En tragedie rammet familien Sagen for syv år siden. Tove Sagen og barna mistet ektemann og far i brann. Også familiens to hunder omkom da huset på Nordberg brant ned natt til 20. juli 2002. Familiens tre katter var ute, og klarte seg. Tove Sagen var på ferie med barna.

Familien Sagens hus på Nordberg brant ned natt til 20. juli 2002. Tove Sagens ektemann omkom i brannen. ARKIVFOTO: ARASH NEJADAftenposten 21. juli 2002

FOTO: Nejad, Arash A.

Familien måtte finne et nytt sted å bo da huset skulle bygges opp igjen. Venner på Grünerløkka passet kattene under byggeperioden. Men Tom rømte etter noen dager.

– Kanskje fant han veien hjem, men snudde da han kom til det nedbrente huset. Jeg gikk rundt på Grünerløkka og ropte på ham, og viste bilder av ham til folk jeg møtte, forteller Sagen.

Katten som var merket med tatovering i øret, var og ble borte.

Trodde «Tom» var borte for godt

– Jeg hadde ventet å få høre at han var død, eller at noen hadde tatt ham inn. Da hadde jeg fått vite at han hadde det godt. Årene gikk og familien forsonet seg med at Tom ikke ville komme tilbake.

For to uker siden fikk Sagen telefon fra Lene Røysum, frivillig hjelper hos Foreningen for Omplassering av Dyr (FOD) med spørsmål om hun savnet en katt.

– Nei, sa jeg. Du savner jo ikke et dyr i syv år! forklarer Sagen.

Sliten og mager

Røysum fortalte at de hadde fått inn en katt og klart å tyde nummeret på den tilårskomne tatoveringen i øret. Hun beskrev katten. Etter beskrivelsen lignet den Tom. Sagen dro ned til kattegården på Klemetsrud for å se om det kunne være familiens katt. Og det var det!

– Han var sliten og mager. Pelsen hadde tovet seg til. Den var så ille at veterinæren måtte barbere bort pelsen . Tenk at han overlevde syv år i Oslos gater uten å bli overkjørt! sier Sagen. De to siste årene fikk Tom mat av en dame som bor på Sagene. Katten var sky, men ble etter hvert mer tillitsfull. Da sprengkulden var på sitt verste i januar, ble han mer og mer sliten og utenfor. Til slutt klarte damen å lokke ham inn i varmen. Hun kontaktet FOD, som skaffet ham et fosterhjem.

– Han var full av innvollsorm og hadde parasitter i pelsen. Han var så dehydrert at han måtte få intravenøs væske. Han hadde nok ikke overlevd hvis han ikke hadde fått behandling, mener Røysum.

Gjensynsgleden var stor hjemme hos familien Sagen.

– I begynnelsen prøvde han å male. Det durte, men det kom ingen lyder. Det var egentlig datteren min som eide katten. Han strøk seg inn til henne. Det virket som om han kjente henne igjen, forteller Sagen.