er viktig i en bransje med høy risiko.Utfordringene ligger i at flyktige produkter er vanskelige å kontrollere. Evnen til å kontrollere spredningen er avhengig av så vel teknologiske som institusjonelle eller juridiske rammebetingelser, og det er en forutsetningen for å utnytte filmens- eller musikkproduktets økonomiske potensiale på en effektiv måte at det må være ekskluderbart. Det må være mulig å utelukke dem som ikke er villige til å betale for produktet.Tidligere har ikke dette vært noe stort problem. Kopieringsteknologien har rett og slett vært for dårlig til at piratkopiering blant folk flest har fått noe betydelig omfang. De kopiene man har vært i stand til å lage hjemme, har vært av så dårlig kvalitet at de ikke har representert noe substitutt i forhold til orginal-produktene. Kvalitetstapet ved kopiering har således fungert som en slags naturlig kopisperre.I LØPET AVde siste årene har vi passert to teknologiske milepæler som har gitt utfordringene med å kontrollere spredningen helt nye og større dimensjoner. Den ene er muligheten CD-brennerne har gitt oss til å lage digitale kopier hjemme. I og med at musikken på den kopierte platen er identisk med kvaliteten på orginalen, utgjør den hjemmebrente CDen i motsetning til tidligere former for kopier et godt substitutt til den originale CD-platen.Den andre teknologiske milepælen er utviklingen av Internett. Ved å koble opp mot Internett kan informasjon - inkludert musikk og film - utveksles direkte mellom brukere verden over. Og mens man har en begrenset omgangskrets å utveksle hjemmebrente plater i, har man straks millioner av "venner og bekjente" når man kobler seg opp mot Internett.Da musikk først ble tilbudt i digitalt format på CD-platene, som skulle overta etter LP-platene på 1980-tallet, var ikke kopiering noe vesentlig problem for musikkbransjen. CD-brennere og Internett ble ikke tilgjenglig for folk flest før over ti år senere, og da var det i seneste laget å legge inn kopi-sperrer.Stort sett all eksisterende musikk var allerede tilgjengelig i ubeskyttet digitalt format på CD-plater, klar for digital kopiering.For musikk-bransjen har da også priatkopiering i form av CD-brenning og spredning på Internett blitt en alvorlig utfordring. Salget i de autoriserte markedskanalene - primært det vanlige CD-salget - har stupt de siste årene, og i musikkbransjen mister nå tusenvis jobben samtidig med at investeringene i nye artister og ny musikk skrus ned.D A FILMBRANSJENfor noen år siden tok DVD-formatet i bruk, var man klar over problemene med uautorisert digital kopiering. Bransjen var derfor svært tilbakeholden med i det hele tatt å ta det nye digitale formatet i bruk. Da den gjorde det, lærte den imidlertid av musikkbransjens bommert og la inn teknologiske kopisperrer på DVD-platene med en gang. Filmskaperne valgte altså å gjøre produktene sine tilgjengelige i beskyttede digitale formater, ikke i en åpen og ubeskyttet digital form.Da DVD-Jon for fire år siden var med på å knekke kopibeskyttelsen for DVD-plater, var dette derfor et alvorlig slag for filmbransjen. Dataprogrammet han laget og publiserte for fjerning av kopibeskyttelsen på DVD-platene, lagrer en kvalitetsmessig identisk, men ubeskyttet, digital kopi av filmen på datamaskinens harddisk når filmen avspilles fra en DVD-plate. Filmen er altså ikke lenger intakt i den form filmskaperne har valgt å gjøre den tilgjengelig i, etter at den er blitt kjørt gjennom DVD-Jons dekodingsprogram.Et viktig poeng her er at skaden skjer idet den ubeskyttede kopien av filmen fremstilles ved hjelp av dekodingsprogrammet. Verket foreligger da utenfor opphavsmannens kontroll i en ikke-ekskluderbar form av samme kvalitet som den beskyttende versjonen på DVD-platen. Med tanke på hvilke kopierings- og spredningsmuligheter som etterhvert foreligger, burde det nærmest være en slags moral eller ideell rettighet for opphavsmannen å reservere seg mot at andre skal kunne endre produktets grunnleggende økonomiske egenskaper på denne måten.D ET FAKTUMat skaden faktisk skjer idet kopibeskyttelsen fjernes, synes ikke lagmannsretten å ha tatt hensyn til. Den sier tvert imot at "det kan ikke sees at bruken av DeCSS (DVD-Jons