Kamp om nettets sjel. Er du først ute på nettet, har du tilgang til stort sett alt - gratis. Det er jo det som gjør at alt fra fjortiser til svære selskaper velger Internett som sin kommunikasjonsplattform. Nettet er i dag den verdensomspennende veggen vi har montert oppslagstavlene våre på. Men selve veggen er vi ikke opptatt av. Nå kan det skje at noen kommer og sier "Denne veggen er min!"

De store, multinasjonale selskapene har fått stadig større makt i det viktige W3C - World Wide Web Consortium. Dette organet definerer hvilke standarder som skal gjelde for den delen av Internett vi kaller web (alle nettsider er en del av weben). I februar 2002 skal W3C avgjøre om patenter skal tillates i standardene. Du kan følge diskusjonen på adressen w3c.org.

Da Tim Berners-Lee oppfant web i 1994, gjorde han idéen og hele teknologien patentfri og gratis tilgjengelig for alle.

Klikk her for å se større grafikk.

-Patenter kan absolutt være en trussel. En av grunnene til at weben har utviklet seg så raskt, er at det var mulig å skrive programvare uten å betale lisensavgifter til dem som sitter med patenter, sier gründer Håkon Wium Lie i Opera Software. Han har selv jobbet i W3C i fem år, og sitter fortsatt med stemmerett i konsortiet.

"Bomstasjoner"

-Det er en reell fare for at noen nå begynner å eie selve Internett, mener Wium Lie.

De eksisterende standardene er det ingen fare for. De vil alltid være frie for alle. Men i årene fremover arbeider W3C for at web skal utvikles til et langt mer effektivt verktøy enn i dag. Ett av de sentrale elementene i denne strategien heter web services - webtjenester. Håpet er at de vil redusere de store kostnadene som er knyttet til å utvikle nettsteder.

Med webtjenester blir det mulig for deg som forbruker å si til nettet: "Jeg vil kjøpe en vaskemaskin. Den skal være billigst mulig. Garantiperioden må være på minst to år. Den må være på lager i dag. Men jeg kan godt kjøre opptil ti mil for å kjøpe den."

Basert på dine ønsker gjennomfører maskinen så et søk hos absolutt alle forhandlere og sjekker mot andre maskiner hvilken som oppfyller kravene. Dette krever en så voldsom sammenkobling av ulike datasystemer, både bedriftenes interne og ulike offentlige systemer, at det nærmest er umulig å få til i dag. Denne sammenkoblingen skal skje via webtjenestene.

Her må du betale

For at webtjenester skal bli en realitet, må det opprettes et stort antall standarder. For eksempel må alle bli enige om et format for geografisk informasjon, for garanti-informasjon, informasjon om hva vaskemaskiner inneholder og så videre. Det er disse standardene som W3C nå vurderer å tillate de svære selskapene å ta patent på. Forslaget for det nye patent-konseptet kalles RAND (Reasonable og Non-Discrimatory, rimelig og ikke-diskriminerende). I realiteten kan det bety at du må betale for i det hele tatt å bruke nettet, i hvert fall hvis patentholderen får lyst til å ta betalt. En av dem som har satt seg grundig inn i problemstillingen, er seniorrådgiver Ove Ranheim i IT-selskapet Fikse.net.

-Det blir som om noen skulle ta patent på norsk språk, og kreve betalt av alle som ville skrive på dette språket, mener Ranheim.

Ulik lovgivning

Men er det mulig å ta patent på noe så grunnleggende som en standard?

Det er stor forskjell på amerikansk og europeisk patentrett på dette området. I USA kan du for eksempel ta patent på idéen om å tilby karttjenester på Internett eller idéen om å bestille bord på restaurant fra mobiltelefon. Slik er det ikke i Europa.

-Når det gjelder Internett, er det ikke mulig å skille mellom USA og Europa. Hver gang du er innom nettet, må du innom USA på en eller annen måte. Derfor må norske myndigheter våkne. Vi kan ikke lenger bare sitte og henvise til at amerikansk lov ikke gjelder her hos oss, sier Ranheim.

-Det høres ut som om dette kan bli en kjempesuppe. Spørsmålet blir hvilken lovgivning som skal gjelde, sier seniorrådgiver Jostein Sandvik i det norske patentstyret.