dekodingsprogram) utgjør noen stor fare for illegal eksemplarfremstilling av DVD-plater i konkurranse med filmselskapene".En slik uttalelse virker ubegripelig naiv og sår tvil om i hvilken grad retten fullt ut har forstått problemstillingen. Dekodingsprogrammet representerer selve nøkkelen til en uautorisert og ukontrollert eksemplarfremstilling via DVD-brennere og Internett. Riktignok var DVD-brennere dyre og nettets overføringskapasitet begrenset for de fleste på det tidspunkt dekodingsprogrammet ble utviklet, men etterhvert som nettets overføringskapasitet øker og prisen på DVD-brennere faller, kan slik eksemplarfremstilling med høy sannsynlighet få et omfang som vil gjøre betydelige innhogg i de ordinære og legale filmmarkedene.Det blir ikke bedre av at lagmannsretten bruker opphavsrettens hjemmel til privat eksemplarfremstilling for å rettferdiggjøre fjerning av kopisperrer. Dommerne synes å mene at det er greit å fjerne slike sperrer dersom formålet er å lage kopier til privat bruk.Igjen gir rettens naive vurdering av faren for illegal kopiering skjeve utslag i vurderingen av de økonomiske konsekvensene. Hjemmelen til privat kopiering er en avgrensning i opphavsretten, og det bør være en normal forutsetning for slike avgrensninger at de ikke skal skade den vanlige utnyttelsen av produktene eller rettighetshavernes legitime interesser. Legger man en mindre naiv vurdering av faren for piratkopiering til grunn, blir derfor dommernes logikk fullstendig snudd på hodet: De rettferdiggjør da skade på vanlig utnyttelse og rettighetshavernes interesser ved å vise til en unntaksbestemmelse.I DENNE SAMMENHENGargumenterer faktisk dommerne også med at de mener det er en vesensforskjell mellom å kopiere en spillefilm og å kopiere et helt tidsskrift eller en hel bok. Mens det å kopiere et helt tidsskrift eller en hel bok ville være å gå for langt, mener dommerne at det må man få lov til å gjøre med filmer siden DVD-platene er utsatt for å få skader. Det er en vesensforskjell her, men den er at digitale filmkopier blir perfekte. Slike kopier utgjør derfor, i motsetning til kopierte bøker og tidsskrifter, substitutter til de eksemplarene bransjen forsøker å selge. Intet av dette tyder på at retten har forstått de økonomiske konsekvensene av å fremstille en perfekt ubeskyttet kopi i en digital verden, hvor ubeskyttede kopier meget effektivt kan kopieres videre i det uendelige uten kvalitetstap.Levevilkårene for bransjer basert på intellektuell eiendom som musikk og film bestemmes i et samspill mellom økonomi, institusjonelle rammevilkår (jus) og teknologi. Denne saken, som er blitt viet stor oppmerksomhet i den internasjonale film- og musikkbransjen, viser at det norske rettsvesenet så langt har sviktet i å justere de institusjonelle rammevilkårene til nye teknologiske vilkår. I hvilken grad det er påtalemyndigheten, domstolene eller lovene som har sviktet er juristene best skikket til å finne ut av, men fra en økonoms ståsted synes det eksisterende lovverket svakt og, som påpekt overfor, synes også domstolens vurderingsevne å ha sviktet i enkelte nøkkelspørsmål.K OPISPERRENEer et av bransjens viktigste våpen i kampen mot uautorisert kopiering. Når det norske rettsvesenet åpner for fjerning av slik beskyttelse, blir konsekvensen at Norge lett får et image som frihavn for piratrelatert virksomhet. Dommen ble for eksempel omtalt av den internasjonale filmbransjens ledende bransjetidsskrift Variety under overskriften "Another pirate win" ("En ny piratseier").Bildet blir ikke bedre av at Jon Lech Johansen like før DVD-saken hans kom opp i lagmannsretten publiserte et nytt program som knekker kopibeskyttelsen for den mest vellykkede lovlige musikkleverandøren på Internett, iTunes. Med lagmannsrettens dom i hånden kan han og andre under beskyttelse av norsk lov tilsynelatende fortsette sitt korstog mot næringens forsøk på kontrollert digital distribusjon av film og musikk.At intensjonen med disse handlingene ikke er å sette fart i den ulovlige pirat-kopieringen hindrer ikke at nettopp det blir den økonomisk ødeleggende effekten. Det begynner å haste med å få nye lover på plass.

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.